Kristne som velger å tolke Guds Ord på en meningsløs måte - det vil si utenfor meningssammenhengen et bibelvers står i - risikerer å trekke gale slutninger av det de leser. Det har mange gjort med verset denne artikkelen fokuserer på.

Tiggermunkene som herjet med og utarmet England og Skottland under den mørke middelalder, er et eksempel. På grunn av Jesu ord om kamelen og nåløyet, antok de at fattigdom var nøkkelen til evig liv. De eide lite, men levde i den største umoral og plagde befolkningen som regulære røverbander.

Jesu påstand om de rikes reduserte sjanser til evig liv, har selvfølgelig ikke med penger og materiell rikdom å gjøre. Verdier i seg selv, som ikke er blitt til på uærlig og umoralsk vis, er naturlig nok et nøytralt fenomen, som kan benyttes for gode eller onde formål. De kan ikke bruke seg selv om mennesker med holdninger og handlinger ikke er involvert.

Den velstående Abraham.

Bibelen sier at Abraham var meget rik på buskap, sølv og gull, 1.Mos. 13:2. Samtidig var "de troendes far" rettskaffen for Gud i all sin rikdom. Abraham visste at det var himmelens Gud som hadde velsignet ham og han var opptatt av at andre mennesker skulle kjenne til at dette var kilden til hans velstand. Bibellesere vil huske at på et tidspunkt, kom det fire konger med sine soldater og kjempet mot de fem kongene som regjerte de fem byene Gud senere ødela med ild. Siden Lot (Abrahams brorsønn) hadde slått seg ned i Sodoma, ble han også tatt til fange i denne krigen. Da Abraham fikk vite det som hadde skjedd, kom han med 318 tungt bevæpnede og veltrente tjenere og slo de fire kongene sønder og sammen, slik at også Lot ble befridd. Da kom kongen av Sodoma og de andre av hans folk, som hadde klart å flykte opp i fjellene og tilbød Abraham all sin rikdom. Husk at Sodoma var en meget rik by og Abraham kunne muligens blitt den mest velstående enkeltperson i datidens Midt-Østen. Men Abraham nektet å ta imot den enestående gaven og sa at selv ikke "en tråd til en sandalrem" ville han ta imot. Han ville ikke at noen skulle kunne si; "Jeg har gjort Abraham rik," 1. Mos. 14:23. Den æren tilkom bare Gud. Senere, i en samtale en av Abrahams trofaste tjenere hadde med Laban, sier tjeneren; "Herren har velsignet min herre rikelig og han har blitt en stor mann." Deretter nevnes både Abrahams sølv og gull, 1. Mos. 24:35.

Nei, Jesu uttalelse om kamelen og nåløyet, gjelder så visst ikke penger og rikdom. Apostelen Markus skriver at da disiplene hørte hva Jesus sa, ble de "meget forundret og sa til hverandre; hvem kan da bli frelst?" Alt omtalte tiggermunker stilte seg selv det samme spørsmålet og konkluderte med at det kun var de som ikke eide noe som var deres eget fra èn dag til den neste, som ble frelst. For dem var andre bibelske betingelser uvesentlige. Et problem var selvfølgelig at de ikke hadde god kunnskap om hva bibelen underviste, siden de tilhørte et kirkesamfunn, som hadde forbudt bibellesning og var villig til å myrde de som våget å studere Guds Ord. Men merk deg samtidig at systemet de allierte seg med, likevel tillot seg å bære navnet en kristen kirke.

Hva mente Jesus?

