I en av bønnene som ble lest opp ber kirkene om gjensidig tilgivelse for at de har kjempet mot hverandre og ved det påført Kristi legeme sår. Ber Den lutherske kirke om tilgivelse for reformasjonen? Det må være lenge siden de har lest sin reformasjonshistorie. En av de flotte ting som kom ut av den var at vi fikk Bibelen! Og frihet til å lese den! Menn som Tyndale gikk i døden for å nå dette målet! Men det var i sannhet en kamp mot Den katolske kirke. 

En veksellesning fra felleserklæringen mellom utvalgte medlemmer fra begge kirker fulgte etter talen. Her la vi merke til en setning og en bønn om at Den Hellige Ånd skal lede videre mot en synlig enhet, som er Kristi vilje. Er det virkelig Kristi vilje? Er  grunnleggende forståelse av Den katolske kirkes sanne identitet, lære og praksis gått tapt i den lutherske kirke?

Den fortapte sønn.
Biskop Gerhard Schwenser (katolsk) talte over temaet “den fortapte sønn.” Selv om talen var vinklet mot Guds kjærlighet til synderen som vender tilbake til Gud, var undertonen og symbolikken svært lett å tolke. Den katolske kirke har siden Det andre vatikankonsil kalt protestantene for sine fraskilte brødre. Nå er denne fraskilte bror vendt hjem igjen etter å ha sløst bort arven. Flere ganger fastholdt biskop Schwenser Guds (bondens) ord til broren som hadde vært hos ham hele tiden: “Alt mitt er ditt... men la oss nå feire at din bortkomne bror er kommet hjem igjen.”

Hvem er urmenigheten?
Den katolske kirke oppfatter seg som urmenigheten sprunget ut fra menigheten i Rom. Men det er langt fra tilfelle. Urmenigheten i Roma, som trofast holdt seg til Guds ord, rømte til Nord-Italia og senere videre til fjellene da forfølgelsene startet. Deres bevarte og opprinnelige latinske språk avslørte deres opphav i middelalderen. Den katolske kirke er derimot en forlengelse av det keiserlige Rom med all sin soltilbedelse, avgudsdyrkelse og makt. Nye kristne begreper og uttrykk ble blandet inn slik at de bedre kunne forføre en stadig større kristen befolkning i Romerriket. 

Den protestantiske/lutherske kirke har ikke kommet “tilbake” til Gud Fader, den har derimot beveget seg et stort skritt vekk fra sin opprinnelige oppgave, som i tillegg til å forkynne den bibelske veien til frelse også var å advare mot og avsløre romerkirkens falske dogmer.

Etter gudstjenesten ble vi med ned i krypten for å høre på paneldebatten. Det gjennomgående inntrykket vi fikk da biskopene skulle svare på hvordan avtalen var kommet i stand, var at man ved å endre ord og formuleringer kunne forstå hverandre bedre. Biskop Schwenser uttrykte det slik at de på reformasjonstiden ikke hadde den forståelse og innsikt i ordene eller uttrykkene slik vi har i dag og at dette var en av hovedårsakene til splittelsen. Den katolske kirkes lære var med andre ord alltid rett, men nå kan det brukes ord som gjør at vi protestanter ikke misforstår moderkirken. 

I vår tid kan vi altså formulere oss bedre. Biskop Stålsett mente at det ville bli vanskelig for de lutherske menigheter å godta paven som sin øverste kristne leder, men åpnet likevel døren for at hvis man formulerte eller definerte det på andre måter, ble det  kanskje mulig til sist å samles under samme paraply.

Avlaten videreføres.
Med et sterkt behov for å kalle en spade for en spade, stilte vi fra “Mens Vi Venter” følgende spørsmål: “Etter vår opplæring på norske skoler var en av årsakene til at Luther slo opp sine teser mot den katolske kirke at de drev med avlat. Betyr det at Den katolske kirke ikke lenger har avlat og/eller at man ikke lenger kan betale for messer for avdøde slik at de slipper fortere ut av skjærsilden?” Spørsmålet ble avløst av en rungende latter fra forsamlingen og da særlig fra den store gruppen av nonner som satt i Schwensers nærhet. Biskopen smilte og reiste seg opp for å svare. Svaret var nesten forventet. Den avlat Luther kjempet i mot, sa han, kjempet også Den katolske kirke imot. Men, sa han, avlat ble selvfølgelig også praktisert i dag, men man likte ikke å bruke dette ordet da det var så betent. 
Avlat, i dagens katolisisme, er å ta vare på mennesker som hadde syndet, lege sår, hjelpe og vise omsorg. 

Men hva er sannheten, uten  veformerte ord og tåkete formuleringer? Det fikk vi ikke svar på, for debatten var over. 
En kvinne som tilhørte Den lutherske statskirke kom bort til oss etter debatten. Hun var opprørt over at de hadde ledd høyt av spørsmålet: “For du mente det alvorlig, ikke sant?” Jeg svarte ja og føyde til at vi visste godt at Den katolske kirke fortsatt praktiserte avlat for syndenes forlatelse, at man kunne betale messer for avdøde og kjøpe frelse ved penger ved å delta i de syv hellige sakramenter. 

Visste du forresten at alle katolikker som reiser til Jerusalem i år 2000 får avlat (tilgivelse) for alle sine synder?  Praksisen forteller hvilken forståelse katolikker har og alltid har hatt.

Maria Simma.
I 1940, da Maria Simma var 25 år, kom sjelene fra skjærsilden til henne og ba henne om hjelp, forteller hun. I november 1953 kom flere slike sjeler til henne og ba henne om å lide for dem. Fra den tid har hun fått besøk av sjeler fra skjærsilden hver dag og hver kveld som har bedt henne om å lide for seg. Etter veiledning fra den katolske presten på hennes hjemsted bestemte hun seg for å gi sitt liv til å lide for disse sjelene.
I et blad fra Medjugorje nr 23, kan vi lese et intervju med Maria Simma som mener å ha god kjennskap til tilstanden i skjærsilden. Hun forteller at jomfru Maria ofte besøker de døde i skjærsilden, men at Jesus aldri drar dit. Når vi lider på jorden kan vi gi denne lidelsen til jomfru Maria som så gir den videre til sjelene i skjærsilden. Hun sier at i himmelen vil vi møte mange som vi har frelst gjennom vår lidelse. Før et menneske dør må det plassere sitt liv i jomfru Marias hender som så vil overlate sjelen til Gud. 
Det mest effektive middel for å hjelpe de som er i skjærsilden er Messen, forteller Maria Simma. Å be rosenkransen er også viktig. Hun sier at hun også tar imot gaver som hun bruker for å få feiret den hellige messen.

Betaling for å få utført messer for avdøde er hovedårsak til at mange katolikker nå forlater den katolske kirke. Takk Gud for hver eneste katolikk som finner veien til Kristus. Mange blir i dag kalt av Gud til å forlate katolisismen. Vi har møtt flere.
“Siden de troende avdøde som er under lutring, også er en del av de helliges samfunn, kan vi hjelpe dem bl.a. ved å oppnå avlat for dem, slik at de kan få ettergitt den timelige straff de skylder for sine synder.” Kat.kirkes katekisme art.1479.                EHB