Ørkenvandringen var forbi. Israels barn sto igjen på grensen til landet Gud hadde lovet dem. Alle som 38 år tidligere, med knyttet neve mot himmelen, hadde ropt; “Om vi bare hadde dødd i denne ørkenen,” hadde fått sitt ønske oppfylt. Det meste som skjer med oss mennesker i vår erfaring med Gud, er vi selv med på å gjøre mulig. Et “nei” i din munn gjør at Herren må lede deg en annen vei enn om responsen hadde vært “ja.” 

Guds grunnplan med oss er nok den samme og uforanderlige. Men siden vår frie vilje er en medvirkende faktor, kan både krokveier og blindgater bli en del av vår kristne erfaring. Rom. 8:35 indikerer at ingenting kan skille oss fra Guds kjærlighet. Det er utvilsomt riktig, for han elsker de som ikke lar seg frelse like mye som de troende. Selv djevelen ville han gjerne se frelst om det var mulig. Nei ingen kan slukke Guds kjærlighet, men vår manglende respons kan gjøre at den ikke når oss og får anledning til å endre vår mentalitet. Guds kjærlighet “tvinger,” (2.Kor.5:14) bare de som åpner seg for den.

Legg merke til at ordene ulydighet og vantro her benyttes av Paulus som like ord. De betyr det samme. Skulle ikke det indikere at det motsatte, nemlig tro og lydighet, også er like begreper? Hvorfor prøver da så mange forkynnere iherdig å skille de fra hverandre? Ja, vi hører forkynnelse som faktisk setter tro og lydighet opp mot hverandre som motsetninger eller fiender. Slik forkynnelse er ikke bibelsk og alle troende bør straks korrigere de som forfalsker Guds Ord på denne måten.

Gang på gang hadde Gud møtt folket sitt med overveldende dokumentasjon på at de kunne stole på ham. Det ene miraklet etterfulgte det andre. De hadde ikke noe å frykte. De kunne være modige og sterke fordi Herren selv hadde lovet å kjempe for dem i møte med alle slags ytre og indre fiender. Det Gud ville med dem, det han sto for og det mål han ga for forholdet dem imellom, var det ikke nødvendig å endre etterhvert som tiden gikk. Hensikten med deres liv og budskapet de skulle gi videre til alle de møtte på veien, var alltid det samme. 

Derfor har de gjort nøyaktig det Gud gjennom hele israels historie advarte dem mot. De har gått til folkeslagene omkring dem, for å låne fra deres hedensk influerte teologi det som tilfredsstiller sansene. De henter musikkformer, gudstjenesteformer og tilbedelsesformer og snekrer sammen en nytt evangelium som aldeles ikke ligner det budskapet Gud ga oss. Det skal være nytt, annerledes, morsomt, underholdende dramatisk,spennende og moderne. Motpolene er faktisk ikke gammelt eller nytt. Det er rett eller galt. 

En venn av oss, en bonde og legpredikant som hadde gudstjenesten i vår lille menighet for litt siden, fortalte på møtet at han nylig snakket med et menighetsmedlem som regelmessig går til en av de store menighetene i vår nærhet. Dette medlemmet skrøt av at det var så fantastisk fint å lytte til forkynnelsen i denne menigheten, for det ble stilt flere spørsmål enn det ble gitt svar. Det var så fint at ingen i denne forsamlingen kom med bastante meninger om hva som var rett eller galt. 

Har du noen gang opplevd å måtte stoppe noen for å spørre om veien? Er du sikker på at det ville vært så fantastisk om vedkommende begynte å stille deg en rekke motspørsmål i stedet for å vise deg veien? Ville det vært så fint om vedkommende ikke hadde et klart svar å tilby, men i stedet ga deg “kanskje, det er mulig at, du kunne jo prøve,” osv. 

Det sanne evige evangelium stiller ikke mange spørsmål og gir få svar. Det gir svar på mange av de spørsmålene oppriktige mennesker stiller. 