I et forsøk på å skape logikk i Jesu vanskelige påstand om kamelen, nåløyet og de rike, har noen ment at det var en port i Jerusalem, som ble kalt "nåløyet." Den var så lav at kameler måtte legge seg ned for å krabbe gjennom. På en eller annen måte ble det forsøkt å gi de velstående i samfunnet et håp for evigheten. Av forståelige grunner gikk presteskapet langt for å være på godfot med dem. Rike mennesker i omgangskretsen er "kjekt å ha." En annen tolkning går ut på at ordet Jesus benyttet, ikke er kamel (kamelon på gresk), men "kamilon," som betyr et rep eller tau. Derfor prøvde de velmenende "lærde" (spesielt de med en del penger i banken og fast eiendom) å finne ut hvor tynn en snor eller tråd kunne være og likevel kalles "kamilon." De ville jo gjerne ha håp om evig liv og helst uten å tømme kontoen, flytte ut av villaen og selv bli tiggere.

Begge disse paniske anstrengelsene for å moderere, tilpasse eller assistere Jesus med hans kommunikasjon, er motivert av behovet for å gjøre mulig det Jesus sier ikke er mulig. Omtrent all såkalt liberal teologi har dette som formål. En kjent tysk liberalteolog gikk nylig ut offentlig og erklærte seg ikke lenger å være kristen. Han var og er framdeles professor og leder ved et anerkjent teologisk fakultet. Han appelerte til andre liberalere å følge hans eksempel. Det eneste vi har holdt på med i mange år, sier han, er å endre Kristi lære slik at den skal behage oss, men samtidig kaller vi oss kristne. Han mente at langt flere burde ta konsekvensene av vandringen bort fra Skriften og Jesu lære. Mennesker som finner slike aktiviteter interessante, kan kalle sin religion hva de vil, men blant ikke kristennavnet inn i en selvkomponert ideologi.

Vi finner det lite tilfredsstillende å manipulere Jesu påstand, slik at nåløyet blir så stort som mulig og kamelen så liten som mulig. Sannheten trenger ingen hjelp eller manipulering. Den står trygt på egne ben.
 

I grunnen stanser Jesus selv teologenes grublerier ved å benytte et ord for "nål," som på gresk betyr en kirurgs nål benyttet ved operasjoner. Vi får inntrykk av at den store legen prøver å gi sine disipler - og oss - et lite spor å følge i forsøket på å forstå. Disiplenes forskrekkelse over det Jesus sa, lå kanskje vel så mye i det faktum, at på den tiden var man vant til at rike mennesker kunne få det omtrent som de ville. Posisjoner, utmerkelser, privilegier - ja til og med rollen som prest og faktisk også som øversteprest, kunne kjøpes om beløpet var høyt nok. Men for å respektere vår egen påstand om at enhver tolkning må harmonisere med sammenhengen, er det problematisk å forstå hva Jesus mener, uten først å kjenne hendelsen som ledet opp til det han sa.

Hva er din kamel, og hva er ditt nåløye?

Bakgrunn.

En ung og rik rådsherre tok kontakt med Jesus. Ved å legge sammen ulike vitners detaljer, Matteus (19:16-30), Markus (10:17-31) og Lukas (18:18-30), kan vi begynne å sy sammen opptakten til Jesu undervisning. Markus tilbyr oss informasjonen om at den unge lederen kom løpende mot Jesus mens han var på vandring sammen med sine disipler. Han skriver videre at mannen kastet seg ned foran Jesus før han framsa sitt ønske. Han inntok med andre ord en tilbedende stilling og indikerte med det at han både hadde forstått og deretter akseptert for seg selv, at Jesus virkelig var Messias, Guds Sønn. Hans utgangspunkt var absolutt riktig og han kom også til den rette person hvis evig liv var målet. Siden de færreste hadde forstått hvem Jesus var, må det ha varmet hans hjerte når han så mannens overbevisning. Ingen av kildene nevner noe om han bare var medlem av det lokale Sanhedrin rådet hvor han bodde, eller om han var valgt inn i det store og inflytelsesrike sentrale Sanhedrin konsilet i Jerusalem.

