Genetisk forskning bekrefter skapelsen

”Tsar Nikolas II har 75 år etter sin død slått bena vekk under evolusjonistenes hovedargument for tidsplasseringen av ”homo sapiens”(mennesket) i utviklingsteorien.” Denne kraftsalven fra genforskere har omtrent skapt panikk blant evolusjonister som på grunn av nyere forskning har mistet selve målesnoren for når vi mennesker dukket opp på historiens arena.

Dramaet begynte i Sibir i 1991. Men før vi røper hele historien bør vi først ta med litt bakgrunnsinformasjon. I hver celle i menneskekroppen finnes en energiproduserende dynamo kalt et mitokondrium. Mutasjonshyppigheten i denne celle-dynamoen har i mange år vært evolusjonistenes målesnor for å kunne se tilbake i tid og “oppdage” når mennesket “dukket opp.” En standard hypotese har vært at mitokondrie mutasjoner fant sted ca. hvert 300-600 generasjoner. Med denne forutsetningen som utgangspunkt, har det vært vitenskapelig enighet om at mennesket dukket opp i Europa for ca. 40.000 år siden. Det er også denne antakelsen som i følge evolusjonistene gir mennesket samme felles forfedre med et gitt apeslag om vi går ca. 5 millioner år tilbake.

Men i 1991 skjedde det noe som skapte et uovervinnelig problem for evolusjonistenes tidsteorier. Fra en grav i Sibir hentet forskerne opp restene av tsar Nicolas II og noen av hans familiemedlemmer som ble henrettet i 1918. Siden det ennå finnes levende medlemmer av tsarens familie, var det en enkel sak å dokumentere funnets ekthet ved regulære DNA tester.

På grunn av at det ikke var gått mer enn 75 år siden Nicolas II død, regnet alle med at benrestenes mitokondrie DNA (mtDNA) selvfølgelig ville være identisk med de levende familiemedlemmens mtDNA. 75 år kommer ikke i nærheten av de mange tusen år forskerne regnet med før èn eneste mitokondrie mutasjon kunne forventes. Men til sin store forskrekkelse kunne genforskerne observere at 75 år hadde produsert flere mutasjoner. Da alarmen gikk, kastet forskere fra flere ulike land seg over allerede innsamlede data fra andre forskningsprosjekter, hvor DNA prøver fra flere generasjoner var samlet og de kunne med overraskelse påvise samme resultat.

Det ble med ett klart at mtDNA mutasjoner skjedde mer enn 20 ganger oftere enn evolusjonistene hadde antatt. Det bør presiseres at ingen andre tilsynelatende nøyaktige måleenheter for å bestemme menneskets opprinnelse har vært tilgjengelige.

Det rapporteres at en rekke evolusjonister rett og slett er dypt sjokkerte på grunn av disse funnene. En av dem har uttalt at “Tsar Nicolas II har etter sin død slått beina vekk under evolusjonismens plassering av mennesket i utviklingsprosessen.” Flere kongresser innen fagdisiplinen har de siste årene prøvd å komme fram til en konklusjon og en erklæring som kan forklare det uforklarlige, men uenigheten og forvirringen har vært for stor til at ekspertene kunne enes.

Fagtidsskriftet “Nature Genetics” har publisert en rekke artikler om fenomenet. Thomas J. Parson, en molekyl genetiker ved forsvarets DNA laboratorium i Maryland USA, har vært en ledende talsmann for at forskermiljøene må ta konsekvensene av omtalte nye data. Det samme har molekyl antropologen Mark Stoneking ved Pennsylvania State University.

Generasjonsstudier blant Amish folket i USA, folkegrupper i Polynesia og fra lukkede subkulturer på øya Trisdan da Cunha har alle de siste tre årene vist samme resultat som funnene i Sibir. Den svenske forskeren Ulf Gyllensten har også stått fram og bekreftet at hans funn viser samme resultat. Genetikere innen den evolusjonistiske ideologien har lenge skrevet om det de kaller “mitokondrie Eva” som dukket opp for ca. 100.000 år siden. Men med de nye funnene tilgjengelige, innrømmer de at tidspunktet for menneskets opprinnelse nå må sies å være ca. 6000 år. Mange evolusjonister gremmes over at denne dateringen faller nøyaktig sammen med bibelens beskrivelse av menneskets opprinnelse.

