Første gang gravene ble oppdaget var allerede på 1920-tallet
av en amerikansk ekspedisjon.
Da jeg glemte å spørre Gud.
Problemer tårnet seg opp for en dagstur til Jordan for å se de gravene som er blitt funnet der. John reiste tidligere hjem for å jobbe. Rebecca som skulle være med for å ta bilder ble syk, og jordanske myndigheter har, av en eller annen grunn, funnet ut at to av grensene fra Israel er åpne for reisende som trenger visa på dagen, mens den nærmeste grenseovergangen, Allenby bridge, ikke tilbyr en slik service. Der må du ha ordnet ditt visum i god tid, hvilket tar ca. en uke fikk jeg opplyst av et reisebyrå. Skulle jeg komme meg inn i Jordan, måtte jeg derfor dra på en to timers busstur nordover til den israelske byen Bet-Shean (på Jesu tid het den Skytopolis), og deretter to timer nedover igjen på den jordanske siden. Det var to dager igjen til hjemreise så det var fristende å bli i Jerusalem, eller dra til det varme Dødehavet og bare slappe av. Jeg bestemte meg for det siste og tidlig på morgenen startet jeg å pakke sammen sakene på ungdomsherberget i gamlebyen. Klokken var syv om morgenen. Det eneste jeg trengte før en tidlig avreise var filmkameraet som jeg hadde låst inne i en oppbevaringsboks ved siden av guttenes sovesal. På vei ditt ble jeg plutselig oppmerksom på at jeg hadde glemt å spørre hva Gud ønsket jeg skulle bruke dagen til. Der og da ba jeg Gud om tilgivelse og ba samtidig om at dersom han ønsket at jeg skulle dra til Jordan, så måtte han gi meg et tegn. Dersom jeg møtte Aron, vår venn fra England som hadde lovet å bli med, ville jeg dra likevel. Å treffe han de få minuttene det tok å låse ut kameraet var ikke så sannsynlig, særlig når jeg visste at han sjelden sto opp tidlig dersom han ikke måtte. Men den første som kom ut døren for å gå en tur på toalettet var Aron! Så vi dro til Jordan.
Ingenmannsland mellom Israel og Jordan er så stort at vi må
busses fram til Jordan og bussen kjører visst bare når det
er folk nok å kjøre, så der ble vi stående en
god stund.
Gravfunnene. Den svenske Dødehavsekspedisjonen begynte sine arkeologiske utgravninger høsten 1994. Første gang gravene ble oppdaget var allerede på 1920-tallet av en amerikansk ekspedisjon. Da fant de den store gravplassen ved Tell Dhraa, med rundt 250.000 graver. To bosetninger er også funnet like ved, men arkeologene konkluderte fort med at disse bosetningene er altfor små til å forklare det store antall graver som finnes på området, og som forskerne mener må være restene etter Sodoma og Gomorra`s gravsteder. De svenske arkeologene Richard Holmgren og Anders Kaliff oppdaget ennå ett nytt stort gravfelt ved Ghwar Hadithe, ca. 5 km. nord for Bab edh Dhraa. Dette stedet inneholder mer enn 100.000 graver og spor etter religiøse kulthandlinger. Gravene er fra perioden like før en katastrofe inntraff ca. 1900 f.Kr. sier arkeologene. Etter denne tid er ingen blitt gravlagt i noen av gravfeltene. Gravene de fant var helt intakte, men er senere blitt plyndret. Disse plyndringene fortalte også landsbybefolkningen oss om da vi besøkte stedet! Gravene er anlagt i terrasser oppbygd av steinmurer. Arkeologene tror at dette er brukt som jordbruksterrasser for et fruktbarhetsrituale i forbindelse med gravene. Vårt møte med gravstedene Vår jordanske taxisjåfør ble forklart at vi gjerne ville se gamle graver da vi ankom Hadithe. Aron prøvde med tegnspråket å føre en hånd over strupen (død) og deretter peke ned mot jorden (begravd). Det tok en stund før sjåføren forsto at vi ikke var ute etter å ta livet av noen, men at vi ville se graver. Han stoppet et par ganger og spurte lokale menn som vandret langs veien,
men forgjeves.
