For en tid tilbake var vi i brevkontakt med representanter for noen misjons og legebåter som går i trafikk på Amasonas-floden. Hensikten var at et familiemedlem ønsket å jobbe på båtene som frivillig medhjelper. Alle båtene heter Luzeiro, med et tall bak navnet, etter som prosjektene har ekspandert og nye båter skaffet til veie. Da denne fortelling ble sendt oss, følte vi at vi kjente oss hjemme, etter å ha studert kart og drevet adressesøkning noen år tidligere. 

I mange år utførte Leo B. Halliwell et fantastisk arbeid blant de innfødte langs Amasonas-elven i Sør-Amerika. Han hadde ansvar for å få i gang et legemisjonær-prosjekt, "Luzeiro 1," som ble etterfulgt av andre båter som bar det samme navnet og var dedikert til den samme tjenesten ved denne store elven.

Etter mange år med trofast arbeid, ble hans kone syk, og da det ble oppdaget at hun hadde kreft, tok Halliwell henne til USA, der hun kunne få den rette behandlingen. Det ble ordnet slik at Halliwell kunne være på Loma Linda-sykehuset sammen med sin kone, mens arbeidet i Sør-Amerika ble videreført av en ung lege og familien hans.

Halliwell dro senere ned til Amazonas for å støtte den unge legen, i det han ble opplært og introdusert til de ulike stammene, lederne og arbeiderne som han ville ha med å gjøre fra tid til annen i denne regionen. Av forståelige grunner nevnes ikke personens navn, noe Halliwell også respekterte den kvelden han for første gang fortalte historien. 

Halliwell tilbrakte omtrent fire måneder sammen med den unge legen og familien hans under opplæringen, og de ble nært knyttet sammen, som misjonærer pleier å bli. Deretter returnerte Halliwell til Statene og det ble en jevnlig strøm av korrespondanse mellom de to familiene. 

Nesten et år senere begynte Halliwell, i brevene som kom, å merke at den unge legens kone kommuniserte et snev av usikkerhet og kanskje tvil. Hun virket forvirret og manglet trygghet. Han kunne ikke sette fingeren direkte på noe, men han følte at noe dramatisk var på gang. Så kom det et brev fra henne som hovedsakelig uttrykte: "Be for mannen min." Hun skrev at etter Halliwells besøk hos dem på misjonsmarken, følte de en utfordring og et brennende ønske om å utføre det som skulle gjøres der nede. De var unge og i brann for Kristus. De visste de var der Gud ville de skulle være. Siden legen var allmennpraktiserende, åpnet de en klinikk der, hvor de begynte å behandle mennesker, starte ulike misjonsprosjekter og virkelig kaste seg ut i arbeidet og leve nær Kristus og utbre Hans budskap til folket både helsemessig og åndelig.

Det som videre skjedde var meget tragisk. Etter å ha vært der i omtrent seks måneder, fikk de to små jentene deres en svært sjelden og alvorlig sykdom, og de døde begge i løpet av ett døgn. Inntrykket dødsfallene til de to døtrene hadde på den unge legen, kan vanskelig beskrives med ord. Han var følelsesmessig ødelagt. Som lege mente han, med den brede medisinsk kunnskap han hadde fått gjennom flere år, at han burde være i stand til å gjøre noe med sykdommer, smerter og lidelser. Men så mistet han plutselig sine to små barn, uten å kunne bidra med noe fra legevitenskapens side. Det var vanskelig for ham å akseptere dette.

På denne tiden var det at hans kone begynte å skrive brev til Halliwell, der hun informerte ham om barnas død, etterfulgt av et ønske om forbønn for mannen sin. Den unge legen hadde mistet interessen for alt, arbeidet, sin kone, Kristus og menneskene han arbeidet med daglig. Depresjonen gjorde at ingenting interesserte ham lenger og ikke noe kunne vekke opp et ønske om å leve videre og fullføre arbeidet. 

