Katolikker og pinsevenner har samtaler for etableringen av doktrinær enhet og evangelisk samarbeid.
Helt siden den såkalte karismatiske vekkelsen nådde Den
katolske kirke, har det vært inngående samtaler mellom noen
av dette kirkesamfunnets ideologiske nøkkelpersoner og sentrale
internasjonale ledere innen pinsebevegelsen.
Sett fra pinsevennenes ståsted, forekommer det dem vesentlig at katolske prester og nonner blir "åndsdøpte," taler i "tunger," og får henrykkelser med besvimelse og latterkramper på sine egne møter. Skulle ikke det tyde på, sier de, at Den Hellige Ånd ikke er synlig opptatt av hva ulike kirkesamfunn tror og lærer? Hvis vi går noen år tilbake i tid, finner vi at mange pinsevenner hadde en klar forståelse av det katolske frafallet. De visste at den katolske messen er en avgudsseremoni. De så det ubibelske i å tilbe helgener og derved bryte det annet bud (2.Mos.20:4-6), at frelsen ikke kan kjøpes ved avlat og det blasfemiske ved prestenes mellommann rolle i forhold til bibelens budskap i 1.Tim.2:5: For det er én Gud og én Mellommann mellom Gud og mennesker, Mennesket Kristus Jesus. Ja de forkynte og skrev ofte at pavens selværklærte rolle som Jesu Kristi vikar på jorden og gudslikhet, var et falsum; Han er den som står imot og opphøyer seg over alt det som kalles Gud eller som blir tilbedt, slik at han sitter som Gud i Guds tempel og viser seg selv fram som om han er Gud.2.Tess.2:4. For en tid videreførte pinsevennene arven fra reformatorene og var ikke redde for å kalle mennesker ut av det de mente var falsk lære som ikke ledet til et frelsende gudsforhold. Pinsevennene har lenge ansett fenomenet de praktiserer og kaller
tungetale, samt visse emosjonelle og fysiske manifestasjoner som bombesikkert
bevis på åndsdåp. Men da får de et problem når
det samme dukker opp hos katolikker til tross for at sistnevnte kirkesamfunn
lærer og forkynner mye dokumenterbar hedenskap.
Alternative tolkninger. For en pinsevenn er det tre mulige konklusjoner som kan trekkes fra disse observasjonene. For det første foreligger den teoretiske muligheten at katolsk tro og lære likevel er bibelsk, selv om ingen hittil har kunnet påvise det ut fra Guds Ord. Den katolske kirke påstår jo selv at flere av kirkens dogmer ikke er å finne i bibelen, men er hedenske skikker som kirken har gjort kristne. Bibelen er enig: Og han ropte kraftig med høy røst og sa: "Falt, falt er den store Babylon, og hun er blitt et bosted for demoner, et fengsel for hver uren ånd og et bur for hver uren og forhatt fugl! For alle folkeslagene har drukket av hennes horelivs vredes-vin, kongene på jorden har drevet hor med henne, og kjøpmennene på jorden er blitt rike ved overfloden fra hennes luksus." Åp.18:2-3 Kirken mener at den både har rett og lov til å produsere sannhet og inkluderer denne myndigheten også til det å forandre Guds hellige lov. Han skal tale ord mot Den Høyeste, han skal tyne Den Høyestes hellige, og skal sette seg fore å forandre tider og lov. Dan.7:25 Mulighet nummer to er at Gud faktisk ikke bryr seg noe særlig om hva bekjennende kristne tror, lærer og praktiserer. Denne variasjonen er absolutt problematisk. Spesielt når vi leser hvordan Herren betraktet falsk lære og hedenske skikker på bibelsk tid: Du, du skal ikke gå i forbønn for dette folket, og du skal ikke bære fram bønnerop eller bønn for dem, og bønnfall Meg ikke. For Jeg vil ikke høre på deg. Ser du ikke hva de gjør i byene i Juda og på gatene i Jerusalem? Barna samler ved, fedrene tenner ilden, og kvinnene