Sterk og klar bibelsk forkynnelse er blitt mangelvare i mange menigheter. Konsekvensene er at stadig færre kristne opplever det nye livets dype endring av karakter, holdning, interesse og livsprioritering. Syndige fristelser er like attraktive og livsdominerende for mange 5 -10 -15 år etter at de bekjente seg til kristentroen. Guds tilbud om å bli et nytt menneske og løfter om at det gamle er borte, stemmer dårlig med manges erfaring.

Bibelstudier i kirken er blitt sosiale synsegrupper. Evangeliske møter er mange steder blitt redusert til en emosjonell rusopplevelse. I andre kirkesamfunn er forkynnelsen degenerert til formidling av platte alminneligheter og overflatiske egobekreftende humanisme.

Siden miljøet i slike menigheter neppe gir grobunn eller vekstvilkår for varme, omvendte og åndsfylte kristne, ser vi som regel at rutinepreget og uengasjert passivitet farger flertallet av medlemmene. Selv menigheter med 100 pluss medlemmer klarer ikke å finne tid, interesse eller lyst til mer enn noen få dagers sjelevinnende arbeid hvert år. Om 1% av medlemmenes fritid - etter press og masing - benyttes til personlig og aktivt arbeid for andres frelse, regnes det som normalt. Kjære leser! En slik situasjon er aldeles ikke normal, men viser klare symptomer på redusert påvirkning av Den Hellige Ånd, lite tid med Guds Ord, tam og ubibelsk forkynnelse, fravær av omvendelse, og ingen ny fødsel. Det beste ville selvfølgelig være at lunkne kristne ble invitert til og vist hvordan de kunne ta imot Jesu råd til de som er i en slik tilstand, se Joh. Åp. 3:18. Hans medisin er rett dosert for effektiv helbredelse av åndelig sløvhet. Men veldig, veldig få forkynnere kommuniserer Guds Ord på en slik måte at mennesker ser nødvendigheten av å tilegne seg “gull glødet i ild.” (En tro som er prøvet og renset slik at den holder i enhver situasjon.) “Hvite klær.” (Jesu rettferdighet (lovlydighet) ved nådens tilgivelse i stedet for vår egen synd. Og den samme “ferdigheten til å gjøre rett” eller lovlydighet, ved nåde demonstrert av en iboende Kristus i våre liv. Og “øyensalve.” (Den Hellige Ånds veiledning og kraft slik at alle fristelser til synd kan oppdages og motstås.)

Siden tilstanden i mange menigheter er lett å observere og siden bibelens plan for korrigering av situasjonen ikke er særlig attraktiv i et “nyteologisk” miljø, er det helt naturlig at kristne ledere ser seg om etter andre løsninger. Menighetsvekst (volum av medlemmer) betraktes av mange som den sikreste indikasjon på at Den Hellige Ånd er virksom. Hvis det er tilfelle, bør vel alle protestanter bli katolikker. Med denne målesnoren bør vel også kristne møter inneholde en god del konkurranser og underholdning. Det er da visselig slike arrangementer som trekker massene.

I dette innlegget skal vi se på 5 populære metoder en del kristne bevegelser søker å benytte for å kompensere for medlemslunkenhet og samtidig unngå å benytte bibelens oppskrift.

Guds navn på hebraisk.

Denne ideen eller metoden dukket først opp i sin moderne kristne forkledning for noen år siden. Den ble også popularisert tidlig i dette århundre, men da var metodens okkulte røtter såpass synlig at den fikk lite gjennomslagskraft i protestantiske kirkesamfunn. Det var den jødiske okkulte kabala skolen som over tid utarbeidet ideologien. De påsto at ved å sitere alle Toraens navn på Jahve, i rett rekkefølge og på rett måte, ville Guds skaperkraft overføres til den som framsa formelen. I den kristne tradisjonen ble det vektlagt at man settes i en åndelig transeaktig tilbedelsestilstand ved rytmisk og gjentagne ganger å sitere Guds ulike hebraiske navn. Bibelen forteller oss klart og greit hvordan vår himmelske far vil at vi skal be. Bibelen betingelser for bønnhørelse er også lette å finne for enhver bibelstudent. Vi skulle ønske at magiske formler med okkulte røtter ikke ble anbefalt som metode for å bringe mennesker i kontakt med Frelseren.

Kanaliseringsbønn.