Edwin Torkelsen, en lærer på Tyrifjord videregående skole, skrev det ganske treffende i et nummer av det evangeliske tidsskriftet “Adventnytt,” at endringene vi nå møter er langt mer enn overflatiske. Det er en teologisk endring vi er vitne til nå like før vi skal krysse over til Kanan. Han skriver at endringen prioriterer former framfor innhold. Opplevelse framfor budskap. Gruppeinteresse framfor fellesinteresse. Selvopptatthet framfor helhetstenkning. Egne ønsker og smak framfor Guds vilje og egne meninger framfor åpenbaring.

Ved jordans bredder ble ikke Guds folk bedt om å koke sammen en ny tro og en ny lære. De ble ikke bedt om å glemme det gamle og komme opp med noe nytt og spennende som appellerte til en ny generasjons smak. De ble ikke bedt om å kopiere de som bodde omkring dem. De skulle ikke modernisere Guds budskap og tilpasse det en ny tid. 

Herren etterlyste ikke utdannelse, intellekt, muskler, alder eller yrke. Han ba dem bare om å ha tillit og lyde. Men mange av dem ville ikke det. Det heter ikke at de ikke kunne. Det han ba dem om var ikke relatert til evne. Det hadde med valg å gjøre. De kunne huske hans mange undergjerninger. Hans budskap var; husk, se, hør, tro, ha tillit og lyd. Det innebar at en som husket Guds ledelse og var ham lydig kunne ha en nabo som gjorde opprør. Da som nå var responsen alltid individuell.

Så sto de der, ved den samme grensen deres foreldre hadde stått ved 38 år tidligere. Mange av dem var små barn den gang. Andre var født i ørkenen og hadde blitt fortalt det som hadde skjedd. Tror du ikke foreldrene følte et veldig ansvar for at neste generasjon skulle forstå feilgrepet de selv hadde gjort, slik at den samme tabben ikke ble gjentatt? Landet lå der som for 38 år siden. Gud var den samme. Hans plan med dem var uforandret.
    Fortsetter neste side
Tenk om vi kunne fatte det. Utsettelse, sidesprang og ørkenvanding endrer ikke hva Gud vil. Det vil ofte måtte endre hva han gjør, når og på hvilken måte, men målet er det samme. Gud arbeider ikke med tid som en konstant faktor. Den er justerbar og fleksibel, for det kommer alltid mer av den. Når Gud likevel setter grenser og “deadlines,” er det alltid styrt av at betingelser må møtes. Det er faktisk disse betingelsene som er den faste faktoren. Det hjelper ikke at tiden er moden og at Gud vil det. 

Vil du vite hva som er en absolutt betingelse for å komme inn i det lovede land? Da må du ha en annen ånd som Herre i ditt liv enn tilfelle er med de som ikke adlyder Gud. Du må følge Herren helt og fullt. Ingen kommer inn i løftets land om disse to betingelsene ikke er møtt. Selv om Kaleb ikke var av Israels barn, var han likevel Abrahams barn. Når fariseerne argumenterte med Jesus, skrøt de uhemmet av at de var Abrahams barn. Jesus hadde indikert at de var treller, men da ble de hissige og ropte; “Vi er Abrahams ætt og har aldri vært treller under noen,” Joh. 8:39. Da lynte det i Jesu øyne. Falsk bekjennelse og falsk lære hos sitt eget folk gjorde ham fortvilet. “Dere er av deres far, djevelen,” sa han, Joh. 8:44. “Hvis dere var Abrahams barn ville dere gjort Abrahams gjerninger,” vers 39.

Jordanelven hvor israelittene  vandret over med Joshua i spissen.

Kan du se at dette er “nyteologiens” store feilgrep? Den preges av lite tillit og derfor liten tro. Kunnskapen om Gud endres slik at Herren blir like hjelpeløs som mennesker i møte med fienden og hans fristelser. Derfor blir seier i Guds kraft nedprioritert, fordi den ikke anses å være mulig. Bibelen sier at Kaleb “hysjet på folket,” 4:Mos.13:30, den gang de gjorde opprør og forårsaket den lange utsettelsen med å nå Kanan. Han prøvde å få dem til å vokne opp og slutte med å vise mistillit til Gud. La alle som har tillit til at Gud kan gi seier og som tror på løftene hysje på de som i sin forkynnelse reduserer hans kraft og sier at nederlag i møte med fienden er normalt og akseptabelt for Gud. Har vi ikke vært her nede lenge nok? Hva skal vi med ennå en utsettelse når vi står ved Kanans grenser? 

