Den alvorligste av alle synder

Flere av våre lesere er oppmerksomme på at dette ikke tas opp her bare fordi fenomenet generelt blir mer og mer synlig i storsamfunnet vi lever i. Det er den stadige voksende gruppe av ofre i kristne menigheter vi primært er opptatt av i denne artikkelen, hvor overgriperen også ofte er et medlem eller regelmessig møter i menigheten. Dette skaper en situasjon hvor menighetsfellesskap omtrent er umulig, i hvert fall ekstremt vanskelig, for dem som lider.
Det må innrømmes at vi kjenner til flere eksempler hvor overgrepet ikke er gjort kjent for menigheten eller påtalemyndighetene. Vi er veldig redde for hva som kan bli de offentlige konsekvensene om vi ikke takler dette etter Guds råd. Ja, det er dessverre til og med tilfeller hvor saken er kjent av ganske mange, men lite gjøres for å beskytte, hjelpe eller forebygge gjentatt smerte hos ofrene. Det kan av og til virke som om det er frykten for offentlig fordømmelse og negativ reklame, ikke ofrenes situasjon, som er motivet bak de tilfellene hvor en menighet til slutt er villig til handling. Det burde ikke være slik selv om det på en måte, i vår spesielle subkultur, er forståelig at mange kvier seg for å foreta seg noe i slike saker.

Dype sår.
Med hvilken rett tillater vi oss å kalle intimovergrep en farligere og mer alvorlig synd enn andre brudd på Guds lov? Hvis en person skader seg selv ved å synde mot Herren, er saken på en måte rammet inn av en ryddighet. Når en synd skader eller påfører andre mennesker så alvorlige og dype mentale sår, at et normalt liv blir uhyre vanskelig å leve, er saken betydelig annerledes.

Hvordan overgriperen ikke skal hjelpes...
En kristen forfatter som vi har fått stor tillit til, E.G.White, skrev alt mot slutten av forrige århundre noen tankevekkende kommentarer vedrørende dette problemet.

Familiemedlemmer av nevnte forfatter har senere gjort det klart at sitatet vi skal ta med virkelig hadde med incest-problematikken å gjøre. Sammenhengen sitatet står i, bekrefter også denne antakelsen.

Sitatet sier klart at personer som har begått en slik synd, senere i livet må finne sin Gud utenfor menighetens fellesskap. Brevet sitatet er hentet fra, er adressert til en person (sannsynligvis pastor) som prøvde å hjelpe en overgriper, men gjorde det som om denne synden var lik andre synder. Brevet begynner med «Jeg ble vist..» (I parentes står alternativ oversettelse av spesielle uttrykk.)

  «Jeg ble vist at du har gjort en feil ved å sympatisere med «E.» Det du har foretatt deg (den retning du har fulgt) angående denne personen, har skadet din inflytelse og har på en alvorlig måte også skadet Guds sak. Det er umulig for «E» å bli tatt vare på av (eller være medlem i) Guds menighet, (eller være i en menighetssammenheng). Han (person «E») har plassert seg selv hvor han ikke kan bli hjulpet av menigheten eller der ha samvær eller noe å si. Han har plassert seg selv i denne situasjonen til tross for det lys og den sannhet han kjente til. Han har i trass valgt sin egen kurs og nektet å lytte til korrigering. Han har fulgt sine legninger (tendenser) i sitt fordervede hjerte og brutt Guds hellig lov, samt vist ringeakt for den nærværende sannhetens sak. Hvis han når himmelen,(kommer til himmelen), må det være alene, utenfor menighetens fellesskap. ... Herren er misfornøyd med din fremgangsmåte i denne saken.» Test. 1. side 215.
 

Resten av dette brevet gjentar hvorfor Gud er misfornøyd med personen som har prøvd å hjelpe «E» som om hans synd var en vanlig synd som kunne takles på regulær måte. Denne arbeiderens tendens til å være slapp med og glatte over frafall i stedet for å samarbeide med Gud i å berede menigheten for Jesu komme blir videre påpekt. 

Denne svært alvorlige reaksjonen som innledes med «Det ble vist meg,» betyr neppe at personen det gjelder skal skyves ut i det ytterste mørke og aldri mer bli oppsøkt i sjelevinnende hensikt, bedt for eller arbeidet med av andre kristne. 
Det innebærer derimot at vedkommende må finne og bevare sitt gudsforhold uten å oppsøke menighetsfellesskapet. Hvorfor går forfatteren, som vi tror er veiledet av Guds Ånd, så langt i forbindelse med et slikt overgrep?
 Konsekvensene.
Det kan i denne sammenheng være nyttig å se litt på de data som er samlet av fagfolk når det gjelder de psykiske, sosiale og fysiske konsekvensene av intimovergrep. Det ser ut til at en hel symptom-pakke ofte dukker opp - over tid - hos ofrene. Alle rammes ikke av alle symptomene, men de fleste av dem blir overraskende ofte synlige hos dem som er utsatte. Og det bør vel også nevnes at noen av symptomene er av en slik karakter, at vanlige menighetsmedlemmer blir lite flinke til å forstå at et overgrep kan være årsaken til dem.  

