En venn av oss satt engang på galleriet i en kirke under
en begravelse. I kisten som sto foran nede på kirkegulvet lå
en ung mann som etterlot seg en fortvilet familie. Vår venn hadde
en tid selv levd i en vanskelig livssituasjon. Komplikasjonene tårnet
seg opp og lettvinte løsninger var ikke tilgjengelige. På
grunn av egne problemer klarte hun ikke å unngå at en tanke
dukket opp i hennes sinn. “Det er du som er heldig,” tenkte hun, mens øynene
hvilte på kisten, “for nå har du fred.”
Mens hun satt der og tok inn det som hadde skjedd og det som ble sagt
i kirken, kjente hun en lett berøring på skulderen og en stemme
som sa hennes navn og fortsatte; “du kan også få dø,
men på en slik måte at ingen sørger.” Overrasket snudde
hun seg, men det var ingen der. Denne underlige opplevelsen og betydningen
av den gikk etterhvert opp for vår venn og en helt ny erfaring med
Gud fikk plass i hennes liv. Med ekstreme vanskeligheter på mange
områder og ingen menneskelige utveier synlige, erfarte hun en indre
fred, ro og harmoni som er ganske umulig verken å forstå
eller beskrive. Den Hellige Ånds tilbud om en hel og full overgivelse
ble akseptert, selvet døde og forble dødt i et nært
gudsforhold og alt, absolutt alt fortonet seg annerledes enn det hadde
gjort før.
|
Bildet er arr.
'Det var gjennom erkjennelsen av ikke å makte
i egen kraft at hun tok imot nåde til å legge alle sider av
sitt liv ned ved korsets fot.'
|
|
Tilbud eller krav?
Tenk om jeg kunne leve slik, tenker nok mange. Ja, fortsett og tenk det,
men gjør mer enn å tenke. Endringen kom ikke av å prøve
ennå en gang det som var prøvd 100 ganger før, uten
å lykkes. Det var ikke gjennom slit og strev Gud ble Herre i hennes
liv, det var på grunn av en uforbeholden kapitulasjon. Det var gjennom
erkjennelsen av ikke å makte i egen kraft at hun tok imot nåde
til å legge alle sider av sitt liv ned ved korsets fot. Det høres
så overdrevent lett ut, er kanskje noens respons. Uttrykket “lett”
er neppe passende. Opplevelsen vanskelig kontra lett styres neppe av objektivitet.
Alt nytt som ikke tidligere er erfart kan fortone seg å være
et sted på skalaen mellom vanskelig til umulig. Det er vel heller
graden av fremmedhet som avgjør holdningene vi får kontakt
med når vi møter Guds dramatiske tilbud om å dø
helt fra selvet.
At bibelen gir oss hundrevis av både løfter og beskrivelser
av denne erfaringen kan ingen benekte. Debatten blant mange kristne dreier
seg om Gud her er reell eller om han bare ønsker å tilføre
oss vedvarende dårlig samvittighet ved å legge lista så
høyt at ingen kan nå fram.
Hva er oppskriften?
En weekend i november i år var jeg sammen med ca. 30 medlemmer av
en misjonskirke på sørlandet. Vi var samlet på en leirskole
i indre Telemark og jeg ble gitt “frie hender” hva tema og fokusering angår.
Vi er alle på vei mot Guds rike og kan ha behov for å kurskorrigere
og få våre øyne åpnet med hensyn til bibelsk lys
vi selv ikke har oppdaget. Deltakerne ble overgitt av begeistring over
logikken, betydningen og sammenhengen i visse bibelske emner de selv ikke
hadde studert. Det var særlig hvordan hele frelsesplanen var uttrykt
i jødenes tabernakeltjeneste som begeistret dem. Men det som gjentatte
ganger kom opp som et problem i våre samtaler, var hvor vanskelig
det synes å være å oversette troen til et liv.