Som et ekko av Josvas egne ord 38 år tidligere, lød Guds budskap til ham; “Vær sterk og modig,” Josva 1:6. Har du tenkt over at mangel på mot, i den sammenheng vi her omtaler, er det samme som mangel på tro? I Heb. 11:6 kan du lese at “uten tro er det umulig å være til behag for Gud.” Etter å ha kommet med denne appellen, gjentar Gud ennå engang; “Vær bare sterk og overmåte modig,” vers 7. Hvorfor? Hva er årsaken til at mot og styrke er det viktigste å vektlegge ved grensen til Kanan? Gud gir selv svaret, for hele setningen sier; “Vær bare sterk og overmåte modig, så du tar deg i vare så du gjør etter hele den loven som min tjener Moses bød deg,” vers 7. 
Hva sier Gud når overgangen til løftets land er neste erfaring? Han sier det han alltid har vektlagt og som alltid var det viktigste. Vær lydig. Lev etter mine lover. Ta deg i vare så du ikke er ulydig. 

Men Herren var ennå ikke ferdig med å fortelle Josva innholdet i den beredskapen som var nødvendig for å krysse grensen til Kanan. For han fortsetter; “Vik ikke fra den (loven), verken til høyre eller venstre..,” vers 7. Mange påstår at å leve etter Guds lov og derfor være lovlydig er den ytterste form for høyrevridd fanatisk legalisme. Her sier Skaperen selv at å leve etter Guds lov er midt på veien. Det er det sunne, normale og rette i Guds øyne. På sidene har du grøftene til høyre og venstre. Til venstre har du den lettvinte liberale “løst-fra-loven” holdningen som for tiden er den populære og som Jesus mange ganger fordømte. Matt.7:23

På den andre siden har du legalismen som søker å tekkes Gud uten den nye fødsel erfaringen. Det er de som prøver å lyde Gud ved å gjøre det beste de kan, men Guds lov er ikke skrevet i deres hjerter. De som befinner seg i denne grøften gir Gud ære for tilgivelsen, men tror at et endret liv er vår humane respons. 
Vi endrer oss, sier de, fordi vi er så takknemlige for tilgivelsen. På den måten har de benektet at nåden er involvert i helliggjørelsen, siden den bygger på vår egen motivasjon og gjerninger. Dette er ren og klar legalisme. 
Glem ikke at det er Gud selv som kommer med budskapet vi omtaler i det hans folk er ved å gå inn i Kanaans land. Det er Skaperen som knytter mot og styrke til det å lyde alle Guds lover og befalinger.

Prestene fikk beskjed om å bære paktsarken med de ti bud ut i Jordan- elven. Gud stanset ikke vannet før de gjorde som han sa. Vår lydighet gir Gud enorme muligheter. De kunne ikke tro uten å gjøre det. De kunne ikke gjøre det uten å tro. Du må aldri skille tro og troens gjerning. Jakob skriver faktisk at tro uten gjerning ikke er tro. Kan du se hvor galt det er å hevde at en mental tro uten gjerning kan frelse noen? Det er like umukig nå som da.
Omskjærelsens betydning.
I tillegg til troens mot og troens styrke slik at Guds lover kunne bli etterfulgt nøyaktig i lydighet og tillit, var det ennå et uhyre viktig budskap Herren møtte sitt folk med ved denne avgjørende epoken i deres vandring med Gud. 
Alle de som dro ut fra Egypts fangenskap under Mose ledelse var omskåret. Bevegelsens pionerer, foreldrene til de som nå skulle ta landet i eie, de som ble gitt den frihet fra det fangenskap de senere ønsket seg tilbake til, var omskåret, Josva 5:5. Men, som vi leser i Josva 5:7; “sønnene deres, som Herren hadde latt vokse opp i deres sted, dem omskar Josva.” Det var Gud selv som forlangte at dette skulle gjøres, “På den tiden sa Herren til Josva. Lag deg noen steinkniver om omskjær israelittene igjen,” Josva 5:2.