"Gode Mester," sa han. "hva skal jeg gjøre for å arve evig liv?" Matteus skriver at han sa; "Hva godt kan jeg gjøre for å få evig liv," Matt. 19:16. Det er mulig at du med en gang trekker fram din teologiske innsikt og hevder at mannen, til tross for sin rikdom, posisjon og kunnskap om hvem Jesus var, totalt hadde misforstått frelsesveien. Ingen blir frelst ved å gjøre noen ting - uansett hvor godt og edelt det er. Intet er mer sant enn den påstanden. Samtidig er ingen påstand lettere å misforstå. Siden bibelsk frelse ikke er et engangsfenomen som bevares uansett livsinnhold, er det fullstendig korrekt å påstå at ingen kan bevare dagens frelse i morgen, uten at Frelserens aktive tilstedeværelse i livet påvirker holdning, handling og atferd, i rammen av hva bibelen sier er godt og rett. "Hva skal jeg gjøre?" sa han. 

Fortsetter neste side

Troens mentale respons til Guds tilbud vil, må og skal uttrykkes i masse atferd - hvert minutt på dagen. Handlig, holdning og gjerning er faktisk den eneste måten troens frelse kan dokumenteres. Om nøyaktig dette temaet, påstår apostelen Peter at noen misforstår hva Paulus skriver og tolker hans ord "til sin egen undergang," 2. Pet. 3:16. Èn dag uten at den nye fødselens overgivelse blir gjentatt og selvet på nytt blir korsfestet, blir en dag uten et frelsende forhold. 

Hvis "gjøre" ordet er helt malplassert, skremte det tydeligvis ikke Jesus. Han burde jo kjenne betingelsene for frelse. Han er jo Frelseren! Etter å ha påpekt rådsmannens bruk av ordet "god," sa Jesus. "Hvis du vil gå inn til livet, så hold budene," Matt. 19:17. Ville du gitt det samme svaret om noen hadde spurt deg; hvordan kan jeg være sikker på å bli frelst? Hvis ikke - hvorfor? Ga Jesus et galt svar? Ordet "budene" som Jesus benytter, kommer fra "entolai" på gresk, et ord knyttet til det greske "nomos," som betyr loven eller de ti budordene. "Hvilke av budene?" sier den unge mannen. For oss som leser denne beretningen, burde hans svar få alarmklokkene til å ringe. "Hvilke av budene?" Er noen av de ti bud uvesentlige, mens andre er viktige? Må et menneske forholde seg til deler av Guds lov for å ha et rett gudsforhold, men kan ignorere noen av budene? Kan jeg drive hor hvis jeg bare husker å ære mine foreldre? Er tyveri akseptabelt bare jeg unngår å drepe? "Hvilke av budene?" Kanskje vi må unnskylde mannen, siden han som medlem av Sanhedrin, hadde kjennskap til hundrevis av ekstra-bud, som jødene hadde konstruert i tillegg til Guds lov. Vi kan gi ham kredit for muligens å være usikker på hva Jesus egentlig mente.

Du mangler èn ting.

Jesus ramser ikke opp alle de ti budene slik de står i 2. Mos. 20:1-17. Han utelater de første 4 budene, som omhandler et menneskes forhold til Gud, men nevner de fleste av budene som gjelder medmenneskelige forhold. Jesus tar med den praktiske utøvelsen av et rett forhold til Gud. Selve beviset på at Den Hellige Ånd er Herre i livet. Matteus nevner at Jesus også inkluderer summen av alle budene, nemlig å elske vår neste som oss selv. Rådsmannen svarer; "Mester, alt dette har jeg holdt fra min ungdom," Mark. 10:20. Om han virkelig forsto Jesu forklaring av budene slik vi finner det i Matt. 5:22.28, vites ikke. Ideen at både hor og mord kan utføres i tanke og følelsesliv, uten at en finger beveger seg, er ikke en utvidelse av budene som noen sier. I Bergprekenen fører Jesus loven tilbake til sin opprinnelige betydning. Det var aldri annerledes i Guds øyne og Det gamle testamentet gir mye dokumentasjon på det. Det var i hjerte, sinn, holdning og tanke Guds lov må skrives og uttrykke seg. Den ytre handlingen er kun et resultat av det indre livet.