En av denne misjonskirkens pastorer som var med, fortalte frimodig hvordan
han sleit med sitt temperament. Ofte når han kom hjem fra arbeidet
var han frustrert og mismodig. Kona hans delte med oss at familien led
på grunn av hans irritabilitet og lave toleranseterskel forårsaket
av problemer i arbeidet som ble tatt med hjem. Jeg stilte han følgende
spørsmål. Hva ville skjedd om du fulgte følgende plan
eller oppskrift når du på veien hjem sliter med dine vonde
følelser og kjenner adrenalinet herje i kroppen. Du stopper bilen,
vender dine tanker mot Gud og ber følgende bønn.
“Jesus, du ser hvordan jeg har det nå. Jeg blir så frustert
av de vanskelighetene som du vet finner sted i arbeidet mitt. Jeg ville
så gjerne være rolig og sindig og vise andre den holdning og
innstilling du hadde når du møtte mennesker. Jeg ville så
gjerne komme hjem til min familie og være en ressurs og en støtte
for de jeg har kjær i stedet for å være et problem for
dem også. Jeg klarer det ikke, Jesus. Jeg har ikke en kraft i meg
til å være noe annet enn det jeg føler. Jeg trenger
hjelp. Nå legger jeg min svake natur, mitt hissige temperament og
min “korte lunte” ned ved korsets fot. Du døde for at jeg skulle
ha liv. La det blod som rant på Golgatas kors ta bort min synd. Jeg
legger mine begrensninger ned foran dine føtter og ber om en kraft
og en styrke jeg selv ikke har. Jeg gir deg på nytt meg selv. La
selvet i meg dø, kjære Jesus. Fyll meg med din Hellige Ånd.
Gi meg en ro og en mildhet som kommer fra deg. Gjør en forandring
i meg akkurat nå slik at jeg kan gjenspeile din karakter og dine
holdninger. Takk for at du har hørt min bønn, i Jesu navn.”
Det var stille lenge. Alle arbeidet med sine egne tanker og erfaringer.
Til slutt sa pastoren, med tårer i øynene og mens han tok
armen rundt kona si: “Om jeg hadde vært villig til å dø
fra meg selv hver dag, ja mange ganger hver dag, ville jeg vært et
annet menneske både på jobben og hjemme. Jeg kjenner oppskriften.
Hvorfor gjør jeg det ikke?”
De fleste kristne har gitt opp å tro at bibelens mange løfter
om å “dø fra oss selv” er reelle. De forholder seg heller
til egen erfaring enn til Jesu løfter. De søker å fokusere
på at frelsen er “av tro” men de tror ikke på løftene
gitt av ham de sier de tror på.
Ikke få av menighetenes voksne medlemmer har glidd inn i en lunken
tilværelse hvor repriser og gjenganger opplevelser er det forventede.
For dem er det trygt at det ikke skjer noe som ikke har skjedd tidligere.
Mange unge har også gitt opp og søker i stedet å
lage en kristendom som møter egne behov og ligger så nær
det denne verden har å tilby at man må benytte lupe for å
se forskjellen. For begge grupper er det lite forståelse for bibelens
erfaring om å bli et nytt menneske og kunne dø helt fra selvet.
Årsaken til synd.
Hvorfor synder vi? Fordi vi er syndere, sier noen. Fordi vår syndige
natur tvinger oss til det, sier andre. Svarene er like gale som de er rette.
Delsvar kan aldri være komplette og korrekte. Bibelen sier at vi
fristes når vi lokkes (“blir dratt bort” i noen oversettelser) av
vår egen onde lyst (“begjær” i noen oversettelser.) Hvis frelsen
har noe med synd å gjøre, og det bør den, siden bibelen
sier at Jesus kom for å frelse oss fra nettopp den, Matt. 1.21, da
må tilbudet fra himmelen naturlig nok kunne gjøre noe med
lysten til synd inni oss. Ingen kan benekte sin falne natur som vi fikk
i arv fra Adam. Ei heller kan noen av oss gjøre krav på at
vi selv har evne til å motstå den onde naturens krav. Slike
vurderinger er fullstendig meningsløse på bakgrunn av den
informasjonen bibelen gir om oss og den erfaring vi alle har.