Så en dag sa han til sin kone; "Kjære, jeg er nødt å finne tilbake, og den eneste måten jeg vet om er å kaste meg inn i arbeidet for Gud igjen. Jeg vet at Han, tiden og min legepraksis i kombinasjon, vil gi meg det jeg trenger for å bygge opp igjen restene av mitt liv. Og så, med tunge skritt, gikk han ned til legekontoret, som hadde vært stengt lenge. Det varte ikke lenge før ryktet spredde seg i landsbyene, om at legen var på plass igjen, og de begynte å komme med de syke for behandling. Det gikk noen få dager, og han var igjen begynt å fordype seg i arbeidet, og det gjorde ham godt. Han følte begynnelsen til den indre helbredelsen han så sårt trengte. 

En dag kom det en svært distingvert mann til behandling på klinikken. Da han kom inn, merket legen noe uvanlig med denne mannen. Han var ikke som de vanlige landsbybeboerne i området. Han hadde et drag av verdighet og talent som var sjeldent i denne regionen. Mens han ble behandlet for sine små plager, begynte legen å samtale med ham for å finne ut hvem han var og hvor han kom fra, for å skape interesse og åpne en dør. Mannen snakket på en intelligent måte – nærmest forlokkende. 

Snart sa han til legen: "Vi har planlagt å ha noen møter om kort tid i nabolandsbyen, og vi ønsker å invitere deg dit." 

"Dessuten," sa han videre, "har jeg hørt at du, som misjonær her på stedet, har tenkt å holde en evangelisk møteserie. Er det riktig?" Legen nikket et ja. 

Den andre mannen fortsatte: "Jeg vil gå til ett av dine møter dersom du kommer til ett av mine, så får vi se om vi ikke begge kan lære noe."

Legen ble interessert. Men i løpet av samtalen med denne mannen forstod han at møtene han snakket om var spiritistiske, og han reagerte på en måte som jeg tror både jeg og du ville ha gjort. Mentalt sett trakk han seg noe tilbake, og tenkte med seg selv; "Vent litt, dette vil jeg ikke være med på." 
 
 

Så sa han til mannen; "Vel, jeg tror ikke jeg er interessert, men mange takk likevel. Jeg setter pris på invitasjonen og omtanken din, men jeg har det for travelt og får ikke anledning til å gå."  Mannen kikket på ham og sa: "Hvorfor?"  Legen svarte; "Vel, jeg tror ikke at spiritisme er rett. Det er noe jeg kjenner til, og jeg ønsker ikke å bli involvert." Mannen begynte å argumentere med legen og sa: "Har du noen gang vært på et spiritistisk møte?"  "Nei." "Så hvordan kan du da vite at du ikke vil delta i et?" Mannen fortsatte å arbeide intellektuelt med legen, og det varte ikke lenge før legen resonnerte på følgende måte;  "Jeg kjenner til spiritisme og jeg er innforstått med hva det er, så hvis jeg er advart på forhånd om hva det dreier seg om, trenger jeg jo ikke bli involvert i det, og så vil han i sin tur etterpå komme til et av våre evangelistiske møter. Og da er det en aldri så liten sjanse for at han kan bli omvendt. Kanskje det er dette Gud vil jeg skal gjøre." På dette punktet begynte legen å gi etter. Han gikk med på tilbudet. Men siden han visste at hans kone ville blitt fortvilet om han nevnte det for henne, sa han ingen ting til henne om episoden.

"Mer enn 90% av Brasils 130 milioner innbyggere bekjenner seg til Den romersk-katolske kirke. Dermed kan Brasil gjøre krav på å være verdens mest katolske nasjon.... Katolisismen er den offisielle statsreligion, men likevel utøver mer enn 30 milioner brasilianere sin rett til religionsfrihet. Dessuten ser de ingen motsetning mellom det å være katolikk og samtidig delta i en av de mystiske sektene som oppsto i Afrika eller i selve Brasil. Disse avvikene skyldes i høy grad den brasilianske katolisismens historiske toleranse. Den har godtatt både afrikanske religioner og indianske trosretninger og adoptert deres ånder og guder i sin egen kosmologi. De kirkelige myndigheter oppmuntrer spiritister, som medlemmene av Macumba eller Candomblè, til å spille en aktiv rolle ved kristne sermonier og fester."  Fra: Verdens land og folk, Gyldendal Norsk forlag.