Vi har veldig tro på bønn og videreformidler gjerne Skriftens anbefaling om å be uavlatelig. Et privilegium enhver kristen har er å kunne være i vedvarende kontakt med himmelen og oppleve daglige bønnesvar og Den Hellige Ånds ledelse. 

Men også på dette vitale området har djevelen klart å introdusere underlige metoder og framgangsmåter som umiddelbart kan se uskyldige ut, men som har sin opprinnelse hos Guds fiende. Det undrer oss at kristne ledere er så lettlurte og gjør seg og menigheten sårbar ved ikke å undersøke om ny, annerledes og spennende teknikk er bibelsk eller kommer fra hedenskapet. Når vi vet at vi lever i endetiden og Guds Ord skriver at djevelen gjør alt han kan for å bedra Guds barn, hvordan kan vi da velge å være likeglade og “blåøyde?”

Håndspåleggelse og bønn om Åndens ledelse og utrustning til en spesiell oppgave og funksjon er kjent fra bibelen. “Kanaliseringsbønn” eller “overføringsbønn” som nå sprer seg i omtrent alle kirkesamfunn, representerer ikke bibelens håndspåleggelse, men er kopi av en spiritistisk metode for å videreformidle åndsbesettelse fra en innvidd til de som ønsker å bli styrt eller kontrollert av en gitt ånd. I artikkelen om “Pensacola” vekkelsen i dette nyhetsbrevet, forteller vi om hvordan pastor John Kilpatrik ved kanaliseringbønn mottok “ånden” som senere tok kontrollen med hans menighet. Symptomene som deretter dukket opp og tok over menighetens medlemmer kan alle som leser bibelen se er resultatet at djevelbesettelse. Det følgende er en erfaring vi selv har hatt. En person fra et annet kirkesamfunn spurte om han kunne be med oss. Vi har bedt for og med mange mennesker og sa oss selvfølgelig villige til det. Vi hadde plukket opp at vedkommende tilhørte et kristent samfunn som på flere viktige områder praktiserte en tilbedelsesform som vi ikke finner dekning for i Guds Ord. Derfor ba vi begge stille og individuelt om Guds beskyttelse og ledelse. Det er ikke spiritistiske sceanser som er faren i dag men spiritisme utkledd som kristendom.

I det vi skulle begynne å be griper vedkommende tak i våre hender for å ha kroppskontakt under bønnen. Vi ba igjen for oss selv at om den ånd som ledet denne personen ikke var Guds Ånd, så måtte Gud beskytte oss. Etter å ha bedt en liten stund, rykket personen til og sa begeistret; “Merket dere det”? Vi svarte begge at vi ikke merket noe annet enn at han rykket til. “Kanskje det er fordi dere ikke lukker øynene,” sa han. Han grep igjen våre hender og begynte og be. Det samme skjedde igjen, men vi måtte si at vi ikke merket denne elektriske eller magnetiske kraften som “traff” han og tydeligvis skulle videreformidles til oss. Da vi igjen ba sammen ønsket vi ikke å ha kroppskontakt med vedkommende og vi ba Gud om å gripe inn i mannens liv og vise ham hva som var rett vei og gå. Han fortalte etterpå at han var en sentral person i å introdusere “lattervekkelsen” til et gitt kirkesamfunn i Norge. 

Vi tør påstå at med bibelen som utgangspunkt har vi ikke noen tro på at vekkelsen eller fornyelsen denne mannen søkte å innføre i sin menighet og gi til de han møtte var fra Gud. Fruktene viser det. Ekstase, krampe, besvimelse, hyl og latter er lite forenlig med åndens frukter. Det samme må sies om mennesker som oppfører seg som dyr og krabber omkring på gulvet og bjeffer og uler. De er simpelt hen ikke kontrollert av Guds rene og hellige Ånd. Det er fullstendig umulig. Denne mannen innrømmet også at han trodde mye av det kom fra djevelen selv.

