På et tidspunkt ble Ron forhørt i et rom med murvegger og blodflekker på den ene veggen. Han ble til slutt bedt om å gå mot denne veggen mens soldater med maskinpistoler sto på den andre siden av rommet. Ron var overbevist om at han ville bli skutt. Han overga seg igjen til Gud og ba Herren om å ta vare på sin familie. Pluttselig ropte en av araberne “stopp” på hebraisk. Ron forsto godt hva ordet betød, men fikk en visshet om at han skulle ignorere orderen og fortsette å gå mot veggen. Da det ble ropt “stopp” på engelsk stanset Ron og snudde seg mot soldatene. Ron følte sterk at Gud ledet ham til å gjøre det rette i denne situasjonen. I ettertid forsto han at om han hadde adlydd den hebraiske orderen, ville de ha skutt ham. 

Han hadde også en sterk erfaring av bibelsk “tungetale” da Gud ved en annen anledning plutselig lot han forstå arabisk når det var helt nødvendig for at hans og guttenes liv skulle reddes. Gud gav ham denne gaven og viste ved det at han var under Guds beskyttelse. 

Den yngste av Rons sønner ble psykisk veldig nedbrutt av fangenskapet og forholdene de måtte leve under og bestemte seg til slutt for å rømme. De andre kunne ikke hindre ham og gikk til slutt med på å rømme sammen med ham. De planla flukten nøye, men den dagen det skulle skje viste det seg at den eneste hyggelige og omsorgsfulle vokteren de hadde møtt var på jobb. De orket ikke tanken på at han skulle havne i vanskeligheter ved at de rømte når han hadde ansvaret, derfor bestemte de seg for å vente til neste dag. Neste dag ble de satt fri. Astronauten Jim Irvin, som var en av Rons venner, hadde ved hjelp av innflytelsesrike kontakter og høyt politisk diplomati, fått dem frigitt. Det var da Saudi-arabiske myndigheter fortalte Ron om mannen som hadde ringt inn og angitt dem for å være spioner. De fikk da også vite mannens navn. Denne episoden ble selvfølgelig godt dekket av amerikansk TV. 

Det samme skjedde da Ron og tre andre venner ble tatt til fange av kurdiske geriljasoldater i Tyrkia i 1991. Tre uker tilbrakte de i fangenskap før de ble satt fri.

Ron fortalte oss ved en anledning at han før alt dette en natt hadde hatt en drøm. I drømmen var det som om han opplevde å være i himmelen. Gleden, freden og alt det vakre han så var så virkelig at det ga stor styrke og mot når han senere opplevde vanskelige situasjoner med motstand og forfølgelse.

På siste tur vi hadde i 1998, var det med en blind dame. For egne penger kjøpte Ron en mengde små egyptiske gjenstander til henne som hun kunne ta og føle på når han underviste. Han var også svært opptatt av hennes sikkerhet og trivsel på reisen. 

En annen episode vi husker godt var en deilig middag i Tiberias ved Genesaretsjøen. Vi satt og spiste ved vannkanten da noen fikk øye på en hund som svømte langs den lange betong brygga. Alle lo og kikket på hunden som var på svømmetur, men Rons umiddelbare reaksjon var at hunden fortvilet prøvde å finne et sted å komme på land. Ron ropte på noen av de unge som satt lengst borte og ba dem finne et sted hvor hunden kunne komme seg opp og ba dem eventuelt hjelpe hunden å klare det. Jeg må tilstå at det  ikke hadde streifet min tanke at hunden var i vanskeligheter og trengte hjelp. Slik var Ron enten det gjalt mennesker eller dyr. 

På siste tur vi hadde kom vi i den knipen at vi trengte en israelsk guide for en dag. Ron fikk tak i en og betalte ham. Han nektet å fortelle oss hva det kostet før vi kom hjem. Etter at vi kom hjem ringte jeg til ham og spurte hva det kostet. Etter å nølende ha fortalt meg prisen sa jeg at jeg ville sende pengene. ”Er du sikker på at du har råd til det?” var hans reaksjon. ”Ja,” svarte jeg. ”Da skal du få lov å sende de” svarte han. Like etter fikk vi besøk av en av turdeltakerne og hans kone. Han ga et betydelig beløp med ordene: ”Jeg er sikker på at dere har hatt mer utlegg enn dere har fortalt oss.” 