En uke senere gikk legen til det første møtet, med en smule engstelse. Men jeg er sikker på at han ikke ville gått uten en følelse av å være forsikret om at Gud var på hans side.

"Jeg vet hva det dreier seg om", sa han til seg selv, "men dette bedraget skal ikke få overtaket på meg." Men da han åpnet døren inn til det spiritistiske møtestedet, kom de to små døde "døtrene" hans løpende tvers over rommet mot ham og ropte; "Pappa, pappa, pappa!" 

Fra dette øyeblikk hadde ikke denne legen en sjanse. Han begynte å gå fast på møtene for å treffe sine små "døtre." På samme tid begynte kona å legge merke til forandringen i holdningen hans. Hun hadde hatt et håp om at han til slutt ville klare å finne seg selv igjen og komme seg tilbake til arbeidet og bli involvert på ny. De hadde nettopp begynt å få i stand et bedre forhold, da noe merkelig plutselig holdt på å skje, og hun fant ikke ut hva det var, men hun følte det var noe mer enn det hun kunne hamle opp med. 

Så begynte brevene å komme til Halliwell. "Vær så snill å be for mannen min." Den distingverte mannen gikk til legen over en tid – jeg vet ikke akkurat hvor lenge – men en kveld da legen satt bakerst i salen på ett av de spiritistiske møtene, etter å ha hatt et par lykkelige minutter med "døtrene" sine, var det som om han mentalt sett plutselig kom til seg igjen og ble klar over hvem han var, hvor han var og hva som holdt på å skje. Det var som om han hadde gått i søvne, og han ble kvalm innvendig ved tanken på hva han hadde tillatt å skje.

Etter at dette møtet var over denne spesielle kvelden, gikk han fram og sa: "Hør her, jeg ønsker å få snakke med lederen, dere vet, han som er sjefen for dette." 

"OK," var svaret. De førte ham til et rom hvor det sto et bord, to stoler og en lampe. Legen satte seg ned for å vente, og etter en stund ble døren åpnet og inn kom en person han hadde sett mange ganger men aldri tidligere snakket med. 

Mannen satte seg og legen så på ham og sa: "Du vet hvem jeg er, ikke sant?"

"Ja," sa mannen, "det vet jeg." 

"Du vet kanskje alt om meg også, gjør du ikke?" 

"Jo," var igjen svaret, "jeg vet alt om deg." 

Legen så på ham og sa: "Ja vel, jeg ønsker å få vite noe. På grunn av den jeg er og engang var, på grunn av den kunnskapen jeg har fått, så er det trolig ikke noen sjanse for meg på dette punktet å frigjøre meg fra spiritismen. Men på grunn av min bakgrunn og menigheten jeg vokste opp i, syvendedagsadventist menigheten, vil jeg gjerne stille deg et spørsmål." 

"Greit," svarte mannen. 

Legen fortsatte: "Jeg vil gjerne vite hvilket middel spiritistene vil bruke i de siste dager for å trekke medlemmene av min menigheten, bort fra Gud og fra Bibelen. På grunnlag av vårt kjennskap til Bibelens budskap og profetiens Ånds gave, vet vi at spiritismen vil bli en viktig maktfaktor i de siste dager. Jeg ønsker å vite hvilke midler dere har tenkt å benytte. Forstår du mitt spørsmål?" 

"Ja, doktor, jeg forstår meget godt" 

"Men vil du fortelle meg det," spurte legen. 

"Ja, jeg skal fortelle deg det du vil vite," svarte mannen, "men hvis du noen gang forteller videre det jeg sier til deg i kveld, vil du dø innen tre dager." Og så svarte han på spørsmålet.

