Torsdagen før felleserklæringen ble undertegnet, var det en felles katolsk og protestantisk gudstjeneste i domkirken i Oslo. Denne hendelsen er omtalt på side 2 i denne utgaven av nyhetsbrevet. Den katolske biskop Swensers tale på denne gudstjenesten, om “den fortapte sønn som kom hjem til sin far,” var et hån mot sann protestantisme.

Ideen fikk gradvis utvidet betydning i kirken og begynte som botsstraff. Avlat kom etterhvert også til å gjelde straffen i skjærsilden Den kunne ettergis takket være et fond (altså lager) av ubenyttede gode gjerninger som kirken hadde opplagret gjennom helgeners fortjeneste. Deres gode gjerninger kunne komme andre til gode ved en gjenytelse i form av penger eller spesifikke gjerninger. Hvordan man enn snur og vender på det, så er “menneskers gjerninger” fundamentet for avlatpraksisen.

Martin Luther

På Luthers tid var det Tetzels vulgære framstøt for å skaffe penger til å bygge Peterskirken som ropte høyest. Den katolske kirke tar nå offisielt avstand fra det Tetzel praktiserte, men avlat (kjøp av frelse og fritak fra skjærsildens pinsler) er fremdeles tilgjengelige som en naturlig del av katolsk kirkeliv og blir ikke benektet av kirken. Et eksempel er pavemaktens massive kampanje for å trekke så mange katolikker til Israel i år 2000 som mulig. Den syndstilgivelse og betydelige fritak fra skjærsildens pinsler som i denne sammenhengen er på salg, kan gjøre bibeltro kristne kvalme. Det har liten hensikt å fordømme Tetzels framstøt men applaudere nåværende paves avlatstilbud knyttet til år 2000 feiringen. Teologien er nøyaktig den samme. 

Da den samme paven i 1969 besøkte Kirkenes Verdensråds hovedkontor i Genève, gjentok han denne betingelsen for samarbeid. Protestantene, på samme måte som Martin Luther, fikk klar beskjed om at dersom de var interessert i kirkelig enhet, måtte de tilbakekalle og endre sin lære og anerkjenne Den katolske kirkes ufeilbarlighet og paven som kristenhetens eneste overhode. Hvem har forandret seg? Man kan lure på hvor endringen fant sted når man 482 år senere finner ut at reformasjonen var unødvendig og bygger på misforståelser? Reformasjonen bygger aldeles ikke på fordommer eller ubetydelige misforståelser. Den var et resultat av pavemaktens misrepresentasjon av bibelens kristendom. Og det er noe helt annet. Reformasjonen var, er og vil fortsette å være meget berettiget for alle som setter åpenbaring foran menneskelige tradisjoner. Utallige modige reformatorer ble torturert, brent på bålet, kvalt, druknet eller skåret i småbiter av kirkemakten som nå rekker protestantene hånden. Blodet av nærmere hundre millioner annerledes troende har pavemakten på sine hender. Bibelen forteller oss også at ennå mer blod skal flyte når denne kirken i den siste tid igjen får et kortvarig verdensherredømme.

Luther brenner pavelig vranglære i 1520 Johan Tetzel selger avlat.

Alle reformatorene var enige om at flere kapitler i Johannes Åpenbaring omtaler pavemaktens herjinger og mishandlig av Guds folk og Guds sannheter. Uttrykk som “hele verden - fulgte” og “alle som bor på jorden skal tilbe,” Åp. 13:2.8, er ganske omfattende. Det er pavemakten eller “dyret” og dens lære, som blir “tilbedt” og “fulgt.” De som nekter å følge, lyde og tilbe vil igjen bli truet med dødsstraff, Åp. 13:15. Årsaken til denne globale kontrollen er at “dragen (djevelen) ga ham (kirken) sin kraft, sin trone og stor makt,” Åp. 13:2.

I flere år har økumeniske samtaler funnet sted mellom lutheranere og katolikker. Prosessen nådde et klimaks i den mye omtalte felleserklæringen om rettferdiggjørelse. En grundig gjennomgang av dette dokumentet viser et enormt behov hos begge kirkesamfunn for å finne fellesnevnere som kan gis så svevende definisjoner at en fiktiv enighet blir resultatet. Den katolske kirkes ufravikelige krav er at den representerer den opprinnelige og originale kristendommen, hvis autoritet alle andre kirkesamfunn må underordne seg. De har stort sett nådd sitt mål. Gjenværende tilpasninger representerer kun kosmetiske justeringer. Tidligere i år, også da etter mange og langvarige samtaler, aksepterte den anglikanske kirke paven som sin kirkes åndelige overhode. De ligger bare litt før oss i den økumeniske løypa.

I denne profetien om Tyrus står det altså at det skal gå med han “som det heter i sangen om skjøgen,” vers 15.
               
 Det er altså innholdet i sangen om skjøgen vi kan lese i disse versene. Det samme som skjer med den skal også skje med Tyrus. De fleste bibeloversettelser henviser her til Åp. 17:2 og 18:3.9. Grunnen er at denne teksten i Jesaja, av Den Hellige Ånd, ble flyttet over til Åpenbaringsboken og anvent på skjøgen i endetidsprofetiene. Begrepet “skjøgen” er i bibelens siste bok benyttet for å beskrive kirkemakten eller antikrist som introduserer falsk lære og bedrar kristenheten. Skjøgen driver hor. En bibeltro kirke er trofast. En kirke som lærer falskt og ubibelsk er troløs mot Herren og bedriver læremessig utukt. Denne symbolikken er gjennomgående i hele bibelen. Den samme Luther som har gitt den norske statskirken sitt navn, hadde ingen problemer med å identifisere pavemakten som skjøgen i Åpenbaringsboken.