Den nå så populære praksisen med at man kneler i en ring eller rekke og at alle har kroppskontakt med hverandre i bønn, møter ikke situasjonen eller funksjonen som bibelen omtaler ved innvielse til en spesiell tjeneste. I mange kirker praktiseres “kanaliseringsbønn” nesten hver uke. I et miljø hvor alle som kaller seg kristne, uansett fra hvilket miljø de kommer, regnes som kristne, har vi ingen garantier for hvilke åndskrefter som styrer og kanaliseres på denne måten. I mange okkulte seremonier er kroppskontakt helt nødvendig for at “åndene” skal uttrykke seg. Vi finner heller ikke på dette området at det er rett av troende å kopiere djevelens metode i kristen tjeneste. Legg merke til at både “Guds navn på hebraisk” og “bønn med kroppskontakt” har bibelske elementer ved seg, men rammen, sammensetningen, bakgrunnen og de ideologiske røttene burde få det røde lyset til å blinke for en kristen. Vi begriper ikke hvorfor man kan tro at rett åndelighet best fremmes ved å kopiere og flørte med djevelens alternativ. Er ikke bibelen full av råd og eksempler på sann tilbedelse? Menighetene blir ikke mer åndelige av disse bedragene. De blir i stedet bedratt!

Bønnevandringer.

Dette er ennå en “gimmic” som plutselig dukket opp innen trosbevegelsen. Baptistene prøvde det først, men ideen er nå godt spredt og praktisert. Vi må igjen påstå at bønn alltid er berettiget og at en kristen kan snakke med sin Gud hvor som helst. Metoden å gå rundt i et nabolag eller geografisk område og be for menneskene som bor der, har imidlertid et helt annet fundament enn det vi finner i bibelen. Hele ideen bygger på tanken at Gud har gitt fra seg sin makt over djevelen til de kristne. Gud sies å være helt hjelpeløs fordi åndsautoriteten er overgitt de troende. Derfor må Guds barn kreve denne autoriteten og binde satan ved hjelp av “rema” proklamasjoner. Du kan følge denne læren fra P.P. Quimbys okkulte “Unity School of Christianity” via “Christian Science” til “New Thougt” bevegelsen. Senere finner vi de samme ideene hos Charles W. Emerson og E.W. Kenyon. Kenneth Erwin Hagin introduserte ideologien til den såkalte “trosbevegelsen.”

Det sies i denne læren at visse demoner har fått kontroll over gitte geografiske områder som tettsteder, byer, bydeler eller drabantbyer. Derfor må den kristne gå til disse områdene og befale, proklamere eller binde djevlene som styrer dette området. Å sitte hjemme og be for mennesker har ikke den samme effekten, siden det ikke dreier seg om bønn til Gud, men autoritetsproklamasjoner rettet mot de onde åndene. Bønnen eller befalingene har djevelen som mottaker, ikke himmelens Gud.

En familiefar vi kjenner ble til slutt lagt inn akutt til psykiatrisk behandling etter flere netter med slike bønnevandringer.

Tillat oss atter engang å undres over at disse helt ubibelske tankene plutselig oppleves riktige og anbefalingsverdige. Hvorfor er det så få kristne som ser at alt dette er små trinn av gangen som vil lede bort fra bibelens lære og inn i det okkulte hedenskapet bibelen ber oss kalle mennesker ut av. Hvor er det åndelige klarsynet? Hvor er Den Hellige Ånds veiledning? Hvorfor forkastes bibelens råd om hvordan vi kan ha et levende og effektivt bønneliv til fordel for okkulte metoder?

Jesus lærte sine disipler å be. Dette var også ment som lærdom for oss.

Cellegrupper.

De opprinnelige cellegruppene eller smågruppene som er denne ideens utgangspunkt, ble skapt av og lansert i de ideologiske kommunistiske nabolag-gruppene i tidligere Sovjet. Tanken var todelt. For det første kunne indoktrinering garanteres å nå hvert individ siden gruppene var små og alle skulle tilhøre en gruppe. Dernest kunne det ideologiske lederskapet motta regelmessige rapporter vedrørende enkeltmenneskers vilje eller uvilje til å underkaste seg det politiske systemet. Utbrytere eller de som valgte å tenke selv og forfekte egne meninger, kunne på denne måten lett bli identifisert og uskadeliggjort.

Metoden ble først adoptert og justert til kristne menigheter av pastor Yonggi Cho i Sør-Korea. 