Legen gikk hjem den kvelden, hans kone husket ikke senere akkurat når han kom, men det var i de små timer. Han gikk inn på soveværelset, satte seg ned i senga og skrudde på lyset. Hun fortalte Halliwell at "det jeg så i min manns ansikt denne natten er umulig å beskrive. Han var hvit som et spøkelse. Jeg visste at det hadde hendt noe helt uvanlig. Jeg skjønte ikke hva som var i ferd med å skje med ham, med ante at noe drastisk hadde hendt ham denne kvelden. Så jeg spurte ham." 

Da brøt han sammen og begynte å fortelle henne hva han hadde rotet seg inn i, og hva han hadde sett. Han sa: "Kjære, jeg vet at du vil dømme meg strengt, men hvis det hadde vært deg, hvis du hadde gått gjennom de dørene og sett våre små jenter – kjære, de var våre. Jeg snakket med dem, tok på dem, hørte latteren deres – det var våre jenter!"

Tårer rant nedover kinnene mens han fortalte henne dette. "Jeg kunne ikke holde meg unna," sa han, "og ved Guds nåde og kjærlighet, tror jeg uten at jeg skal si det for sikkert, gikk jeg ikke hjem og fortalte deg det og således involverte deg også. Men jeg kunne ikke holde meg borte. I kveld, da jeg gikk, skjedde det noe med meg." 

Så fortalte han det som hadde hendt, den fysiske følelsen han hadde opplevd, hvordan han hadde spurt om å få gå inn i bakrommet og snakke med den mannen. Da han fortalte hva mannen hadde sagt, bønnfalt hun ham om ikke å fortelle det. "Kjære, jeg vil ikke vite – ikke si det! Gud vet vi har gjennomgått nok, hva du har måtte tåle, hva du har involvert deg i, la oss be nå. La oss komme oss ut av dette, vi må la det være, droppe alt sammen!" 

Etter ett minutts tenkepause sa han; "Jeg kan ikke kutte det ut. Etter det jeg lærte i kveld, kan jeg ikke droppe det. Jeg vil si til deg hva han fortalte meg, og uansett hva konsekvensene måtte bli må jeg overgi livet og følelsene mine slik jeg føler det nå til Guds dom." 

Så fortalte han kona hva mannen hadde sagt skulle gjøres i de siste dager for å trekke Guds folk bort fra troen og bort fra deres Gud. Det ville være TV! Tre dager senere døde legen.

(Oversatt fra engelsk av T. Sognefest.)

Kommentar fra MVV redaksjonen.

På grunn av sin bakgrunn som syvendedags adventist, og den kunnskap han hadde i Bibelens lære, visste legen at de to "døtrene" som han møtte etter at de var døde, ikke var hans virkelige barn. Han visste at det var onde ånder som utga seg for å være de to jentene og at han lot seg bedra av djevelen. Han visste at han gjennom sine egne sanser umulig kunne avsløre bedraget. Han kjente også til at Bibelen aldeles ikke lærer at sjelen er udødelig, men at udødelighet er en gave fra Gud til de frelste ved oppstandelsen når Jesus kommer igjen. Han var meget godt klar over at de døde sover og at ingen avdød kan tenke, føle eller vite noe. Men all denne bibelske kunnskapen var fullstendig verdiløs for ham, når han først hadde beveget seg inn på spiritismens og djevelens enemerker.

Legen døde som en Samson. Han ville heller ofre sitt liv som en siste handling for Gud for å redde oss andre.

Noen vil kanskje synes at svaret spiritisten ga var enkelt og for lite dramatisk. Kan TV være så farlig! De fleste av oss hadde ventet oss noe langt værre og mer skummelt. Men stopp litt. Som alt annet av tekniske oppfinnelser vi har vendt oss til, kan det være at TV påvirker oss mye mer enn vi trodde mulig?