Dessverre er det også i faglitteraturen observert at kristne subkulturer er spesielt lite flinke til å oppfatte forholdet mellom årsak og virkning hva denne type saker angår. Her er 10 av de vanligste symptom-tegnene på intimovergrep. (Listen er betydelig lengre.)

1.   Redusert evne til  konsentrasjon.
2.   Overdrevet lettsindige klesvaner og utfordrende livsstil.
3.   Lav terskel til bruk av stimulerende midler.
4.   Unormale humørsvigninger.
5.   Periodevis aggressiv atferd.
6.   Tendens til sykliske depresjoner.
7.   Svært redusert selvinnsikt.
8. Flere eller spesifikke psykosomatiske lidelser.
9. Utpreget «enten - eller» tenkning.
10. Markert selvfokusering  (selvopptatthet.) 

Hvis du ser for deg en ung person, i en menighetssammenheng, som spiller ut noen av disse trekkene, er det ikke vanskelig å anta at mange medlemmer vil slite med å kunne tilby trygg nærhet, forståelse, omsorg, tålmodighet og visdom. Selvfølgelig burde kjennskap til at vedkommende er et offer være en motiverende og kompetansegivende faktor, men selv da viser det seg at mange ikke klarer å forstå at incest skal være årsaken til slik atferd og slike holdninger. Ja, det er faktisk ikke uvanlig at en overgriper i et kristent miljø, som først over en viss tid nekter for at overgrep har funnet sted, men senere innrømmer forholdet, ble trodd av 90% av medlemmene i trosfellesskapet den tiden han benektet handlingene.

Hvem gis tillit?
Årsaken til dette fenomenet er trolig at offeret framviser lite attraktive personlighets trekk som en del av den psykiske skaden, mens overgriperen ofte har gode sosiale mestringsstrategier og framstår som utadvendt, hyggelig og tilsynelatende tillitskapende. Den sistnevnte atferden er relativt vanlig hos personer med moderate til sterke psykopatiske personlighets-trekk. Individer som benytter vold/manipulering/list for å tilfredsstille seg selv seksuelt uten å bry seg om konsekvensene for offeret og uten evne til normal empati, viser nettopp ved sin handling at de er i besittelse av psykopatiske trekk. Mens overgriperen ofte blir trodd, gitt støtte og tillit og glir naturlig inn i menighetsbildet igjen, blir som regel offeret ignorert, uglesett og skjøvet ut. Selvfølgelig er det mye uvitenhet bak en slik reaksjon, men vi kan ikke annet enn å tro at enhver som ber Gud om Den Hellige Ånds veiledning når en såpass vanskelig sak dukker opp, vil bli vist hvordan man skal takle saken på rett måte. Den Hellige Ånd vil alltid, alltid veilede de som vil veiledes og som ber alvorlig og oppriktig om det. Hvis det ikke var tilfelle, er heller ikke bibelen sann.

Det foreligger relativt solid forskning som viser at voksne mennesker med et normalt fungerende ”psykosystem,” har en meget sterk psykologisk barriere mot å tenne seksuelt på barn. Denne beskyttelsen er absolutt når det gjelder egne barn. Det lar seg simpelt hen ikke gjøre. Hvorfor det ser ut til at denne normale barrieren er ødelagt hos flere og flere i vår tid, er et separat tema som selvfølgelig er interessant i seg selv.
 Vi hørte nylig om en person med pedofil legning, i et kristent miljø, som etter å ha forgrepet seg seksuelt på et barn i egen familie, sa til en medkristen i samme menighet; ”Tenner ikke du også seksuelt når du har barnebarnet sittende på fanget?” Denne kommentaren poengterer det vi stadig møter hos de som har pedofile legninger, nemlig at de opplever sin egen psykologiske feilkopling som et normalt fenomen, og forstår ikke at tilstanden hører hjemme innen psykiatrien og regnes som en alvorlig og potensielt farlig mental/emosjonell forstyrrelse. 
 

Hvert nytt offer er en tragedie. Nettopp derfor er det meget uheldig om et miljø også signaliserer at problemet nesten er normalt, ufarlig og ikke viktig å forholde seg til. De mange tilfellene hvor en overgriper klarer å tukle med flere barn over lang tid i den samme kristne sub-kulturen, enda mange personer vet hva som har skjedd, skjer og vil fortsette å skje, er nesten ubegripelig. Det er nesten som om kristne mennesker rammes av en handlingspsykose når slike problemstillinger dukker opp. Man definerer kristen snillhet til ikke å forhindre at mennesker får sine liv ødelagt. Både overgriper og offer trenger hjelp, men den vanlige framgangsmåten vi kan observere i kristne miljøer hjelper ingen av dem. Ofte blir sakene juridisk foreldet før noen griper inn, og når det skjer lar man som regel personen med de pedofile legningene fortsette å ferdes i miljøet som om overgrepene bare var en liten vurderingstabbe som personen sikkert ikke vil gjenta når han eller hun lover å holde seg på matta i framtiden. Ofrene har man i de fleste tilfeller lite å tilby.

