Problemer tårnet seg opp for en dagstur til Jordan for å se de gravene som er blitt funnet der. John reiste tidligere hjem for å jobbe. Rebecca som skulle være med for å ta bilder ble syk, og jordanske myndigheter har, av en eller annen grunn, funnet ut at to av grensene fra Israel er åpne for reisende som trenger visa på dagen, mens den nærmeste grenseovergangen, Allenby bridge, ikke tilbyr en slik service. Der må du ha ordnet ditt visum i god tid, hvilket tar ca. en uke fikk jeg opplyst av et reisebyrå.

Skulle jeg komme meg inn i Jordan, måtte jeg derfor dra på en to timers busstur nordover til den israelske byen Bet-Shean (på Jesu tid het den Skytopolis), og deretter to timer nedover igjen på den jordanske siden. 

Det var to dager igjen til hjemreise så det var fristende å bli i Jerusalem, eller dra til det varme Dødehavet og bare slappe av. Jeg bestemte meg for det siste og tidlig på morgenen startet jeg å pakke sammen sakene på ungdomsherberget i gamlebyen. Klokken var syv om morgenen. Det eneste jeg trengte før en tidlig avreise var filmkameraet som jeg hadde låst inne i en oppbevaringsboks ved siden av guttenes sovesal. På vei ditt ble jeg plutselig oppmerksom på at jeg hadde glemt å spørre hva Gud ønsket jeg skulle bruke dagen til. Der og da ba jeg Gud om tilgivelse og ba samtidig om at dersom han ønsket at jeg skulle dra til Jordan, så måtte han gi meg et tegn. Dersom jeg møtte Aron, vår venn fra England som hadde lovet å bli med, ville jeg dra likevel. Å treffe han de få minuttene det tok å låse ut kameraet var ikke så sannsynlig, særlig når jeg visste at han sjelden sto opp tidlig dersom han ikke måtte.

Men den første som kom ut døren for å gå en tur på toalettet var Aron! 

Så vi dro til Jordan.
 

Kart som viser gravstedene Hadithe og Bab edh Dhraa.  Helt sør finnes Nàge-gravfeltet, like øst for Sodoma.

Bussen fraktet oss to timer nordover og i Bet Shean fikk vi hurtig tak i en taxi som kunne befordre oss til den jordanske grensen like ved. Det var da jeg oppdaget at Aron ikke hadde bagen sin. Den hadde han glemt på bussen som selvfølgelig hadde kjørt. Det var ingenting annet å gjøre enn å kjøre etter bussen med taxien. Taxi-sjåføren måtte finne en tolk før han kunne begripe hva vi mente, så bussen fikk et godt forsprang. Men ved sydenden av Genesaret-sjøen nådde vi den igjen. Så bar det tilbake til Bet Shean og den jordanske grensen.  Slik fant arkeologene skjelettene plassert i gravene

Ingenmannsland mellom Israel og Jordan er så stort at vi må busses fram til Jordan og bussen kjører visst bare når det er folk nok å kjøre, så der ble vi stående en god stund. 
 

Til slutt var vi endelig i Jordan, og forhandlet med en stor flokk taxisjåfører om pris for en bil og en engelsktalende sjåfør. Han fortalte at han hadde to koner og ti barn! Han hadde også den arabiske uvanen som egypterne, å røyke i bilen og spille høy arabisk musikk. Men på et vis kom vi etter hvert overens om det meste og fikk også vitnet for ham så langt han forsto engelsk og tegnspråk.

Over/under: Rester etter graver ved Al-Hadithe. Store områder med hull i bakken er det som står igjen etter at både arkeologer og lokalbefolkningen har forsynt seg.

Gravfunnene.

Den svenske Dødehavsekspedisjonen begynte sine arkeologiske utgravninger høsten 1994. Første gang gravene ble oppdaget var allerede på 1920-tallet av en amerikansk ekspedisjon. Da fant de den store gravplassen ved Tell Dhraa, med rundt 250.000 graver. 

To bosetninger er også funnet like ved, men arkeologene konkluderte fort med at disse bosetningene er altfor små til å forklare det store antall graver som finnes på området, og som forskerne mener må være restene etter Sodoma og Gomorra`s gravsteder.

De svenske arkeologene Richard Holmgren og Anders Kaliff oppdaget ennå ett nytt stort gravfelt ved Ghwar Hadithe, ca. 5 km. nord for Bab edh Dhraa. Dette stedet inneholder mer enn 100.000 graver og spor etter religiøse kulthandlinger. Gravene er fra perioden like før en katastrofe inntraff ca. 1900 f.Kr. sier arkeologene. Etter denne tid er ingen blitt gravlagt i noen av gravfeltene.

Gravene de fant var helt intakte, men er senere blitt plyndret. Disse plyndringene fortalte også landsbybefolkningen oss om da vi besøkte stedet!