Like ved gravene fant vi også askestrukturer, men kun et par formasjoner. Det kunne neppe ha spredt seg flammer helt hit, slik at den eneste konklusjonen måtte være at svovel og ild også traff gravtemplene her oppe. Vi forlot gravområdene for å ta en rask tur ut på Lisanhalvøya. Dette er Gomorras østlige del, av arkeologene kalt ”det hvite ørkenlandskapet,” nettopp slik Bibelen profeterte at det skulle se ut når Gud hadde ødelagt byene. Dette stedet var nå gjenstand for vår interesse. Her så vi fort de samme askeformasjonene som på Israelsiden av Dødehavet. Noen formasjoner var mer spesielle og avslørte dør eller vindusformasjoner. Flere ”rom” inne i strukturene var også synlige og man kunne gå inne i dem. Disse askestrukturene ligger lavere i landskapet enn gravfeltene. Mellom
gravfeltene og struktuene er det dyrket mark.
Egypt og Sodoma. Den gamle egyptiske kulturen og Sodoma eksisterte samtidig. Det er vel derfor vi finner tegn på den samme kultur i Sodoma, som sfinksformasjoner. Vi finner også sfinkser og siggurater i hele den dakjente verden, fra de gamle mesopotamske områder til f.eks Kypros. En annen likhet med Egypt ser ut til å være plasseringen av gravene. De er anlagt langt fra byen og gjerne på andre siden av elven. Bibelen sammenligner Sodoma med landet Egypt og med Edens hage da Lot så ut over slettelandet og så hvor vakkert og vannrikt det var. Vi vet fra Eblatavlene som ble funnet for en tid tilbake at byene Sodoma og Gomorra var godt kjent som handelspartnere. Skulle det ikke vært sannsynlig at Egypt hadde nedtegnelser om de samme byene og om deres katastrofale ødeleggelse? Dessverre har mye verdifull kunnskap fra Egypt gått tapt gjennom ødeleggelse (Alexandriabiblioteket) og tidens tann. Men fra èn kilde kan vi finne en historie fra presteskapet i Egypt. Om et rike som drev handel og ble velstående men aldri hjalp noen. De ble late, hovmodige og hadde dårlig moral. Det ble beskrevet som ufattelig vakkert, men til slutt gikk det til grunne og et hav oppslukte alt det vakre. Vi vet ikke hvordan presteskapet har fortalt denne historien til grekeren Solon som besøkte Egypt. Men hans barnebarns barnebarn, som var Platon, gjendiktet den til å passe i sin versjon av en stat han kalte Atlantis. Men beretningen er snublende lik historien om byene på slettelandet og deres skjebne. Hvorfor ødela Gud byene fullstendig? Vi besøkte restene av Gomorra en ukes tid før vi ankom Jordan. Dagen vi var der var spesielt varm. Det var 48 grader i skyggen (som det ikke er mye av) og 62 grader i sola. Jeg sto en lang stund i samtale med to medreisende, Tor og Mark. Vi kom til å snakke om verden i dag, om mishandling, drap på uskyldige og om grusomme voldtekter. Filmer en av dem hadde sett, bekrev så grusomme overgrep mot barn at de neppe kunne ha overlevd. Disse voksne menn var fullstendig rystet. Det var sterkt å stå midt i de ødeleggende restene av Guds straffedom, og å få beskrevet disse grufulle beretningene om dagens virkelighet. Restene av byene ligger der som et eksempel for å minne oss om
hvordan det skal gå de ugudelige, sier Bibelen. Gud vil snart ødelegge
denne verden på samme måte. Han er en barmhjertig Gud. Han
ønsker ikke mer død, mishandling og råskap. Fordi noen
har det godt, betyr ikke det at Gud i all evighet kan se på alt dette
vonde uten å gripe inn. Valgene vi tar på syndens vei har nå
bevist at å fravike Guds vei og hans lover fører til de verst
tenkelige tragedier for menneskene. Når skal vi tro på Ham?”Jeg
har satt foran deg livet og døden, velsignelsen og forbannelsen.
Velg derfor livet, for at både du og dine etterkommere skal få
leve. Da vil du også elske Herren din Gud, lyde Hans røst
og klynge deg til Ham, for Han er ditt liv og fylde av dager,” 5.Mos.
30:19-20
|
Mens Vi Venter - Nr. 24 (7.årgang 2/1999) |
|