Da de kom ned skråningen fra den gyldne porten, krysset de Kedron bekken over til den lille hagen nederst på stigningen opp mot oljeberget. Det var bare i regntiden man måtte benytte steinbroen bred nok til at hester og vogner kunne passere. Til andre årstider kunne man gå på de store steinene og krysse nesten hvor som helst. Det er ennå noen 2000 år gamle oliventrær der hvor hagen trolig var. De samme trærne sto der, som tause vitner, når Jesus og disiplene gikk forbi sent denne ettermiddagen.

"Sett dere her," sa han. "Jeg går bort der og ber." Men han tok med seg Peter og de to Sebedeus sønnene - Jakob og Johannes. Jeg tror ikke Jesus behandlet disiplene forskjellig, slik at han elsket noen mer enn de andre. Det er vel heller slik at de tre som er nevnt, elsket Jesus mer enn de andre og derfor ga ham større respons i sine liv. Frelserens tilbud er for alle. Hvis noe svikter, må det være mottakeren som er problemet. Det er vel slik i dag også.

Ansiktet hans var usedvanlig tungt og bedrøvet. Selvfølgelig hadde de sett at han uttrykte sterke følelser tidliger også. De hadde sett ham både gråte, smile og ha øyne som gnistret av vrede, når de som skulle vite bedre, likevel besmittet det som var hellig. Men denne dagen var helt annerledes. Det var nesten som om han hadde trengt noen å støtte seg til. Har du opplevd virkelig angst? Det står i bibelen at angst kom over ham. En forferdelig dødsangst hugg tak i hans følelsesliv. 

Vi må ikke sammenligne hans erfaring med det en dødsdømt person opplever på veien fra cellen til den elektriske stol. Jesu smerte sto både i forhold til den han var og konsekvensene av hans død. 

Hvorfor gjorde han det? Det var ikke fordi han måtte. Sønnen valgte og Gud tillot, fordi de begge elsker menneskene som ble skapt i Guds bilde. Det kjæreste de eide gikk tapt og offeret guddommen var villig til å betale, var den eneste måten å vinne det tilbake. Det er sannsynlig umulig for oss å fatte det, men Jesus var på dette tidspunktet på vei inn i fortapelsens død. Emosjonelt, som sant menneske, led han den fortaptes evige død. Han fikk ikke lov til å se gjennom døden og graven. Om hans offer ville bli akseptert fikk han ikke vite der og da. 

Ennå litt lenger inn i hagen ba han også de tre om å bli igjen. Deretter gikk han alene en 20-30 meter videre - for å be. De kunne ikke se ham i mørket, men høre han kunne de. Guddommen var lagt til side og det var et menneske som lå der på magen i gresset og ropte ut sin fortvilelse og smerte i det dråper av blod presset seg fram i pannen hans. Disiplene hadde ofte sett han alene i bønn i den samme hagen, men de hadde nok aldri hørt smerteropene som denne gangen. "Min Far," ropte han. "Hvis det er mulig, så la dette beger gå meg forbi!" Etter en stund sukket han; "Men ikke som jeg vil, bare som du vil." 

Igjen stiller vi spørsmålet - hvorfor? 

For at du og jeg skulle slippe å lide fortapelsens død. De mange og store syndene vi alle har begått i våre liv kan være tilgitt og glemt av Gud, men du husker sikkert noen av dem. 

Du vet jo hva som skjedde og du vet at det var synd imot Gud. Hva du enn måtte tenke på når du tillater deg å minnes - det var derfor han døde. For å ta konsekvensene av din synd, som er evig død. Han led frivillig av kjærlighet for nettopp deg, slik at du kunne tilgis om du angrer og ber om nåde. Men han valgte også å dø for å kunne ha lov til å gi deg kraft og mulighet til å bli renset fra din synd. 

Til slutt var han så psykisk langt nede at en engel ble sendt fra Gud for å gi ham styrke. Framdeles fikk han ikke lov til å se gjennom graven, men han klynget seg i tro til sin Fars løfter. Englene må ha lengtet etter å få lov til å hjelpe ham og den engelen som ble utvalgt må ha opplevd dette oppdraget som en stor opplevelse. 

Styrket etter det himmelske besøket, gikk han tilbake til disiplene, men de hadde sovnet. Hele jordens evige skjebne sto på spill. Hele universet holdt pusten i spenning og Jesu disipler la seg til å sove. Han tagg og ba dem våke og be i dette avgjørende øyeblikket, men det står at "øynene deres var tunge." Vi lever også i en verdens skjebnetime, da hele Guds univers og alle englene i spenning følger med i viktige hendelser, profetert i bibelen, er ved å oppfylles. Alt gjøres klart til at Jesus skal komme igjen og hente de han vant ved sin lidelse i Getsemande og på Golgata. Skal han finne sine disipler sovende denne gangen også? Har vi bare "tunge øyne" og åndelige gjesp å tilby like før alt er slutt? 

I møte med hans bønn om samarbeid og sympati, følte de at det var lite de kunne si. "Så kunne dere da ikke våke med meg i èn time?" Hans korrigerende appell nådde nesten ikke inn i deres søvnige sinn. Det står at "de visste ikke hva de skulle svare ham." Det er forståelig. Lukas skriver at han også sa; "Hvorfor sover dere?" Ja, hvorfor? Han var ikke sint på dem, men han var bedrøvet. Han visste at de ikke visste hva som var i ferd med å skje. Selv om han mange ganger hadde fortalt dem at han måtte dø, var tanken så fremmed og uakseptabel, at de fortrengte det straks ordene kom ut av hans munn. De var faktisk helt uforberedt på nattens dramatikk. Han så på de trette og slappe vennene sine og sa; "For ånden er villig, men kjødet er skrøpelig." Å hvor han lengtet etter den dagen da de ville lære å kjenne kraften som kan "døde" det skrøpelige kjødet. Men det var ennå framtid.

Tre ganger kom han tilbake til dem og hver gang hadde de sovnet igjen. På et tidspunkt den natten sa han; "Stå opp og be, så dere ikke kommer i fristelse." Uten å forstå det lot de Guds motstander vinne åndskampen i sine egne sinn. De sa "ja" til fristeren og "nei" til Jesus. Hadde de, som Jesus, begynt å rope til Gud om hjelp, ville også de ha blitt styrket. Da han kom til dem tredje gang ble han stående å se på dem. Å hvor han elsket disse uvitende mennene som i tro hadde forlatt alt for å følge ham. Med den Hellige Ånd som lærer visste han hva de kunne bli i Guds tjeneste. Men også det var framtid.

Føler også du at dine øyne er tunge og at du har lite å si til ditt forsvar når han anmoder deg å be mer slik at du ikke behøver å gi etter for fristeren? Lengter du etter mer av den kraft og ånd disiplene demonstrerte i sine liv etter at Den Hellige Ånd hadde fått tak på dem? Alt det disiplene ble og du og jeg kan bli under hans ledelse, er mulig på grunn av kampen i Getsemane og korsets død. Kraften i Jesu blod kan tilgi enhver synd og endre enhver karaktersvakhet og syndig legning. 

Hvorfor gjorde han det? For å kunne tilbringe evigheten sammen med deg. Tanken på at du måtte gå fortapt fordi det ikke var en Frelser fra synd, drev ham til å tåle angsten og smerten. Det var for din skyld han gjorde det. Hva har du tenkt å gjøre? Hvis du ikke svarer "ja" til hans kall, er bare ett spørsmål verd å stille. Hvorfor?

JB.