Selve “celebration” ideen (å feire) har i mange hundre år vært et innholdsrikt nøkkelkonsept for Den katolske kirke. Uttrykket ble knyttet til alle former for tilbedelse i katolske kirker og til aktiviteter som uttrykket kirkens åndelige og verdslige makt og autoritet. En av de viktige “celebrations” i den mørke middelalder var utryddelsen av annerledes troende på bålet. Ordet er altså kirkehistorisk sett sterkt knyttet til drap på Guds trofaste barn. Den katolske messen ble kalt “eukarist celebration.” Prosesjonene til ære for gitte helgener ble også beæret med “celebration” formuleringen.

Med denne historiske assosiasjonsrammen er det naturlig for sanne protestanter å betrakte begrepet “celebration” å være helt ubrukelig knyttet til gudstilbedelse. Det er selvfølgelig av samme grunn protestanter ikke kan benytte katolsk-teologiske ord som kommuniserer ubibelske og hedenske skikker. Eksempler er messe, sakrament, skriftemål og avlat.

2.Vatikankonsil

Den 25 januar 1959 - bare noen få måneder etter pave Pius XII's død, annonserte hans etterfølger - pave Johannes XXII - planene for et større konsil. Den primære hensikten med samlingen ble bekjentgjort å være tofoldig. For det første å oppdatere og modernisere formidlingen av kirkens tro og lære slik at dogmene kunne bli mer forståelige for vanlige mennesker. Sekundært var det lagt opp til at effekten av denne planlagte endringen, skulle gjøre katolsk tro mer attraktiv for “våre adskilte brødre.” (Lesere som er interessert i temaet og ønsker bred dokumentasjon bør bl.a. skaffe seg Malachi Martins bok “The Jesuits.” For punktene ovenfor henvises til bokens side 318.)

Av de mange endringene som ble vedtatt på konsilet og til relativt stor grad også søkt gjennomført i årene som fulgte samlingen, skal vi i dette innlegget begrense oss til dokumentet “Sacrosanctum Concilium” publisert 4. des. 1963. Det engelske tittelen på dokumentet er “The Constitution on the Sacred Liturgy.” Dokumentets tema er en anbefalt liturgisk endring knyttet til tilbedelsesform og tilbedelsesinnhold. Hovedgrunnen for denne endringen sies å være; “To foster whatever can promote unity among all who believe i Christ.” Ideen er altså at alt som leder til enhet blant alle troende skal fostres eller vektlegges. Hensikten er ikke her at katolikker skal bli halvveis protestanter eller omvendt, men at “atskilte brødre” (protestantene) skal ledes tilbake til Rom.

En annen sentral setning i dokumentet er; “to strengthen whatever can help to call all mandkind into the church's fold. Accordingly it sees particularly cogent reasons for undertaking the reform and promotion of the liturgy.” (Document of Vatican II, vol. 1 ed. Austin P. Flannery. O.P. Grand Rapids: Eerdmans Publishing Co,. 1975. p.1.) Her blir vi informert om at den liturgiske reformen konsilet anbefaler, er for å styrke hva det enn måtte være som kan lede alle mennesker inn i den Katolsk Kirke. 

En gjennomgang av dokumentet åpenbarer at møtestil, møteform og møteterminologi blir foreslått vesentlig endret på en rekke områder i harmoni med kirkens århundre lange “celebration” tradisjon.

Fra dokumentet summerer vi i egne ord noen sentrale prioriteringsområder:

1. Å gjøre nødvendige anstrengelser for at alle kirkesamfunn blir kjent med og vant til “celebration” begrepet. Alle samfunn skal over tid påvirkes og knyttes til hva det “revitaliserende celebration” uttrykket symboliserer.

2. Å påvirke religiøse samfunn slik at møter i langt større grad enn tidligere trekker medlemmene inn i tilbedelsen ved fysisk bevegelse og verbal respons.

3. Å anbefale mer dialog mellom “the celebrant” (prest eller pastor) og forsamlingen. Dette er vektlagt som et middel til å høyne det emosjonelle opplevelsesnivået i gudstjenesten. (Denne anbefalingen kan bedre forstås når vi vet at stemning, følelser og emosjonelt engasjement i katolske kirker betraktes som viktigere enn innholdet i Guds Ord. I denne kirken er “sakrament stedet” og “alteret” foran i midten av kirken det sentrale. Talerstolen er gjerne på siden på grunn av at bibelen, Guds Ord regnes mindre vesentlig enn opplevelsen av “hostien,”(den runde “solkaken.) Vi legger her til at solkaken ikke framstiller Jesu brutte legeme slik brødet gjør i den protestantiske nattverden, men er et symbol på den hedenske babylonske solguden.

4. Å benytte så mye variasjon som mulig i “celebration” gudstjenesteformen. (Dette gjør selvfølgelig gudstjenesten og tilbedelse lettere og øker samtidig underholdningsverdien. Da blir det enklere å komme til kirken uten å måtte forholde seg til det kristne budskapets alvorlige sannhetspilarer. 