Gravene er anlagt i terrasser oppbygd av steinmurer. Arkeologene tror at dette er brukt som jordbruksterrasser for et fruktbarhetsrituale i forbindelse med gravene.

Vårt møte med gravstedene

Vår jordanske taxisjåfør ble forklart at vi gjerne ville se gamle graver da vi ankom Hadithe. Aron prøvde med tegnspråket å føre en hånd over strupen (død) og deretter peke ned mot jorden (begravd). Det tok en stund før sjåføren forsto at vi ikke var ute etter å ta livet av noen, men at vi ville se graver.

Han stoppet et par ganger og spurte lokale menn som vandret langs veien, men forgjeves. 
 
 

Over: Mange har trodd at restene etter Sodoma og Gomorra befant seg i selve Dødehavet. Dette stemmer for det første ikke med Bibelen som vi har skrevet om tidligere. I våre dager kommer mer og mer til syne av Dødehavet ettersom havet tømmes gjennom utvinningen av salter og mineraler. Og igjen blir Bibelen bekreftet. Bildet viser røttene av et stort tre som beviser at dette en gang var en fruktbar slette. Under: På en av steinene i gravfeltet ved Hadithe fant vi denne spesielle inskripsjonen. Den er helt tydelig menneskelagd.

Tredje gang ble vi vist i riktig retning, opp noe bakker, og der så vi straks gravene på vår høyre side. Det var et stort område. Mange graver var åpnet og delvis kastet igjen. Det var hull i bakken hvor vi enn gikk. Vi vandret rundt i området en lang stund. Gravene var stort sett for voksne mennesker. Det eneste vi så utenom alle hullene i jorden, var noen få rester av menneskeskjeletter og rester av potteskår. Et par steder så vi strukturer i stein som helt klart var menneskelaget.  Vi kjørte deretter videre de 5 km. sørover til neste store gravfelt Bab Edh Dhraa. Det var lettere å finne, dels p.g.a. beliggenheten der veien svinger østover mot Kerak, og dels fordi det her var satt opp store skilt som på flere språk fortalte om gravfeltene. Bak høye piggtrådgjerder fant vi også de små bosetningene som er funnet, men som altså er altfor små til å være Sodoma eller Gomorra. Porten var åpen så her kunne hvem som helst gå inn å ta stedet i nærmere øyesyn. Ved det store gravfeltet på den andre siden av veien fant vi flere skjelettrester. I et spesielt område var gravene små. Det samme var skjelettrestene, og det var lett å trekke den konklusjon at dette var en samling barnegraver. Det gjorde plutselig stedet mer tragisk og uhyggelig. Var det ofre for den enorme ondskapen i Gomorra vi så restene av her? Selvfølgelig kan vi ikke vite så mye om det, men der ved gravene ble byenes ondskap så virkelig. Her var det også rester etter murstrukturer knyttet til gravene. Kunne dette være et kultsted hvor de grusomste handlinger var utført? Vi vet fra Bibelen at Kaanaanittene ofret barn, så det er ikke usannsynlig at dette hadde skjedd. Å stå med rester av barneskjeletter i hånden på et slikt sted gjør noe med deg.

Like ved gravene fant vi også askestrukturer, men kun et par formasjoner. Det kunne neppe ha spredt seg flammer helt hit, slik at den eneste konklusjonen måtte være at svovel og ild også traff gravtemplene her oppe. 

Vi forlot gravområdene for å ta en rask tur ut på Lisanhalvøya. Dette er Gomorras østlige del, av arkeologene kalt ”det hvite ørkenlandskapet,” nettopp slik Bibelen profeterte at det skulle se ut når Gud hadde ødelagt byene. Dette stedet var nå gjenstand for vår interesse.

Her så vi fort de samme askeformasjonene som på Israelsiden av Dødehavet. Noen formasjoner var mer spesielle og avslørte dør eller vindusformasjoner. Flere ”rom” inne i strukturene var også synlige og man kunne gå inne i dem.

Disse askestrukturene ligger lavere i landskapet enn gravfeltene. Mellom gravfeltene og struktuene er det dyrket mark.
 

Ettersom Bibelen klart sier at byene aldri skal bli bygget opp igjen eller at de noen gang skal dyrke noe der (Jes.13:19-20), forstår vi at Gomorra slutter der hvor askestrukturene slutter og at gravstedene har ligget et stykke utenfor byen. Gravfeltene i nærheten av Lisanhalvøya hørte sannsynligvis til byen Gomorra. Lenger sør er det funnet et like stort gravfelt (se kart), Nàge-gravfeltet. Beliggenheten på dette gravfeltet viser at det må ha tilhørt Sodoma som ligger rett vest for gravfeltet.

Over: Skjelett-rester fra gravfeltet B edh Dhraa. Deler fra en ryggsøyle m.m. På dette gravfeltet lå små rester av skjeletter spredt utover sammen med jord som var gravd opp. Ingen av gravene er yngre enn ca. 1900 f.Kr da byene ble ødelagt. Under: Denne lille biten er en del av en hank som antakelig har sittet på en vannkrukke.