Også når vi omtaler denne metoden, må vi ta med at kristne møter i hjemmene hvor medlemmer eller hvem som helst studerer Guds Ord, deler vitnesbyrd og erfaringer med hverandre er noe vi absolutt favoriserer. Vi møter selv med kristne venner i en slik ramme og anbefaler alle å gjøre det. Men atter engang ser vi at kristne ledere på død og liv må stjele, låne og kopiere usunne elementer for deretter å lage en mikstur som har i seg mange nok dråper av “åndelig arsenikk” til at det som kunne blitt en sunn utvikling skaper muligheter for å lede mennesker vill. En gjennomgang av den kristne litteraturen knyttet til cellegruppene, åpenbarer at flere av kommunistenes målsetninger ennå er med i cellegruppene i flere ulike kirkesamfunn.
 

Hver celle skal ha en leder som skal skrive rapporter til distrikts eller områdelederen, som igjen står under pastoren. Det anbefales også møter en gang hver uke mellom ledere og toppledelse. Cellelederen vil i følge litteraturen vi er i besittelse av, bli vurdert med hensyn til sin evne til å være underdanig. Altså ukritisk å gjøre det sentralledelsen spesifiserer. Cellelederens ideologi skal testes og prøves. Vedkommendes bønneliv skal vurderes og kommenteres. Det er helt nødvendig at lederen har “åpenhjertlige” samtaler med sine overordnede om “personlige fristelser” og svakheter i sitt liv. Det nevnes også at lederens ektefelles åndelige liv vil bli vurdert. Cellelederen skal deretter fungere overfor medlemmene av cellen slik lederens overordnede fungerer overfor han eller henne.

Den Hellige Ånd vil utruste ethvert menneske med de nødvendige gaver i tjeneste for Ham.

I USA har flere pastorer fra ulike kirkesamfunn nektet å være med på å etablere cellegrupper. Årsaken de gir er at dette i prinsippet representerer en innføring av protestantisk skriftemål. De mener at lederkontroll og styring av enkeltmedlemmer i en langsom prosess mot en økumenisk og katolsk inspirert verdenskirke, er den skjulte bakgrunnen til celle- eller smågruppene. Men de fleste på “grasrota” ikke er informert om denne ideologien og bakgrunnen. Vi har snakket med pinsevenner som havnet i slike cellegrupper i sin lokale menighet her i Norge og de kunne vitne om hvordan kontrollmekanismene etterhvert ble så synlige at mange forlot både gruppene og menigheten. 

Dawn-Norge i samarbeid med Seierskirken arrangerte i april 1997 den første cellekonferansen i Norge og det arbeides aktivt med å opprette et nettverk for cellemenigheter samt å samle kristne ledere på tvers av kirkesamfunnsgrenser til å samarbeide for at denne menighetsmodellen skal utbre seg i Norge. Vi lengter etter å se de usunne ideene fra kommunist-cellene legges bort og at bibelens anbefalinger for forkynnelse, fellesskap, nærhet, bønnetjeneste, vitnesbyrd og bibelstudium ble akseptert i stedet. Sosial kontakt må ikke bli selvfokusert gruppeterapi og skriftemål, men vitnesbyrd om alt Gud kan gjøre i et gjenfødt menneske. 

Talentjakt.

Dette punktet vil vi skrive en hel artikkel om i et annet nummer av nyhetsbrevet. Men vi tar her med en liten orientering. Vi har jobbet litt med bøkene, undervisningsmaterialet og spørreskjemaene utarbeidet i forbindelse med denne ideen og er ganske sjokkerte. 
 

Ikke noe sted ser vi at det er gjort et skille mellom åndelige gaver og naturlige eller utviklede egenskaper og ferdigheter.

Spørreskjemaene eller personlighetstestene som ofte blir benyttet for at medlemmene skal kunne identifisere sine “åndelige gaver,” ligner til forveksling skjemaene ungdomsskolen benytter i forbindelse med yrkesveiledning. Hele grunnideen i denne litteraturen er at åndelige gaver er noe mennesker er født med eller har utviklet, og som vanligvis er lystbetont.

I dette opplegget behøver du ikke være verken omvendt eller ha noen kjennetegn på at du er født på ny, men åndelige gaver kan du ha i fleng. Du kan finne ut at du har fått gaven til å tro, være vennlig, ønske å se andre frelst, ha lyst til å be for deg selv og andre eller ønske å seire over synd. Andre i menigheten behøver aldeles ikke ha verken tro, evne til å være vennlige eller se noen vits i å seire over synd. De har nemlig andre “åndelige gaver.” For eksempel til å gi av sine midler eller kunne synge eller spille. 