Overbevisning om synd, anger, omvendelse, overgivelse og oppgjør vil oppleves lite aktuelle når forkynnelsen og gudstjenesteformen er lett, uforpliktende og underholdene.)

5. Å gi sang og musikk “celebration” god plass i framtidens tilbedelse. Denne siden av planen blir i rapporten faktisk kalt “the most effective celebration.” Det anbefales spesielt at populære religiøse sanger/viser benyttes. Vi tror at kristen sang og musikk er svært viktige elementer i tilbedelsen av Gud. Vi finner imidlertid ikke at sanger med et sterkt bibelsk budskap eller innhold favoriseres i denne “celebration” endringen. Planen går ut på å gi medlemmene det de liker, (det populære) ikke det de trenger for et rett bibelforståelse og sunt kristenliv.

6. Vi finner i rapporten at pavemakten skisserer en bevisst påvirkningsprosess for å redusere reformasjonens skille mellom den katolske “eukarist celebration” og den protestantiske nattverden (The Lords Supper.) Det blir poengtert at denne seremonien framstår som en hjørnestein for all kristen enhet og alt samarbeid.

7. Planen vektlegger også det den kaller en uadskillelige forbindelse eller et bånd mellom den katolske eukarist “celebration” og all enhet omkring søndagens hellighet, som i planen er kalt “sunday celebration.” (Denne forbindelsen i katolsk teologi er forståelig nå vi husker eukaristens tilknytning til hedenskapets soltilbedelse. Søndagen er det samme hedenskapets soldag (sun-day) som ble introdusert i den kristne kirken av pavemakten. Hensikten var å gjøre kristendommen mer akseptabel for hedenske soltilbedere og for å skape avstand til den upopulære jødedommen.

Med disse punktene som utgangspunkt kan vi komme med følgende observasjoner:

Omtrent alle protestantiske kirkesamfunn opplever et stadig voksende “celebration” press. I samsvar med det katolske forslaget kaller flere lokale protestantiske menigheter i USA seg ganske enkelt for en “celebration church.” “Baptist, Methodist eller Adventist “celebration” church er skilt du finner foran mange lokale kirker. Alle følger de det samme hovedprogrammet som Vatikanet har utarbeidet og som er nevnt i dette innlegget. Du anbefales å ha Roms 

vedtatte “celebration” planer i tankene når du nå leser de viktigste kjennetegnene på en protestantisk “celebration” tilbedelse. Tror du det er tilfeldig at det følgende stadig blir mer populært i mange protestantiske kirkesamfunn og alltid er å finne i de menighetene som åpent benytter “celebration” begrepet om sin menighetsfunksjon? 

1. Stadig bruk av begrepene “celebration” i forbindelse med arrangementer. 

2. Forkynnelsen av Guds Ord gis mindre tid og plass i møtestrukturen enn tidligere. 

3. Medlemmene oppmuntres til å bruke armer og kropp (svaie, vifte, danse) som tilbedelsesuttrykk. 

4. Sangen er populær og vektlegger lette og emosjonelle repetisjonsvers. Verdslige viser, musikkstil samt instrumenter de fleste assosierer med et danselokale eller en rockekonsert blir gradvis introdusert. 

5. Møteinnholdet er svært variert og bærer sterkt preg av munter underholdning og drama.

6. Forkynneren stiller en rekke spørsmål under selve møtet og ønsker dialog med menigheten slik at alle kan komme med sine meninger og ideer. 

7. Ofte blir talere fra andre kirkesamfunn inviterte til å forkynne. Alle som bekjenner seg til å være kristne er akseptable på talerstolen uansett hva de tror og lærer. 

8. Sosiale arrangementer vektlegges framfor klar bibelsk forkynnelse.

Vi kjenner til menigheter i USA som er tilknyttet vårt kirkesamfunn hvor “celebration” begrepet ble akseptert for noen år siden. Til å begynne med var anbefalingene fra det annet Vatikan Konsil praktisert med moderasjon. Men etterhvert utviklet det seg til en menighetsform mange av oss aldri kunne assosiere med det budskap eller den oppgave vi tror Gud ga oss. En rapport fra noen få uker tilbake viste at medlemmer i denne menigheten nå faller i ekstase på møtene, krabber rundt på gulvet, eller danser som om det var et møte knyttet til den ekstreme trosbevegelsen. Det er mye følelser og underholdning der, men budskapet vi er kalt til å gi verden lyder ikke mer fra talerstolen. Hvis du leser artikkelen i dette bladet om samarbeidet mellom Rom og pinsebevegelsen og samtidig husker vedtakene fra annet Vatikan konsil, ser du hvorfor Rom er meget fornøyd med utviklingen. 

Er du som leser dette fornøyd med at Guds budskap og Guds plan med sin menighet blir ødelagt av Guds fiende?

Har du tenkt å gjøre noe med det? Ansvaret påligger alle som har et personlig forhold til Frelseren og derfor er arbeidere for Gud. Glem ikke at å forkynne sannhet og advare mot det falske alltid må gå hånd i hånd i kristen forkynnelse. Vær vennlig å be om at Gud vekker opp sovende medlemmer og reiser opp reformatorer som tør, vil og kan tale Guds sak i endetiden. JB.