knar deig for å lage kaker til himmeldronningen. De utøser drikkoffer til andre guder, for å egge Meg til vrede. Jer.7:16-18 Les også Esek.8:1-4 og hvordan israelittene blandet inn Egypts gudeverden og soldyrkelsen inn i tempelet. I så fall må Gud ha endret seg mye og det stemmer heller ikke med hva Skriften erklærer. Gud er ikke et menneske, så Han skulle lyve, eller en menneskesønn, så Han skulle angre. Har Han talt, uten å gjøre det? Eller har Han talt, uten å sette det i verk?4.Mos.23:19 Hos Ham er det ingen forandring eller skiftende skygge. Jakob
1:17
Det tredje alternativet er at de omtalte manifestasjonene, som da inkluderer den tungetale-variasjonen pinsevennene assosierer med åndsdåp, likevel ikke er bibelens tungetale og åndsdåp. Solide, omvendte og gudhengivne kristne i flere andre kirkesamfunn mener jo å kunne påvise, at dette alternativet kan være riktig. Men for pinsevenner flest synes det andre alternativet å være det mest sannsynlige. For dem betyr det da at Gud har endret sin prioritering fra det vi finner beskrevet i bibelen og at bibelsk eller ubibelsk forkynnelse ikke er noen hindring for Herren. Han gir sine åndsgaver til dem han vil, uansett tro, livsinnhold og gudsforhold. At mange pinsevenner har tatt konsekvensene av dette synet er lett å påvise, siden det nå sies i noen pinsevenn kretser at Gud ikke tar tilbake åndsgaver selv om en person forlater Gud og begynner å leve et ugudelig liv i aktiv synd. Mange eksempler blir påvist hvor slike tidligere kristne fremdeles taler i tunger når det måtte passe dem. Med disse observasjonene som utgangspunkt, er det ikke underlig at ledere innen både Den katolske kirke og hos pinsevennene har tatt initiativ for å utdype muligheten for lære-enhet og samarbeid innen evangelisering. Paven har selv hatt mange samtaler med kjente pinse-ledere, men disse konferansene har fått lite omtale i pressen. Fellesærklæringen som det nylig ble fokusert mye på innen kristent media og som paven nylig godkjente, har på en måte tatt oppmerksomheten vekk fra møtene mellom pinsevenner og katolikker. Snarlig enhet I løpet av flere år med regelmessige samtaler har mange observatører uttalt at de er meget overrasket over hvor langt disse samtalene er kommet. I flere land har konkurransen mellom de to religiøse gruppene vært skarp og synlig. Det gjelder særlig i Latin-Amerika. Som eksempel kan nevnes at innen år 2005 regner man med at det vil være flere pinsevenner i det katolske Guatemala enn katolikker. Forskeren David Barrett sier at av verdens folketall på 6 milliarder er 1 milliard katolikker og en halv milliard pinsevenner, men pinsevennene vokser mye raskere enn katolikkene. Om nåværende vekst skulle fortsette og denne verden bestå noen år til, vil pinsevennene være det dominerende kirkesamfunnet i 12 ulike latinamerikanske land som hittil har vært regnet som katolske. Benedikt munken Killian McDonnell, som er en sentral leder i pavens
råd for kristen enhet, har skrevet at han er oppriktig sjokkert over
hvor stor enhet som alt er oppnådd på grunn av tidligere samtaler
mellom de to kirkesamfunnene. Tradisjonelt og før den karismatiske
prosessen forenet de to bevegelsene, var det synlig opposisjon og noen
steder direkte og fysisk konflikt dem imellom. Men nå, sier McDonnell,
finner vi ut at det er langt mer som knytter oss sammen enn det som skiller
oss. Vi er rett og slett meget overrasket over hvor hurtig dette har skjedd,
sier han og vi finner nå ut at vi tror likt hva meget sentrale bibelske
sannheter angår.
