Det gamle og Det nye testamentet inneholder den samme basis-teologien og den samme Gud, Messias og Frelser. Måten å bli frelst på er den samme og innholdet i frelsen er lik. Det var ikke gjerninger uten tro Gud ønsket av sitt folk på den tiden. Det er heller ikke tro uten troens lydige respons-handlinger (gjerninger) han ønsker av oss i dag. I begge tilfeller gjelder en tro på og tillit til Guds løfter som uttrykker seg i lydighet. Guds løfter til de troende er de samme i begge testamentene. Det er den samme djevelen som søker å lede mennesker til å synde mot Gud og definisjonen på synd er den samme. En tillitsfull tro på det Gud sier og et endret sinn slik at lydighet mot alle de ti budene i hans hellige lov blir mulig, er like nødvendig for et rett gudsforhold både før og etter korset. “Bli forandret av Ånden slik at du kan lyde Gud og leve,” er det tidløse og evige evangeliums parole.

Frelsesveien er den samme i begge testamentene.

Tilgivelse for syndens ulydighet var også til enhver tid med i Guds tilbud. Hver gang et alter ble bygd og et offer ga sitt liv, kan vi se og høre Guds vilje til å tilgi og gjenopprette det tapte.

Paulus skriver rett ut at Guds evangelium på forhånd ble lovet ved profetene, Rom. 1:2. Peter forkynte at Gud sendte Ordet til Israels barn for å forkynne fred ved Jesus Kristus, Ap.gj. 10:36. Hva var det Jesus fortalte de to disiplene på veien til Emmaus da han underviste dem om seg selv fra alle Det gamle testamenets bøker?

Jeg kan tenke meg at han begynte med 1.Mos. 1:26 hvor det står; “La oss gjøre mennesker i vårt bilde..” og han fortalte dem at han selv var med å skape alt liv. Deretter viste han dem kanskje løftet i 1.Mos. 3:15 hvor han fordømmer og truer djevelen og sier at kvinnens (Evas) etterkommer (Messias) skal knuse slangens (djevelens) hode. 
Så minnet han dem muligens på det uskyldige dyret som måtte gi sitt liv i Edens hage for å gi Adam og Eva kledninger av skinn. 
 

Han viste dem at dette dyret var et symbol på ham selv som skulle gi sitt liv for å kunne tilgi, ta bort og skjule vår synd. Det neste han kunne fortelle de to disiplene var at Abels offer var til behag for Gud fordi det forkynte evangeliet om Jesu død, 1.Mos. 4:5. Men hittil var han bare kommet til 1.Mos. kap 4. I alle bibelens bøker er det mange altere og offerdyr som symboliserer ham som skulle komme og dø. Videre finner vi i jødenes tabernakel et hav av symbolske gjenstander og handlinger som alle forteller om Jesus. Det gjelder tabernaklets utseende, utsmykning, fargene og materialet som ble benyttet samt handlingene og ritualene. Presten var et symbol på Kristus, det samme var kobberslanger i ørkenen og skystøtten som fulgte Israels barn.

Abels offer var til behag for Gud fordi det forkynte evangeliet om Jesu død.

I Hebreerbrevet kan vi lese at blod av offerdyr selvfølgelig ikke kunne tilgi synd. Det var da ikke en lam eller en kalv som var deres Frelser! I så fall burde det ikke vært et problem at folket formet en gullkalv ved Sinai og kalte den selvlagde guden for sin befrier. Nei, de måtte se fram i tro på ham som skulle komme på samme måte som vi må se tilbake i tro på det som skjedde på Golgata kors. Deres tro måtte uttrykkes i lydighet før den hadde noen verdi i Guds øyne. Gjennom hele Det gamle testamentet lyder Herrens appell til sitt folk; “Lyd meg. Følg meg. Hør mine ord.” “Om dere bare ville lyde” synes å være ekkoet fra Guds munn ned gjennom historien. På samme måte har heller ikke vår tro, vi som lever i Det nye testamentets tid, noen verdi om vi ikke lyder Gud. Glem ikke at bibelen lærer at Jesus ble “opphavsmann til evig frelse for alle dem som lyder ham,” Heb. 5:9. Det skulle vel innebære at den evige frelsen ikke er for de som er ulydige mot ham. Det står ikke “for alle dem som vet hvem han er,” eller “tror at han er til,” for det er nemlig denne betydningen “tro” etter hvert har fått for mange kristne i dag. En slik tro har også demonene, Jak. 2:19, som er de englene som falt i synd sammen med satan, men en slik tro er ikke til noen nytte for verken dem eller oss. 

De fleste religiøse jøder (som kun representerer en liten prosent av alle jøder), tror at Guds evige lov er gyldig. Samtidig holder de fast på mange av skyggelovene som peker fram til Kristus. Men de har forkastet den Kristus seremonilovene forteller om. De aksepterte altså skyggen, men benektet originalen som kastet skyggen. 
En konsert billett er gyldig for en gitt framførelse. Det nytter ikke å late som om den gamle billetten fortsatt gjelder når konserten er ferdig. Den kan ikke brukes èn gang til. 
Ritualene som skulle minne jødene på Jesu komme og misjon har ingen verdi etter at han kom. Det faktum at de ikke ville se at Jesus var den Messias alle deres skrifter pekte fram mot, forlenger ikke verdien av seremoni ritualene. En utgått billett får ikke verdien tilbake fordi personen tok feil av datoen. 

For å binde sammen Det gamle og Det nye testamentets teologi samt vise hvor både jødene og de kristne har sine vekstområder, hvis de skal samarbeide med Guds plan, kan vi uttrykke det på følgende måte. Mange jøder tror på Guds lovs gyldighet, men de har forkastet Kristus. Mange kristne tror på Kristus, men de har forkastet Guds lovs gyldighet. Begge holder fast på halve sannheter og har derfor ikke fått tak på hemmeligheten i det evige evangelium. 
Budskapet i begge testamentene forteller oss de gode nyhetene at Guds lov er gyldig for alle fra skapelsen av og inn i evigheten etter Jesu komme. Guddommelig kraft til å lyde budene og leve etter Herrens vilje var like tilgjengelig for Israels barn som for oss.