Hva leste vi? Skjøgen var glemt. Den fikk et dødssår og det så ut til at den ville forsvinne fra historiens arena. Men dødssåret ble helbredet igjen. “Reis omkring du glemte skjøge. Spill vakkert og syng mange sanger, for at du kan bli husket,” vers 16. Nåværende leder for Den katolske kirke har reist omkring på denne kloden mer enn noen annen pave før han. Han har knyttet kontakter, vunnet anseelse og berømthet, etablert politisk makt og autoritet som har forundret kirken selv. Ikke siden den mørke middelalder blir paven husket og inkludert som tilfelle er nå. Hans politiske posisjon er enorm. I alle sentrale politiske saker venter verdens politiske og religiøse ledere med spenning på pavens anbefalinger og råd. Alle har blikket rettet mot Rom og når den lille gamle mannen taler, lytter verden. Ledere fra alle ideologier og verdslige systemer står i kø for å  oppnå audiens hos Vatikanets overhode og leder for èn milliard katolikker.

Men hva sto det i vers 17? Når de sytti årene er omme ... “skal den igjen få sin horelønn, og den skal drive hor med alle kongerikene over hele jorden.” Det er denne setningen du finner igjen i Johannes Åpenbaring. Den 10. juni 1929 skjedde det noe som var en vesentlig forutsetning for at “skjøgen” igjen skulle få tilbake den politiske makt den hadde før “det dødelige såret,” Åp. 13:3.  Kirken ble igjen en verdslig og politisk makt ved at den fikk Vatikanstaten som hovedsete. 
Etter 70 år, sa sangen som var en parallell profeti for både Tyrus og skjøgen, skal den igjen få sin horelønn. Merk deg ordet “igjen.” Den hadde engang en slik lønn eller et slikt utbytte av sin læremessige utroskap mot Gud. Det meste av den dakjente verden var under kirkens kontroll. De som ikke var villige til å adlyde Rom, ble forfulgt og søkt nedkjempet med politisk og verdslig makt.

Igjen skulle skjøgen oppleve å få lønn, belønning, utbytte, resultat av sine anstrengelser med å infiltrere falsk lære inn i kristenheten. Etter 70 år sa profetien. 70 år fra 10. juni 1929 bringer oss til 10 juni 1999. Nøyaktig dagen etter at de 70 årene utløp, godkjente og undertegnet paven selv felleserklæringen om rettferdiggjørelse mellom Den katolske kirke og Den Lutherske kirke. Det er denne erklæringen, pavemaktens horelønn, som ble feiret da reformasjonen ble kansellert og avsluttet den 31. oktober i år. Endelig kunne Vatikanet triumfere og høste belønningen etter mange års nidkjære økumeniske anstrengelser for igjen å framstå som “moderkirken.” Pavens reiser, kampanjer og utallige politiske toppmøter har gitt resultater. “-Gå omkring i byen, du glemte skjøge! Spill vakkert og syng mange sanger, for at du kan bli husket.”

Det er 25.550 dager mellom 10 juni 1929 og samme dato i 1999. Hvorfor underskrev paven lønnen for kirkens uttrettelige økumeniske arbeid med å få reformasjonen avblåst og pavemaktens autoritet gjenopprettet, dagen etter at de 70 årene utløp? Syns du 1 av 25.550 gir rom for å kalle dette en ubetydelig tilfeldighet? Hadde disse tre versene i Jesaja vært alt vi kunne forholde oss til, var dette lite å kommentere. Men vi skriver en artikkelserie i dette nyhetsbrevet som inkluderer 50 bibelske kjennetegn på at kirkemakten vi her omtaler er endetidens antikrist. Her er vi helt enige med reformatoren som den 31 oktober ble kategorisert som en kirkehistorisk flause.

Mange kirkesamfunn som for noen år siden hadde en klar forståelse av det katolske frafallet, synes i den senere tid å ha glemt det de engang visste. Enkelte pastorer i en bibelelskende kristen bevegelse som i mange år har tilbudt søkende mennesker et grundig studium av Johannes Åpenbaring, hvor pavemaktens rolle i fortid, nutid og framtid hørte med, har til vår store sorg også nedtonet sin forkynnelse av bibelske profetier om emner dette innlegget belyser. I motsetning til det som var tilfelle tidligere, er det nå forkynnere innen denne bevegelsen som innleder sine Åpenbaringsseminar med erklæringen at pavemakten og katolsk teologi ikke vil bli nevnt med ett ord under seminaret. Flere kapitler av bibelens siste bok blir elegant hoppet over for å leve opp til den økumeniske avtalen som forbyr påtale av et annet kirkesamfunns lære som ubibelsk. 
Bibelen anmoder oss å kalle mennesker ut av systemer som leder vill. De som ikke lenger tror at det er en oppgave for bibeltro kristne å hjelpe de som er ledet vill til å finne lys fra Guds Ord, bør unngå å stå på talerstoler i kristne kirker. Må Gud hjelpe oss alle å forstå det som skjer omkring oss i lys av bibelens profetier.     JB.