Fra katolsk side er det ikke lenger snakk om å håpe på at den store pinsebevegelsen en dag vil akseptere paven som alle kristnes religiøse overhode og den katolsk kirke som alles moderkirke, men det snakkes om når det kommer til å skje, les Åp.13:3-8. Alle som bor på jorden, skal tilbe ham, de som ikke har navnene sine skrevet i Livets bok hos Lammet som ble slaktet fra verdens grunnleggelse. Et av de områdene hvor de to samfunnene er blitt enige, er at organisert "proselyttering" må opphøre. Begge parter har alt skrevet under på en erklæring om at det både er uetisk, usensitivt og kommuniserer redusert respekt og manglende kristen kjærlighet, å "stjele" medlemmer fra andre samfunn. Alle kristne er med andre ord kristne og all tro som har med seg en del kristne begreper er en akseptabel tro. Falsk kristen lære eksisterer ikke lenger og det er ingen å kalle ut av "babylon." De har også blitt enige om å avstå fra kritisk journalistikk som påpeker uenighet vedrørende andre kirkesamfunns tro og lære. Hvis vi som gir ut dette nyhetsbrevet hadde vært pinsevenner, ville vi ikke lenger kunnet advare mot det vi mener er katolsk ubibelsk tro og lære, uten å risikere vårt medlemskap i det samfunnet vi da tilhørte. Det faktum at profetene, Jesus, apostlene, de første kristne og reformatorene alle forkynte sannhet og samtidig advarte mot falsk lære, er ikke lenger en relevant observasjon. At andre kirkesamfunn i tillegg til pinsevennene også beveger seg trinn for trinn den samme veien, har fått våkne medlemmer til å undres over om det er flere samtaler på gang mot enhet som ikke blir annonsert slik at medlemsmassen kan håndheve sin rett og plikt til å vurdere ut fra Guds Ord. Samme teologi. For å kunne fatte det som skjer er det en del faktorer vi må være oppmerksomme på og som kan hjelpe oss å begripe hvorfor mange pinsevenner nå finner katolsk teologi mer akseptabel enn før. Den katolske læren om skjærsilden ligger meget nær hva pinsevennene også tror. Vi har møtt pinsevenner som faktisk forfekter en "helvetes" lære som etter hvert har kommet uhyggelig nær det katolske dogmet om skjærsilden, med grader og nivåer av "renselse" og omvendelse etter døden. Videre er djevelens første løgn, "dere skal slett ikke dø," 1. Mos. 3:4, som ble adoptert av katolisismen gjennom den greske dualismen og utformet i dogmet om "sjelens udødelighet," videreført til pinsevennene. I tillegg er pinsevenn miljøer blitt mer og mer vant med lokale profeter som tror at deres egne tanker er Guds tale. Forts. neste side Mystiske og private åpenbaringer er også et meget sentralt fenomen i katolsk menighetsliv. Vi vet om kjente pinsevenn og trosbevegelses forkynnere som stadig sier; "Herren fortalte meg," eller "Gud ba meg si at," men som i oppriktige stunder bekjenner at de sier dette for å gi styrke til det de selv mener og ønsker. Selv etter at de offentlig gjør det klart at de skal slutte å si det, fortsetter de med dette bedraget. De klarer ikke å slutte for da blir deres forkynnelse så tam og de mister mye av sin autoritet og makt over menighetens medlemmer. Når vi da inkluderer det omtalte tungetale-fenomenet, samt det å falle bakover ved berøring, (populært kalt "to hit the carpet" opplevelsen,) begynner de to religionene å nærme seg hverandre betraktelig. Begge trosretninger er i tillegg langt mer fokusert på følelser, stemning og atmosfære enn på innholdet i bibelen. Likhetene er blitt såpass mange at barrierene mellom de to samfunnene stadig blir lavere. Historiske samlinger. 523 kirkeledere fra hele verden var samlet i Roma 4-9. mai 1981 for den fjerde internasjonale karismatisk/økumeniske kongress. Hensikten med samlingen var å videreføre arbeidet med den alt etablerte enhet mellom kirkesamfunnene i ramme av den karismatiske fornyelsen. I sin åpningstale til delegatene sa paven; “Valget av Roma som sted for denne konferansen er et spesielt og viktig tegn på deres voksende forståelse for betydningen av å være rotfestet i den katolske trosenhet som finner sitt synlige hovedsete i Peters stol.” Med løftede hender og mange nikk med hodet tok paven imot den spontane og hjertelige applausen kirkelederne ga hans klare tale. De siste 10 årene har dokumentert et nært og varmt samarbeid
mellom katolske karismatiske ledere og ledere innen pinsebevegelsen. Ved
“Pneuma 72” konferansen i Notre Dame ble hundrevis av studie og tilbedelsesgrupper
etablerte hvor protestanter og katolikker skulle møtes regelmessig
for å oppleve karismatikkens under. I september 1977 var 50.000 katolske
og protestantiske karismatikere samlet i Atlantic City hvor kjente ledere
fra begge leire forkynte og påkalte Åndens nærvær.