Men Ron kunne også være direkte og myndig når det var nødvendig. En gang sto vi i resepsjonen en grytidlig morgen før avreise til Jerusalem og manglet mat pakkene vi hadde bestilt og betalt for. Det hjelp ikke hvor mye vi argumenterte, matpakkene var ikke der. Men da slo Ron hardt i bordet og ba resepsjonisten vekke de riktige personene på flekken. Hun skvatt til og gikk inn på et bakrom for å ringe. Der sto matpakkene! En annen gang var det en suvenirselger som plagde gruppa mens Ron underviste. Mannen lot seg ikke tilsnakke og forstyrret når vi ønsket å høre på det Ron fortalte. Da gikk Ron bort til mannen, løftet han opp og bar han bort. Han satte mannen ned et stykke unna, løftet en finger opp mot mannens ansikt sa med myndig stemme; “Stå stille her og ikke si et ord! Når jeg er ferdig med å undervise, kommer vi alle bort til deg for å kjøpe suvernirer”. Og det gjorde vi. Deretter tok Ron mannen i hånden og takker for godt samarbeid. Han visste hvordan han kunne nå fram til mennesker med en annen kultur og mentalitet enn det vi var vant med.

Når vi iblant så oss nødt til å ta opp med ham historier og rykter vi hørte og leste, svarte han oss, men han hadde ingen lyst til å fokusere på ryktene og anklagene. Det var nesten som om vi av og til presset ham mot hans vilje til å kommentere disse historiene, men han hadde ikke selv noe behov for å snakke om det. Vi fant imidlertid fort ut at han ingen problemer hadde med å dokumentere og bevise uriktigheten av løgnhistoriene om ham og vi oppdaget også etter hvert grunnen til han kviet seg for å snakke om dette temaet. Han var sterkt motivert av at han ikke ville snakke nedsettende om andre ved å måtte påpeke deres løgner, bedrag og svindel. Ved en anledning her i Norge, da en kristen leder, i manges nærvær, kom med et batteri av personangrep mot Ron og samtidig presenterte en rekke grove dokumenterbare løgner om ham, hvisket Ron til en av oss; “Vi må huske å be for denne mannen.” Vi vet at Ron verbalt kunne ha gitt igjen med samme mynt, “kledd mannen naken” og bevist for alle tilstedeværende at utfordreren presenterte grove løgner mot bedre vitende. Men han gjengjelte ikke personangrepet enda han kunne ha gjort det. Han oppfordret oss ofte til å be for de som gikk imot funnene og imot ham selv som person. Senere var Ron tilbake i Skandinavia en gang til og besøkte da både Norge, Sverige og Danmark. 

Genforskere er fortsatt interessert i å analysere blodet på nådestolen og går det slik Ron ønsket, vil de få anledning til å komme inn og ta prøver med seg. Når det lar seg gjøre vet vi ikke. Da vi sist var i Jerusalem gikk John og to andre så langt de kunne inn i tunnellen som nå er avstengt. Ved å lyse innover med lykt mellom sprekker i siden på den store steinen som var plassert i veien, kunne de se tunnellens videre vei mot gravhagen og Arkens tilholdssted. 
    Hvem Gud utvelger til en dag å gå inn der for å hente fram det hele eller om det blir flere som får tilgang, det vet Gud alene. 

Vi er glade for at vi fikk muligheten til å bli kjent med personen Ron Wyatt og våre tanker går selvfølgelig til hans kone Mary-Nell og til hans tre barn; Michelle, Danny og Ronny og barnebarna. Må Gud være med dem i deres sorg.

Vi savner Rons entusiasme, glød og optimisme for Jesu annet komme. Han levde og trodde alltid at det ville skje “neste år”. Hans prioriteringer ble deretter. Det er en av de viktigste lærdommer han ga oss. Vi ber om at denne samme gløden må komme til alle som skal berede  verden for den største begivenhet noensinne. 

Kanskje er det nærmere enn vi kan forestille oss?
                                                                                                                                EHB