Ved å fylle ut skjemaet på en samvittighetsfull måte, fant jeg selv ut at jeg hadde den profetiske nådegaven. Det må jo sies å være ganske nyttig. Dette opplegget har overhode ikke noe med “åndelige gaver å gjøre.” Det er ennå et forsøk på å “åndeliggjøre” kristenlivet og menighetslivet, uten å gå den veien bibelen framlegger som den “smale vei.” 

Noe av det som er kalt “åndelige gaver” i dette opplegget, er i stedet bibelens “åndens frukter” som alle, absolutt alle som er omvendt og født på ny er i besittelse av. Unntak eksisterer ikke. Gaver er noe Gud gir etter behov, eller som bibelen sier “etter hva som er gagnlig”, 1.Kor.3:7. En person som tar imot et kall til en oppgave for Gud og overgir seg helt og fullstendig, har Den Hellige Ånd ingen problemer med å utruste. Denne gaven er ikke verken medfødt eller utviklet, den er gudgitt “etter det som er gagnlig” for Guds sak. Talenter og evner enten de er medfødte eller opplærte gjennom “øvelse gjør mester,” kan selvfølgelig brukes av Gud, men kall det ikke “åndelige gaver.” En slik blanding forfalsker Guds Ord og verdsliggjør Åndens gjerning. Men siden den nye fødsel i mye av dagens forkynnelse ikke tilbyr mennesker å bli “nye skapninger,” kan vi se behovet for å trekke “Ånden” inn i det uomvendte. 

Jeg kjenner en amerikansk farget gutt som studerte teologi, men han stammet så mye at alle anbefalte ham å slutte teologistudiet fordi han med sitt handicap likevel ikke kunne bli en Ordets forkynner. Han visste at Gud hadde kalt ham og fortsatte likevel. Natten etter at han var ferdig med sin utdanning og hadde sitt diplom liggende foran seg, lå han på sine knær i flere timer og ba Gud om talens nådegave. Da han reise seg opp var stammingen borte og han ble en mektig forkynner av Guds Ord. Du behøver ikke teste deg selv for å finne ut om Gud kan bruke deg. Overgi deg helt og fullt til Herren og han gir deg både de gaver og den glød “som er gagnlig” for tjeneste. 

Konklusjon.

Det er fullstendig umulig å tro at alle de fem metodene omtalt i dette innlegget dukker opp helt tilfeldig og omtrent samtidig, 

uten å anta at prosessen er styrt og planlagt. Lokale menigheters iver etter å innføre disse metodene er uten tvil motivert av ønske om å se aktive medlemmer som arbeider for andres frelse. Den innebygde hierarkiske administrasjonsmodellen som preger nevnte idèer er imidlertid ikke tilpasset menighetens funksjon, men kontroll og styring. Siden Guds Ord tilbyr langt bedre og mer effektive måter hvorpå medlemmer kan inviteres til et levende bønneliv, studium av Guds Ord, sosialt og åndelig fellesskap og en aktiv vitnetjeneste, må vi anta at planen bak disse alternativene dessverre er plantet av Guds fiende.

For enhver menighetsleder (som i den protestantiske modellen alltid skal være forstanderen og aldri pastoren), må et menighetsmedlem som fungerer på følgende måte være et “drømmemedlem.”

- Har et nært gudsforhold.

- Bruker mye tid med Guds Ord og kjenner derfor sin bibel.

- Er overgitt og omvendt med åndens frukter synlige i sitt liv.

- Opplever daglig Den Hellige Ånds veiledning.

- Har mange erfaringer å dele med andre om Guds inngripen.

- Benytter omtrent all sin fritid til å vinne andre for Kristus.

- Er aktiv og engasjert i menigheten.

- Kan gi bibelstudier og holde evangeliske møter.

- Er en solid kristen som lever i verden men ikke er av den.

Vi tror ikke slike medlemmer utvikles av billige kvasi-psykologiske talenttester, kommunistisk-influerte cellegrupper, bønnevandringer rammet inn av okkult ideologi, oppramsing av Guds navn på hebraisk eller kroppskontakt når vi ber. 

Guds plan er at rett forkynnelse skal produsere gjenfødte mennesker som sammen kan be om alle åndelige gaver som er nødvendige og gagnlige for Kristi legemes funksjon. En organisasjon er ikke sterkere enn sine svakeste ledd. Gjenfødte mennesker er i sin overgivelse sterke ledd.

JB