Både innen arkeologi og naturvitenskap ser det ut til at Gud nå i endetiden gjør tilgjengelig nok indisier på at Han er til og at bibelen er sann.

Hovedkilde; Science vol. 279 2. jan. 1998. (www.sciencemag.org)

Mange jøder som har tatt imot Jesus Kristus som Messias og Frelser, opplever problemer på grunn av kristnes ubibelske holdninger til Guds lov. Én av dem er David H. Stern. Han ble født i Los Angeles i 1935. I 1972 mottok han sin doktorgrad i økonomi og alle som kjente den uhyre intelligente jøden, regnet med at han hadde en glimrende forretningskarriere foran seg. Etter å ha lest Det nye testamentet forsto han at Jesus var jødens Messias og han tok imot Ham som Frelser. Deretter kastet han seg over teologistudiet og mottok en Master of Divinity grad. I 1979 flyttet han med sin familie til Israel.  Han har skrevet en rekke bøker. 

Vi tillater oss å gjengi noen interessante sitater og tanker fra hans bok “Restoring The Jewishness of the Gospel.” (Å gjenvinne evangeliets jødiske innhold), 

“Jeg er overbevist om at mangelen på en rett forståelse av lovens teologi er den vesentligste hindringen til at kristne kan forstå sin egen tro og at jødene kan motta evangeliet,” side 43-44.

Når det gjelder debatten omkring Rom 10:4, skriver forfatteren at mange bibeloversettelser er galt oversatt. Kristus er ikke lovens “ende,” i betydning å avslutte, skriver han. Det greske ordet “telos” (ende) betyr mål, hensikt, oppfyllelse, bevis og dokumentasjon. Da betyr dette verset at troen på og overgivelsen til Kristus er lovens hensikt og mål og at lovens validitet bevises i Jesu liv, tro og lære.

Han skriver også at en kristendom som ikke bygger på og rammes inn av Guds lov, må ende opp som hedenskap, løsrevet fra både Gud, Kristus og evangeliet. Hans utfordring er; “Hvis kristendommen ikke makter å forholde seg seriøst og bibelsk til Det gamle testamentets Torah, har den ikke noe å fortelle det jødiske folk,” side 51.

“Et nøkkelbegrep for den nye pakt er, som Jeremiah skriver, at 'the 

Torah' (loven) blir skrevet på de 
 

troendes hjerter (Jer. 31:30-34.) Det burde ikke kreve mye intelligens å se at når Gud skriver loven i hjertet, så endrer ikke loven seg til noe annet enn loven,” side 53.

I boka vektlegges det at det selvfølgelig ikke er to “oljetrær,” men ett. De ville grenene, som er de hedningetroende, er podet inn ved sin tro på og mottakelse av Messias. Men jødene må også tro på og motta Messias for å kunne forbli på sitt eget oljetre. Betingelsen er den samme for begge grupper.

David H. Stern argumenterer at når kristne søker å gjøre evangeliet aktuelt for jødene, nytter det ikke å komme med en kristendom som er løsrevet fra sine jødiske røtter og endret av middelalderens hedenskap. En jøde ser straks at dette ikke er det opprinnelige evangelium. Evangeliet Jesus ga oss og som disiplene forkynte var og er fullstendig jødisk. Alt Jesus forkynte hadde sine røtter og sin forutsigelse i Det gamle testamentet.

“I nyere tid,” skriver den messianske jøden, “har det blant protestantiske kristne dukket opp en idé som kalles dispensasjonialismen. Det læres at jødene har jordiske løfter, men de kristne har himmelske løfter,” Forfatteren kaller denne ideen både antisemittisk og ubibelsk.

Ikke et ord er sagt i skriften om at skriftstedet om "oljetreet" deler opp løftene i jordiske løfter for jødene, og himmelske løfter for den kristne menighet.

Konklusjonen blir: Yeshua er Messias for både jøder og hedninger. Det er bare èn ny pakt, gitt til Israels hus og Juda hus (Jer.31:30-34) for både jøder og hedninger. Jødene trenger Yeshua og den nye pakt like mye som hedningene.