"Alt dette har jeg holdt," sa han. "Du mangler fortsatt èn ting," sa Jesus. "Selg alt det du eier og del ut til de fattige, så skal du få en skatt i himmelen. Kom så og følg meg," Luk. 18:22. Deretter gis informasjonen at mannen ble - ikke bare bedrøvet - men dypt bedrøvet, for han var meget rik, vers 23. 

"Selg alt det du eier og del ut til de fattige." Jesus satte fingeren på mannens selvbedrag og livsløgn. Tenk å ha kommet så langt i livet uten noen gang å ha bedratt, løyet, begjært, stjålet osv. Men Jesus gir han ingen kredit for hans rettskafne liv. I stedet klarer han å finne èn ting å kritisere. Snakk om å ha lite psykologisk innsikt. Jesus er ikke interessert i å koseprate med rådsherren. Han ønsket ikke å underholde ham med lettvint overflatepsykologi. Han elsket mannen og ønsket å se ham frelst. Diagnosen må stilles og behandlingen tilbys. Mannen stilte et spørsmål og Jesus svarte på det, men mannen ønsket seg et galt svar i stedet for det rette og det kunne ikke Jesus gi.

"Hvis du vil gå inn til livet, så hold budene."

Vel, sier du. Ingen mener vel at det er slik man skal evangelisere. Problemet er likevel at alt for mange gjør det. Mange tror seg frelste, men de viser at de verken er omvendte eller at de har peiling på hvem Jesus er og hva han står for. Hva slags forkynnelse har de lyttet til og hva har de lest for å kunne ha en slik tro? 

Hvorfor behandlet han denne mannen annerledes enn disiplene? Da han kalte Peter, Andreas, Jakob og Johannes, ba han dem ikke selge sine eiendeler. Hvorfor? Var de så fattige at de ikke hadde noe å selge? Det står; "da de (disiplene) hadde dratt båtene på land, forlot de alt og fulge ham," Luk. 5:11. Matteus sier at de forlot straks garna sine og fulgte ham, Matt. 4:20.

Den unge rådsmannens rikdom kunne blitt en stor velsignelse for Jesu sak, om den ikke var plassert mellom ham og Jesus. Fiskebåtene og garnene disiplene eide, representerte trolig en stor verdi. Men på samme måte som med Abraham, hindret ikke disse materielle verdiene dem i å lyde, tjene og følge Herren.

Kamelene i våre liv.

Uansett hva det måtte være, blir alt vi elsker mer enn Jesus vår kamel og vårt nåløye. Det blir umulig å komme inn i Guds rike, hvis Jesus og hans vilje ikke betyr mest for oss. Rikdom er vel ikke det største problemet for de fleste. Hva det enn heter, selg det! Legg det ned ved korsets fot! Bli kvitt det! Gi det opp! Intet har større verdi enn evig liv sammen med Jesus. Tør du se dine kameler i hvitøyet? Kan det være såret stolthet eller humørsyk selvmedlidenhet som er ditt emosjonelle kjeledyr? Gi det til Jesus og han tar det bort. Kanskje det er en arrogant holdning eller kvasse uvennlige ord, som gir deg en falsk følelse av å vinne? Det kan være en trang til å baktale andre for å føle betydning. Eller en tendens til å lage fiender av de som er uenige eller som korrigerer deg. Hva med urene tanker eller et hissig sinn som Den Hellige Ånd aldri fikk kontrollere. Har vi også lov til å inkludere tom underholdning, enten det er tv, video eller litteratur? Eller har du tenkt på feighet og menneskefrykt som en avgud? Det som gjør deg taus når forkynnelse av sannhet er nødvendig, men du gir etter for ønsket om at alle skal like deg, være dine venner. Med en slik svakhet, går det an å bli så teologisk "rund," at man omtrent triller oppover enhver bakke. Eksemplene er mange. 