La oss forfølge denne tanken en stund. Til alle tider har kristne vært på vakt mot alt som kan påvirke sinnet. Vi lever i en verden som har djevelen til fyrste, og vi vet at han bruker alle midler og metoder for å lede oss bort fra åndelige interesser. Derfor har kristne alltid forsøkt å unngå sladder, forherligelse av synd, dårlig omgangskrets, drikkebuler, teater og kino, hvor syndige laster og dertil medførende livsstil synliggjøres. Selvfølgelig går kristne hvor det måtte være nødvendig for å nå mennesker med et vitnesbyrd og et kall, men de har ingen glede av å oppholde seg der og de finner ingen glede i slike verdslige aktiviteter. De vet at vennskap med verden er fienskap mot Gud. De vet også at våre sinn og vår karakter former seg etter det vi ser, leser, hører og tenker på. 

Er det ikke rimelig, at vi på en gradvis måte, gjennom TV vil oppleve at tersklene senkes, holdninger skapes og vi, uten at prosessen blir bevisst, etterhvert godtar mer og mer av denne verdens mentalitet? Da kan vi risikere at våre egne holdninger til utenomekteskapelige forbindelser, vold, voldtekt, banning, mennesker som skriker mot hverandre, lyver og bedrar, sentimental kjærlighet uten ansvar og prinsipper, etterhvert mister noe av sin grusomhet i vår egen mentalitet.

Flere filmer som vises på TV er også, på en snedig måte, farget av en livsfarlig blanding av "new age" og forskrudde religiøse ideer. Bedraget om at sjelen er udødelig er flettet inn i mange filmer og mye underholdning. Denne første løgnen som djevelen presenterte til menneskene, "dere skal slett ikke dø," 1.Mos. 3:4 er selve hjørnesteinen i spiritismen og kristne som har akseptert denne løgnen (det gjelder dessverre nesten alle kristne i landet vårt) og tror at "sjelens udødelighet" er en bibelsk sannhet, risikerer å bli bedratt, siden de ikke vil ha noen teologiske problemer med at de døde viser seg for de levende. Og det vil skje i forbindelse med djevelens store bedrag i endetiden. Bibelen advarer sterkt mot dette bedraget; "En mann eller kvinne som er et medium for åndemaning eller som driver med spiritisme, skal sannelig dø.." 3:Mos.20:27.

På både kino og TV har det gått en film som het exorsisten (djevelutdriveren). En ung mann jeg kjenner har fått hele sitt liv ødelagt av denne filmen. Satan er ond, han angriper de svake og sårbare. Denne mannen ønsket å prøve det han så….. Resultatet ble en besettelse, slik at han begynte å høre en kvinnestemme i hodet sitt som både befaler, anklager, men også gir gode råd, som f.eks. hvor det er fartskontroller etc. Men i det store og det hele gjør både denne og etterhvert andre stemmer, det slik at han stadig av politiet blir brakt til akutte psykiatriske institusjoner og må stadig ha sprøyter for å dempe angst, uro og stemmen i hodet.

Kristne har alltid blitt advart mot å gå på spiritistiske seanser. I dag er det ingen barierer, ihvert fall ikke på norsk TV. Hypnose, healing og svart magi er til og med blitt underholdning for barn. Vi blir endog invitert med på spiritistiske seanser om vi vil. Er vi beskyttet dersom vi sitter i betryggende avstand i vår egen stue? Følgende historie skulle vise at vi ikke er det: For en tid tilbake ble det fortalt oss om en familie som så på et TV program med tryllekunstneren David Copperfield. 

(Vær oppmerksom på at innenfor dette området er det to foreninger tryllekunstnere kan tilhøre. Èn forening arbeider med illusjoner og fingerferdighet, den andre benytter okkulte metoder. Medlemmene av den førstnevnte foreningen vil som regel ikke ha noe å gjøre med de som er i den andre foreningen, siden de vet at mystiske krefter der trekkes inn i det som utføres. Ofte vil de ikke engang opptre på samme tilstelning som dem. Vi er blitt fortalt, men kan ikke på det nåværende tidspunkt legge fram noe skriftlig dokumentasjon på det, at David Copperfield for tiden er formann i den universelle okkulte foreningen for tryllekunstnere.) 