Kan barn være trygge i våre menigheter?

Kan overgriperen helbredes?
En pedofil som har utført overgrep men senere blir påvirket av Guds Ånd, slik at omvendelse og endring ønskes, må først erkjenne at denne legningen ikke er i samsvar med Guds vilje. Deretter må vedkommende, med Herrens hjelp, synlig og offentlig  påta seg all skyld for overgrepet. 
          
Hvis en ekte omvendelse finner sted, (omvendelse kommer av det greske ordet ”metanoia” som betyr å få et endret eller annerledes sinn), vil ikke vedkommende drømme om å la seg se i den menigheten hvor eventuelle ofre føler seg hjemme. Å bli sett av offeret kan vekke et hav av assosiasjoner hos den skadde, som igjen gjør livet vanskelig å leve. En person som er født på ny vil selvfølgelig ikke at offeret skal ha en slik opplevelse. Enkelte har sagt at nemlig offer/familie, når som helst, reise erstatningssak mot en menighet og/eller menighetens ledere, på et personlig plan, om overgrepet fant sted på menighetens fysiske fasiliteter, og av en person som hadde verv eller skjøttet oppgaver i menigheten. Man tar som regel for gitt at et menighetsmedlem ikke vil gå til et slikt skritt. Men vær da oppmerksom på at de fleste som ble ofre i en menighetssammenheng, forlater menigheten, eller får et dårlig forhold til den som organisasjon og system. Offerets familie er også ofte sentrale aktører i slike erstatningssaker, siden de er vitne til de daglige konsekvensene av overgrepet. Vi må aldri glemme at menigheten bærer objektiv skyld og har et reelt både juridisk og bibelsk ansvar, når overgrep skjer av en person med et tillitsverv i menigheten, på eller utenfor menighetens fysiske fasiliteter, og når overgriperens legning er kjent. 

Nesten alltid er det opplevelsen av svik fra menighetens ledere og deres uvilje til å takle saken rett, som er årsak til søksmål. Den vanlige responsen vi møter hos menighetsledere er frykt og ikke vilje til å si og gjøre det bibelske rette. De skjuler, skyver under teppet, benekter og bagatelliserer. De gjør det for å bevare menighetens anseelse og ansikt utad, men siden dette er en verdslig framgangsmåte som ikke er i samsvar med de prinsipper Guds Ord tilbyr, er det nettopp ved denne fluktmetodene at menighetens rykte ødelegges. Bibelens oppskrift på takling av synd er helt annerledes.

Når Gud griper inn.
Enten vi omtaler incest eller voldtekt, er det i begge tilfeller snakk om overgrep hvor seksuell tilfredsstillelese blir søkt oppnådd ved å bruke vold/svik/manipulering mot et annet menneske. Bibellesere kjenner til hva Skriften har å si om tilstanden i byene Sodoma og Gomorra før Herren ødela dem med ild fra himmelen. Problemstillingen er sannsynligvis ikke helt lik den vi har fokusert på i denne artikkelsen, men det gjelder likevel mennesker som var villige til å bruke makt eller manipulering for å påtvinge et annet menneske deltakelse i å tilfredsstille deres unormale seksuelle behov. Etter at Lot hadde fått besøk av de to englene, står det at både unge og gamle, hele folket, fra alle kanter av byen kom og var villige, om nødvendig, til å bruke makt for å få viljen sin. Det var kanskje snakk om hundrevis eller tusener av mennesker, i alle aldre, som kom for å påtvinge de fremmede sine unormale seksuelle lyster. Det ligger i kortene at de sannsynligvis ville ha drept eller ødelagt de to for livet med en slik behandling, hvis dette hadde vært vanlige mennesker.

Det er viktig å forstå at tvang, manipulering eller list for å tilfredsstille egne unormale seksuelle legninger, var situasjonen som gjorde at Gud ikke lenger kunne gi disse byene en ny sjanse. Når djevelen har ødelagt mennesker til en slik grad, måtte Herren gjenta det han gjorde da kloden ble ødelagt med vann. Men denne gangen var ødeleggelsen med ild, og den var begrenset til byene vi her omtaler.

Må Herren hjelpe oss å ha riktige og sunne holdninger når denne problemstillingen dukker opp. I det Guds Ånd mer og mer trekkes bort fra jorden og djevelen får utvidet kontroll over mennesker, kan vi regne med at denne spesielle synden kommer til å bli ennå mer synlig - også i kristne menigheter. Det vil dukke opp mange overgripere og mange ofre. Vil ikke du være en av de som både forstår og er villig til å arbeide for at menigheten skal følge de råd gitt oss av Herren. Vi må ikke tillate at Den Onde ødelegger mennesker i Guds menighet.
                                                                                                                                       JB.