I "Time" artikkelen er forskjellige mulige Sinai fjell nevnt, inkludert Jebel el Laws i Saudi Arabia, som lesere av "Mens Vi Venter" er godt kjent med. (Se illustrasjon) Landet Midjans udiskutable plassering i Saudi Arabia, har motivert mange bibelgranskere til å ha stor interesse for nettopp denne muligheten. Med all respekt for den historiske forskningen "Time" teamet har utført, savnes likevel vesentlig informasjon bibelen selv tilbyr. De har nok hatt litt for stor respekt for teologiske lederes meninger, enn for det som rett og slett står i bibelen. Fenomenet er utbredt. Det faktum at Guds Ord selv, i Galaterbrevet, (Gal. 4:25), sier at Sinai fjellet er i daværende og nåværende Arabia, er ikke nevnt i artikkelen. Det samme gjelder informasjonen i Judas brev vers 9 og Matt. 17:3, som indikerer at Moses ble reist opp fra graven etter sin død og tatt til himmelen.

Sinaifjellet i Saudi-Arabia er et av de mange forslag i Time magazine, desember 1998.

Forfatterne i Time stiller seg også uforstående til konsekvensene av den synd Moses falt i da han slo to ganger på klippen. De kan ikke begripe at en tilsynelatende bagatellmessig tabbe skulle hindre ham i å komme inn i det lovede land. De har vanskeligheter med å forstå at synd og ulydighet reduserer Guds mulighet til å bruke og arbeide gjennom mennesker. Men på dette området er ikke nyhetsmagasinet på kollisjonskurs med nåtidens tradisjonelle kristne tenkning. Det er bare bibelen som her tar et annet standpunkt.

Bibellesere kjenner beretningen fra 2.Mos. 17: 1-7, om hvordan Gud, da de slo leir i Refidim, ba Moses slå på klippen i Horeb, slik at folket fikk vann å drikke. Det var bare de eldste i Israel som var vitne til dette miraklet. Da de på et senere tidspunkt kun var noen få dagsreiser fra Kanaan og alt kunne se høydene og fjellene og i det lovede land, lot Gud den vedvarende vannkilden som fulgte dem tørke inn. Han ville prøve deres tro og ba dem kjøpe det vannet de trengte fra de lokale innbyggerne. De burde gledet seg over snart å være framme, men i stedet gjorde de opprør. 

Da Gud på mirakuløst vis ga dem vann ved Horeb, talte folket som om det var Moses selv som hadde ledet dem ut av fangenskapet i Egypt og utført alle miraklene. "Hvorfor har du ført oss ut fra Egypt," sa de, 2.Mos.17:3. Men Moses hadde på dette tidspunktet ikke noe problem med å avvise æren, makten, privilegiet og autoriteten de tilbød han. Han hadde en klar forståelse av at det var Gud som hadde ledet dem til frihet og forårsaket alle undrene de erfarte.

"Hvorfor anklager dere meg?" sa han. Han lot dem forstå at det var Gud de kranglet med siden det var han som hadde ført dem ut. "Hvorfor frister dere Herren?" fortsatte han, 2.Mos. 17:2. Det var Gud selv de opponerte imot. Moses opplevde seg selv kun som en tjener.

Moses synder mot Gud.

Men da folket ved grensen til Kanaans land igjen begynte å syte og klage, skjedde det noe merkelig med denne mannen som bibelen sier "var meget ydmyk (saktmodig på hebraisk), mer enn noe annet menneske på jorden," 4. Mos. 12:3. I mer enn 40 år hadde han tenkt, følt og levd i harmoni med Guds åpenbarte vilje. Han var helt overgitt til sin Gud og adlød ham i alt. Men denne dagen valgte denne troskjempen likevel å slippe Guds hånd et lite øyeblikk. Med èn gang var djevelen på plass og fristet Moses til å tro at folkets opprør var rettet mot ham selv og hans bror Aron. For en stund glemte han det han husket forrige gang folket trengte vann og knurret mot Herren. Den falne naturen Moses – som alle andre mennesker – var i besittelse av, hadde vært underkuet og "død" alle disse årene, men straks kontakten med Gud ble brutt, våknet selviskheten til live og Moses ble overveldet av såret stolthet og irritasjon. Slike følelser er alltid et absolutt og bombesikkert bevis på at Guds hånd er sluppet og at selvet igjen våkner til live. Moses følte ikke "hellig vrede." Hans sinne var uhellig. Med sin respons ga han folket inntrykk av det virkelig var han – deres leder – som hadde ført dem ut fra fangenskapet. De fikk grunn til å tvile på at det var Herren som ledet dem. 
 