Han ba dem på et tidspunkt i forestillingen om å svare på et spørsmål ved å sette fingeren på spesielle rubrikker vist på TV-skjermen. Selvfølgelig kunne så tryllekunstneren etterpå vite hvilke rubrikker de hadde berørt. Familien tok programmet opp på video. Da de spilte det om igjen, berørte de andre rubrikker enn de hadde gjort da programmet ble vist på TV og tatt opp. Resultatet var at David Copperfields stemme, på videotapen, da svarte noe helt annet enn da programmet ble sendt.

Dette "miraklet" er det ikke noe problem for djevelen å utføre. De onde åndene hadde familien invitert inn i sin stue ved å være til stede, via TV, på denne spiritistiske underholdningen. Og det var fra deres egen stue djevelen påvirket deres eget sinn og sanser til å se og høre det de opplevde. Flere healere har også rapportert at de kan fjernhelbrede gjennom TV. 

Snart tror vi at Satan vil utgi seg for å være Kristus selv. Mon TV kan inkluderes i advarselen Jesus ga i Matt. 24:26, når han sier at vi ikke må gå inn i "kamrene" eller "rommene" for å se eller høre på falske kristuser og falske profeter? På grunnteksten er "kamrene" oversatt fra "tamêiôn," som betyr "et privat rom i familiens hus," i motsetning til et offentlig rom hvor gjester tas imot. 

En mann som New-Age bevegelsen lanserer som Messias, vil i følge dem, snart åpenbare seg bl.a. på TV. Der skal han telepatiske snakke med alle som ser på, er deres påstand. 

La oss forstå at vi har en virkelig fiende og at det er makter og myndigheter vi må kjempe mot og ikke slippe inn i våre liv.

Tillat oss å sitere fra forfatteren E.G.White, som har advart mye mot spiritismen, "Satan fristet den første Adam i Eden, og Adam argumenterte med fienden, og ga ham på denne måten en fordel. Satan utøvde sin hypnotiske makt over Adam og Eva og anstrengte seg også for å utøve denne makten over Kristus. Men etter at Skriftens ord var sitert, visste Satan at han ikke hadde mulighet for å seire." 

I epilogen til boken "Mot Historiens Klimaks," sier samme forfatter; "I den siste store strid vil Satan gjøre bruk av den samme fremgangsmåten, vise den samme holdning og arbeide for det samme mål som i alle tidligere tider. Historien vil gjenta seg, bare med den forskjell at den kampen vi står overfor vil bli mer intens enn verden noen gang har vært vitne til. Satans bedrag vil bli listigere, hans angrep mer målrettet. Om det var mulig, vil han selv føre de utvalgte vill. (Mark. 13, 22)

TV påvirker og tilpasser våre sinn litt etter litt, slik at Satan kan utøve sin hypnotiske makt over oss og ta over vår vilje. Den store konflikten mellom Kristus og Satan er en kamp om vår vilje. Kristus ønsker at vi skal overgi vår vilje til Ham og Satan vil prøve å få tak i den ved å bruke alle tenkelige metoder.

Men det er ennå en faktor verd å tenke over. Har vi tid å kaste bort selv på det som kan være bra på TV? Be heller Gud om han har en oppgave for deg i denne alvorlige tiden vi lever i. Om ditt engasjement kan oppleves ubetydelig, kan du likevel brukes til å lede et fortapt menneske et steg nærmere Frelseren. Be om slike anledninger og Gud vil gi dem. Og like viktig: Satan vet inderlig vel at alle han kan lede til å forsømme bønn og studium av Guds Ord, vil bli overmannet av hans angrep. Derfor introduserer han alle slags metoder som kan binde tid og sløve sinnet.