Noen bekjennende kristne snakker åpent og fritt om sitt sinne, hvor lett de føler seg såret, sitt hissige temperament og antipatier, som om de var selvfølgelige og uskyldige skavanker som bare er der og som Jesus ikke kan gjøre noe med. Jeg har alltid vært slik, jeg! Deres oppriktighet er prisverdig, men deres hån av Jesu løfter er beklagelig. Deres vitnesbyrd lurer andre til å tro at Gud er like kraftløs som de selv er. De trekker Skaperen ned i søla. De roper ut at de bekjenner tro på Jesus og har et gudfryktighets skinn, men de benekter hans kraft til å endre liv og frelse fra synd. De tilbyr en kristendom som likevel ikke er det. Mennesker som sliter med svakheter og lengter etter et nytt liv, blir fortvilte i deres nærhet, siden de ikke vitner om en Gud som har makt til å forandre menneskets karakter. Hele livet kan de slite med en karakterfeil og de har aldri møtt en kristen som kan fortelle dem løsningen. De får ikke vite at Jesu blod kan endre karakteren.

"Du mangler fortsatt èn ting," sa Jesus. Gud er ikke størst og først i ditt liv. Du lever i konstant opposisjon mot det første bud, som sier; "Du skal ikke ha andre guder enn meg," 2.Mos. 20:3. Èn synd vi kjeler med og som ikke legges ned ved korsets fot og overgis, kan og vil lukke himmelens dør. Ikke fordi Jesus ikke elsker oss, men fordi vi ikke elsker Jesus og lar han bli Herre. "Spill annenfiolin i mitt liv," sier vi. "Jeg elsker mine svakheter og min synd mer enn jeg elsker tanken å bli frelst fra dem." Det er like umulig å komme inn i Guds rike med en aktiv, valgt bevisst, praktisert, ubekjent og uoppgjort synd i livet, som det er for en kamel å krype gjennom øyet på en synål. Det er absolutt umulig og nettopp dette er Jesu store og viktige budskap. Han sier det ikke for å ta motet fra noen, men for å gi mot og håp om at synd kan tilgis og renses ut av våre liv. Det er et tilbud, ikke et krav. 

"Hvem kan da bli frelst," sa disiplene. De følte at omtrent alle ville gå fortapt. Bare de som heller vil beholde sin synd enn å bli frelst fra den, kunne han ha sagt. For alle andre vil tillate Gud å gjøre det som er menneskelig umulig. Nemlig å lamme den syndige naturen slik at holdninger, tanker og prioritering forandres. "For et menneske er det umulig," sa han, men han fortsatte; "men ikke for Gud." I teksten vi studerer kan du legge merke til at Jesus (nevnt i Markus 10:21), også sier til rådsmannen; "Ta opp korset og følg meg." Hva har korsdøden med penger å gjøre? Ingenting! Men den er sentral når selvet skal gis opp, hva det enn måtte være vi klynger oss til, slik at frelsesforholdet uteblir. 

Markus sier også at Jesus, i tillegg til å si at de rike vil finne himmelveien vanskelig, legger til setningen; "Dem som stoler på rikdommer," Mark. 10:24. Og det er vel sakens kjerne. Hvis jeg stoler på, har tillit til, har utviklet et godt forhold til, trivs med, liker, foretrekker, er glad i, prioriterer, lengter etter - min synd, svakhetene i min natur, syndige vaner og legninger. Da blir evigheten sammen med Gud en umulighet. Hva er din kamel og ditt nåløye? Hva er det vi holder på med som ikke kan praktiseres i himmelen? Han kom for å frelse oss fra vår synd. Et mer håpefullt budskap er det vanskelig å finne. JB.