Det eneste som da står igjen, om bibelens løfter skal være
sanne, er at Gud kan gjøre noe med lysten i oss til synd. Ingen
som bekjenner et kristent livssyn kan påstå at Gud gjorde noe
med denne lysten en gang for alle. Den syndige naturen ble ikke taus da
vi første gang overga oss selv til Jesus og begynte vandringen med
ham. Guds kraft til å gjøre selvet dødt må altså
være en vedvarende prosess. For å bruke ordene til pastoren
fra misjonskirken som er nevnt tidligere, så må denne overgivelsen
og erfaringen å dø fra selvet finne sted mange ganger hver
dag.
Hvis ikke vil lysten til synd ha overtaket mange ganger hver dag.
La oss minne hverandre på noen av mange budskap Gud møter
oss med i bibelen hvis vi ønsker å slippe å styres av
sydige lyster. I et tid da temaet vi belyser her har sluttet å være
aktuelt for mange, kan det være lenge siden du hørte forkynnelse
hvor noen av disse bibelversene var inkludert for å vise oss hva
frelsen er fra og til, men du finner dem i din bibel likevel.
Løfter fra Gud.
Hvetekornet må dø før det kan bære frukt, Joh.
12:24. Hvis vi savner hellighet og renhet i våre liv, kan det være
fordi selvet ikke er og forblir dødt. Vi må regne ut hva det
koster å være en Jesu disippel, Luk. 14:28. Det koster alt,
nemlig oss selv. Alt (selvet) må oppgis, sier Jesus, Luk. 14:33.
En kristen behøver ikke la synden ha herredømme i sitt liv,
Rom. 6:12. Syndelegemet kan ved Guds kraft bli fratatt sin makt, Rom. 6:6.
Men det krever at vi daglig tar korset opp og dør fra oss selv,
Luk. 9:23. Vi må fortnekte oss selv (selvet), Matt. 16:24. Paulus
vitner om at han døde hver dag, 1.Kor. 15:31. Vi behøver
ikke lenger leve i vår egen kraft, Gal. 2:20. Ja, vi kan dø
med Kristus fra verdens makter, Kol. 2:20. Den eneste oppskriften på
å leve med Jesus er hver dag å dø med ham, altså
dø bort fra selvet, 2.Tim 2:11. Han døde nettopp for at vi
skal kunne dø fra våre synder, 1. Pet. 2:24. (Går det
opp for deg at du nettopp leste at
Jesus døde på korset for å gjøre det mulig
for deg å slippe å gi etter for lystene i din syndige natur?
Det er budskapet i 1. Pet. 2:24.) Med et nært forhold til Jesus behøver
ikke synden å herske over oss, Rom. 6:14., for da er vi satt fri
fra synden, Rom. 6:22. Det jordiske i oss kan faktisk dø, Kol. 3:5:
“Overgi derfor deres jordiske lemmer til døden: hor. urenhet, syndig
begjær, ond lyst og grådighet, som er avgudsdyrkelse.”
JB
I Mesterens spor.
Kan du smile når alt går på skjeve
og velsigne den motgang du får?
Da kjenner du kunsten å leve,
da vet du at allting går.
Kan du svare med ro i sinnet
på onde og harde ord?
Da skal du bestandig finne
at den som er liten, er stor.
Om du heller vil gi enn å kreve
og dele med andre ditt brød,
da kan du kunsten å leve,
da faller det lett å dø.
Kan du bære en byrde for andre
og brukes som støttestav?
Kan du veilede uten å klandre?
Da fyller du livets krav.
Kan du greie å la deg belære
av en ringe, uverdig bror
og gi avkall på stolthet og ære,
ja, da er du virkelig stor.
Kan du skjule en annens brøde
og tilgi igjen og igjen
og tie en sladder til døde,
se, da er du stor, min venn.
Kan du bære en annens brøde
og tømme den bitre drikk
å måtte for andre bløde
for synder du ikke begikk?
Tør du tappert en synder forsvare
blant morske systemets menn
og vite du da står i fare
for å kalles synderes venn?
Tør du si hva du virkelig mener
og vise ditt sanne jeg,
om den øvrige verden deg stener
og venner forlater deg?
Først da kan du si at du lever
som Mesteren levde på jord,
og det er hva himmelen krever
av dem som på Mesteren tror.
(F.Iversen, tilpasset av MVV.) |
|