Du har sikkert lest hva denne fysiske omskjærelsen var et symbol på. Og du behøver ikke gå til Det nye testamentet for å finne den åndelige symbolikken forklart. Alt på Mose tid sa Gud til folket; “Omskjær nå deres hjerter og vær ikke lenger så stridlynte,” 5.Mos. 10:16. Den fysiske omskjærelsen var et symbol på en erfaring som vil gjøre at mennesker slutter å opponere mot Gud. En erfaring som gjør at de får både lyst og kraft til å være lydige i stedet for ulydige. Senere fortsatte Gud ved å gi dem dette løftet; “Da skal Herren din Gud omskjære deg og dine etterkommere på hjertet, så du elsker Herren din Gud av hele ditt hjerte og hele din sjel,” 5. Mos. 30.6. Igjen møter vi denne spesielle erfaringen som kan gjøre at en så sterk kjærlighet for Gud plantes i hjertet at lydighet blir en lyst og en glede. 

Gjennom profeten Jeremia kommer Gud med følgende appell; “Omskjær dere for Herren og ta bort hjertets forhud,” Jer. 4:4. Også i Det nye testamentet finner vi flere henvisninger til hva den fysiske omskjærelsen egentlig skulle symbolisere. “Rett jøde er ikke den som er jøde i det ytre, og den rette omskjærelse skjer ikke i det ytre, på kroppen. Jøde er den som er jøde i det indre, og omskåret er den som er omskåret på hjertet..,” Rom. 2:29. Det er med andre ord mange “jøder” i Israel i dag som aldeles ikke er “ekte jøder” i Guds øyne. Og det er mange “hedninger” i vårt land som er “ekte jøder” etter Guds målesnor. 

Paulus skriver det tydelig i 1.Kor. 7:19; “For det som betyr noe, er ikke om en er omskåret eller uomskåret, men at en holder Guds bud.” Men vil du ha det ennå klarere, kan vi sitere Kol. 2:11; “I ham ble dere omskåret, ikke med menneskehånd, men med Kristi omskjærelse, da dere la av det legeme som er under synden.” Og til slutt tar jeg med Gal. 6:15; “For det som betyr noe, er verken å være omskåret eller uomskåret, men å være en ny skapning.”

Hvis du legger sammen alle disse budskapene om hva omskjærelse virkelig betyr, begynner vi å forstå hvorfor denne erfaringen er nødvendig for alle som ønsker å bli borgere i Kanaans land. Dit inn kommer kun de som har latt Guds Ånd gjøre dem til nye mennesker. Synd og ulydighet må legges bort ved Guds kraft slik at vi holder alle Guds bud. Den synd som gjør oss skyldig for Gud er ikke vår falne natur som har en hang til ulydighet. Skylden kommer av våre egne lovbrudd når vi velger ikke å motta Guds kraft til å motstå fristelser. Synden som gir oss skyld er å gi etter for den falne naturen. Derfor sier Bibelen at synd er å bryte Guds lov, som igjen betyr å være ulydige. Løsningen på problemet er at mennesker tilbys en erfaring og et forhold som daglig tar vare på og fornyer erfaringen, nemlig å bli født på ny som er det samme som å bli omskåret på hjertet.

Vil du si som folket sa, da de hørte Herrens ord? “Alt det du har befalt oss, skal vi gjøre, og overalt hvor du sender oss, vil vi gå,” Vers 16. 

Vil du la ditt hjerte omskjære, slik at du blir et nytt menneske? Vil du la Herren skrive sin lov og sin vilje i ditt sinn? Vil du beslutte ved den kraft Gud tilbyr deg å være lydig mot Guds Ord? Vil du akseptere bibelens prioritering, nemlig at det som betyr noe er å bli en ny skapning slik at synden kan legges av.
                                                                                                                                    JB.