Egypt og Sodoma.

Den gamle egyptiske kulturen og Sodoma eksisterte samtidig. Det er vel derfor vi finner tegn på den samme kultur i Sodoma, som sfinksformasjoner. Vi finner også sfinkser og siggurater i hele den dakjente verden, fra de gamle mesopotamske områder til f.eks Kypros.

En annen likhet med Egypt ser ut til å være plasseringen av gravene. De er anlagt langt fra byen og gjerne på andre siden av elven. Bibelen sammenligner Sodoma med landet Egypt og med Edens hage da Lot så ut over slettelandet og så hvor vakkert og vannrikt det var. 

Vi vet fra Eblatavlene som ble funnet for en tid tilbake at byene Sodoma og Gomorra var godt kjent som handelspartnere. Skulle det ikke vært sannsynlig at Egypt hadde nedtegnelser om de samme byene og om deres katastrofale ødeleggelse? Dessverre har mye verdifull kunnskap fra Egypt gått tapt gjennom ødeleggelse (Alexandriabiblioteket) og tidens tann. Men fra èn kilde kan vi finne en historie fra presteskapet i Egypt. Om et rike som drev handel og ble velstående men aldri hjalp noen. De ble late, hovmodige og hadde dårlig moral. Det ble beskrevet som ufattelig vakkert, men til slutt gikk det til grunne og et hav oppslukte alt det vakre. Vi vet ikke hvordan presteskapet har fortalt denne historien til grekeren Solon som besøkte Egypt. Men hans barnebarns barnebarn, som var Platon, gjendiktet den til å passe i sin versjon av en stat han kalte Atlantis. Men beretningen er snublende lik historien om byene på slettelandet og deres skjebne.

Hvorfor ødela Gud byene fullstendig?

Vi besøkte restene av Gomorra en ukes tid før vi ankom Jordan. Dagen vi var der var spesielt varm. Det var 48 grader i skyggen (som det ikke er mye av) og 62 grader i sola. Jeg sto en lang stund i samtale med to medreisende, Tor og Mark. Vi kom til å snakke om verden i dag, om mishandling, drap på uskyldige og om grusomme voldtekter. Filmer en av dem hadde sett, bekrev så grusomme overgrep mot barn at de neppe kunne ha overlevd. Disse voksne menn var fullstendig rystet. Det var sterkt å stå midt i de ødeleggende restene av Guds straffedom, og å få beskrevet disse grufulle beretningene om dagens virkelighet. 

Restene av byene ligger der som et eksempel for å minne oss om hvordan det skal gå de ugudelige, sier Bibelen. Gud vil snart ødelegge denne verden på samme måte. Han er en barmhjertig Gud. Han ønsker ikke mer død, mishandling og råskap. Fordi noen har det godt, betyr ikke det at Gud i all evighet kan se på alt dette vonde uten å gripe inn. Valgene vi tar på syndens vei har nå bevist at å fravike Guds vei og hans lover fører til de verst tenkelige tragedier for menneskene. Når skal vi tro på Ham?”Jeg har satt foran deg livet og døden, velsignelsen og forbannelsen. Velg derfor livet, for at både du og dine etterkommere skal få leve. Da vil du også elske Herren din Gud, lyde Hans røst og klynge deg til Ham, for Han er ditt liv og fylde av dager,” 5.Mos. 30:19-20

Neste dag var jeg tilbake i Jerusalem og besøkte Golgata og gravhagen. Jeg ble stående å lytte på guiden som fortalte en gruppe turister om merkene etter jordskjelvet ved siden av graven. Jeg kunne helt klart se at det var de samme jordskjelvmerker som vi kunne se i hotellet vi bodde i etter jordskjelvet i Eilat for noen år siden. ”Og se, det ble et stort jordskjelv. For en Herrens engel kom ned fra himmelen, gikk bort og veltet steinen fra åpningen og satte seg på den,” Matt.28:2.     Jeg vandret bort mot Golgata, der Jesus ble korsfestet. Der på klippeveggen var de samme jordskjelvmerker. En sang rant meg plutselig i hu der jeg sto og betraktet klippeveggen med den dype, lange sprekken og jeg kjente en glede da jeg med lav stemme sang:  Klippe du som brast for meg.  La meg skjule meg i deg. Vannet, blodet som utgår  Av din sides åpne sår.  Rense med sin himmelkraft  Meg fra syndens skyld og straff.  “og jorden skalv og fjellene revnet” Matt.27:51.“Men da høvedsmannen og de som var med ham - de som holdt vakt over Jesus - så jordskjelvet og det som hadde skjedd, ble de grepet av stor frykt og sa: Sannelig, Han er Guds sønn!”  EHB

Over: Jordskjelvsprekken ved Jesu grav   Under: Del av jordskjelsprekken der Jesus ble korsfestet