Etter å ha samlet folket foran klippen ropte han til dem; "Hør nå, dere opprørere! Skal vi (han selv og Aron), nå la det strømme vann ut fra denne klippen for dere?" 4.Mos. 20:10. Deretter slo han to ganger på klippen med Guds stav, enda Herren uttrykkelig hadde bedt ham tale til klippen. Da folket kjempet mot amalekittene og Guds mirakuløse inngripen var livsnødvendig, hadde han en klar opplevelse av at bare Gud kunne hjelpe. Det står at han sto på fjellet "med Guds stav i hånden," 2.Mos. 17:9. Tjeneren Moses hadde staven, men miraklene ble utført av Gud. Men denne gangen, da han ikke adlød Gud og tok ære til seg selv, står det meget passende at han slo på klippen med "staven sin," 4:Mos. 20:11.

En kanal forårsaket av vannerosjon ved Refidin, Saudi-Arabia

Nå var det staven til Moses, ikke Guds stav. I Herrens øyne var denne synden meget alvorlig. Omtrent alt frafall fra Guds plan gjennom det gamle og det nye testamenets historie, var forårsaket av at ledere plasserete seg selv mellom Gud og hans folk og at folket aksepterte det. Gang på gang har vi i kristenhetens historie sett ledere som leker gud og begynner å styre og bestemme over menighetens medlemmer. I Mose tilfelle måtte Gud demonstrere for folket og for hele universet, at denne største av alle synder – nemlig å sette seg i Guds sted - ikke kunne gå upåaktet. Men Mose synd var samtidig en dobbel synd som også på et annet viktig område motarbeidet Guds plan.

Klippen på avstand. "Du skal slå på klippen, og det skal komme vann ut fra den."

Det var en helt spesiell grunn til at Moses ble bedt om å slå på klippen ved Refidim, første gang Herren ga dem vann, men at han bare skulle tale til klippen like før de kom til Kanaan. 
 
 

Det gamle testamentet er gjennomsyret av viktige symboler som forklarer frelsesplanen og forsoningen. Klippen som ble slått var et bilde på Kristus. Han skulle komme når tiden var inne og mennesker "regnet ham som rammet, slått av Gud og gjort elendig," Jes. 53:4. "Men han ble såret for våre overtredelser, han ble knust for våre misgjerninger,- -"vers. 5.  Denne klippen var blitt slått og "ofret èn gang for å bære manges synder," Heb. 9:28. Han døde kun "èn gang for alle," Rom. 6:10. Kristus ble slått èn gang. Deretter skulle hans barn tale til ham og han ville høre på dem. Etter å ha blitt slått var kommunikasjonen mellom mennesker og Gud etablert og vår øversteprest i himmelen lar seg nå av alle som med oppriktighet tar hans navn i sin munn.

Kadesj-Barnea, der Moses ikke fomidlet Guds ønske om å tale til klippen, i stedet for å slå.

Den katolske kirke, i harmoni med Babylons hedenske religioner, fortsetter å ofre gudesønnen på nytt i det daglige messeofferet. Herren kunne simpelt hen ikke tillate at denne hjørnesteinen i forsoningsplanen, ble tilpasset djevelens hedenske alternativ i stedet for å uttrykke planen Gud selv hadde utarbeidet "før verdens grunnvoll ble lagt."

Vi er nå vitne til en veldig fokusering på mannen Moses. Bøker, artikler og ikke minst den nevnte tegnefilmen "The prince of Egypt," gjør - selv om historien nok er ganske maltraktert av Hollywood - mange oppmerksomme på hva Bibelen har å si om denne kjente Guds tjener. La Mose liv inspirere oss til å lære å kjenne Guds lover og prinsipper. De er de samme i dag som på Mose tid. JB.