Mottoet var “Enhet i Kristus.”
Den 28. april i 1980 var 300.000 karismatikere samlet i Washington. Denne samlingen er regnet som en milepel og et mesterverk hva katolsk og protestantisk samarbeid angår. Kjente protestantiske ledere som Pat Robertsen, Rex Humbard, (fra “Christian Broadcasting Network), Robert Schuller, James Robinson og Jim Bakker delte talerstol med katolske karismatikere som John Bertolucci, John Randall og Michael Scanton. I åren etter denne samlingen ble det arrangert en rekke katolsk/protestantiske karismatiske samlinger mange steder i USA. Boken “The Three Sisters” ble skrevet for å summere erfaringene fra disse samlingene. (Bokens tittel henviser til Evangeline (de evangeliske kirkene), Carisma (pinsevennene) og Roma (katolikkene.) Som et resultat ble det holdt mange katolske messer hvor protestantiske ledere tok del. Katolikker vil aldri ta del i en protestantisk nattverd om den ikke blir forrettet i harmoni med katolsk teologi, men mange protestantiske prester har som en del av sammenslåingen tatt aktivt del i katolske messer. Boka “That they may be one,” (at de må bli ett) av den protestantiske lederen Thomas D. Twitchell åpnet døren for en fullstendig samling og boka er hyllet av Den katolske kirke som nøkkelen til enhet. For å oppfylle denne bokas mål, samlet 33 katolske prester og protestantiske ledere seg til en messe hvor det fra katolsk hold bl.a. ble sagt; “Vi elsker dere våre pinsevenn brødre og søstre og takker dere for at dere nå anerkjenner lydighet og underdanighet til kirkens autoritet (her menes den katolske kirkes autoritet og myndighet) i vår eukaristiske feiring.” (Det siste uttrykket betyr Den katolske messen som alle reformatorene og pinsevennene i mange tiår erkjente å være en grusom avgudsseremoni.) Mange pinseledere har sagt rett ut at enhet med Den katolske kirke er deres endelige mål. Den kjente Kathryn Kuhlman er en av dem. Hun gjentok denne påstanden ved en audiens hos paven. Den karismatiske lederen David J. Du Plessis er lenge blitt kalt Mr. Pentecost, (herr pinsevenn.) Da han deltok i sin første katolske messe utbrøt han; “Joy, even holy glee filled my heart.” (Glede, ja hellig fryd fylte mitt hjerte.) At den karismatiske super kjendisen Benny Hinn ønsker nært samarbeid med Den katolske kirke er godt kjent. Private audienser hos paven og åpenbaringene han påstår at han fikk da han deltok ved en katolsk messe, har han selv snakket om på sine programmer. Vi tillater oss med alvor og i kjærlighet å anmode våre pinsevenn lesere å være varsomme når det gjelder å flørte med Rom. Les kirkehistorien og se hva konsekvensen alltid var. Les deretter Åpenbaringsboken og se hva det vil lede til i framtiden. JB. |
Mens Vi Venter - Nr. 24 (7.årgang 2/1999) |
|