| Kristologi debatten om hvilken natur Jesus tok som menneske, har
vært heftig gjennom kirkehistorien. Enkelte sier at spørsmålet
kun er tørr og uvesentlig flis-spikkeri som lite jordnære
og kverulerende teologer krangler om. De mener dette hører hjemme
hos fanatiske individer som rir sine teoretiske og ubetydelige kjepphester
i stedet for å konsentrere seg om det vesentlige i evangeliet.
Andre sier at det evige evangeliums mål og hensikt står eller faller med vår forståelse av temaet. De sier at spørsmålet har å gjøre med selve fundamentet for frelsesplanen. Ja de mener faktisk at alle de sentrale bibelske sannhetene Skriften identifiserer som viktige å forkynne i endetiden, fullstendig mister sin mening om vi ikke forstår dette emnet rett. Begge sider kan umulig ha rett. Den Katolske kirkes syn er, og har alltid vært, at Jesus tok den
natur Adam hadde før syndefallet. Flere av denne kirkens læresetninger,
som vi protestanter ikke kan finne bibelsk belegg for, som f.eks. at Jesu
mor, Maria, selv ble født uten å ha en fallen natur, er et
helt nødvendig og logisk dogme på grunn av kirkens lære
om Jesu natur. Du kan ikke tro det ene uten å tro det andre.
Med unntak av noen få år med ideologisk forvirring blant pionerene i bevegelsen vi tilhører, i det tradisjonell teologi ble vurdert ut fra Guds Ord, tok våre medlemmer, pastorer, teologer og ledere snart det motsatte standpunkt, nemlig at Jesus tok den natur Adam hadde etter syndefallet. Det var lite dissens og få debatter blant oss i ca. 100 år, men da vi kom til midten av 1950-årene, begynte holdninger å endres og vi befinner oss nå i et teologisk landskap i vår egen bevegelse, hvor minst 90% av våre vanlige medlemmer, pastorer, teologer og ledere har akseptert det samme syn om Jesu natur som katolikker og andre sameksisterende protestantiske kirkesamfunn har. De mange som de siste årene, selv i menigheter som alltid har
forkynt det protestantiske alternativet vedrørende dette temaet,
har skiftet ståsted med hensyn til Jesu natur, har garantert ikke
latt seg påvirke av noe som er å finne i bibelen. Årsaken
er uten tvil å finne i behovet for tverrkirkelig aksept, og i naturlige
konsekvenser av over tid å ha forkynt den ubibelske økumeniske
frelsesforståelsen hvor tro og lydighet samt lov og nåde ble
splittet.
Bibelens lære om Jesu natur.Men såpass mye uenighet blant de lærde, skulle man nesten tro at bibelen må være ganske utydelig med hensyn til omtalte emne. Hvordan kan så mange velmenende skriftgranskere sitte med den samme boken og til og med beherske både hebraisk og gresk, men likevel komme til motsatt konklusjon? Vi kan stille det samme retoriske spørsmålet med hensyn til Hviledagen, lovens gyldighet, om sjelen er dødelig eller udødelig, eller om vi mennesker er til på grunn av skapelse eller evolusjon. Vårt inntrykk er at det aldeles ikke er Skriften som er uklar på noen av disse doktrinære områdene. Det er i stedet behovet mennesker har for at bibelen skal si noe annet enn den faktisk gjør, som er motivet for opponerende meninger. Vi kommer med den uredde påstanden at det samme er tilfelle når vi kommer til spørsmålet om Jesu natur.Når Johannes skriver at Ordet (Logos) ble kjød (sarx), kan ingen av oss selv bestemme hva disse ordene skal bety. Vi kan ikke tolke Guds Ord ved å synse eller mene. Begrepene Den Hellige Ånd inspirerte sine tjenere til å bruke, har faktisk en egenverdi. Det er ikke derved sagt at vi tror på teknisk «ordinspirasjon,» men vi bør ha tillit til at falsk lære ikke ble overført under Åndens veiledning. Johannes kan ikke under noen omstendighet bruke «Logos» slik den greske filosofien benyttet dette ordet, for da ville hans påstand om at «Ordet ble kjød» bli en absolutt motsetning. For hellenister ville det bety at «det gode ble ondt.» For dem var «logos» det rene og hellige mens «sarx» var det syndige og besmittede. Johannes har i stedet det hebraiske «Dabar» i tanke, som
utgangspunkt for sitt «Logos.» Han søker å møte
gresk tenkning, men introduserer samtidig et sentralt hebraisk begrep som
hadde sin opprinnelse i jødenes forståelse av helligdommen.
Nådestolen i Det aller helligste var Guds trone. Fra sin jordiske
trone talte Gud til folket. Denne stemmen som kom fra helligdommen og som
symboliserte Gud selv, var «Dabar.» Johannes bruker ikke ordet
”Dabar,” men hele hans argument er ut fra hva dette ordet betyr på
hebraisk. Han tenker ”Dabar” og legger denne betydningen i det greske ”Logos.”
Det var «Shekinah» herligheten eller «Guds herlighet.»
Dette var stemmen som veiledet Israel, det var Guds røst. Det var
den rene og hellige Gud som ble kjød (sarx på gresk). Det
var han som valgte å forlate det rene for å møte falne
og syndige mennesker der hvor de var. Vi kan begynne å få et
lite inntrykk av hvor umåtelig stort Guds offer var. Jesus, Guds
Sønn var Ordet (Dabar.) Dette Ordet var hos Gud og var Gud. Alt
som ble skapt ble til ved Ham. Da har vi perspektivet som gjør oss
ydmyke nok til å fortsette studiet av hvilken natur Ordet tok da
Dabar ble kjød.
Sarx (kjød)I enkelte norske bibler har oversetterne benyttet ordet «kjød» uten å definere det eller på annen måte forklare hva det egentlig betyr i grunnteksten. Der hvor bibelens forfattere ønsker å si «kjøtt og blod» altså det fysiske, somatiske mennesket, blir de greske ordene for «kjøtt» og «blod» brukt. Når det greske «sarx» (kjød) benyttes, har dette ordet en helt spesiell betydning som det er nødvendig å kjenne til om bibelen skal tolkes rett.I sin sammenheng, når det helt klart ikke er snakk om kjøtt og blod, betyr ordet rett og slett den falne og syndige menneskelige natur. Vi snakker da om den naturen som ble oss mennesker til del på grunn av Adam og Evas fall i Edens hage. Det er også vesentlig å kjenne til at det ikke er noen diskusjon blant teologer om denne tolkningen. Hva ordet betyr, og hva bibelen derfor lærer, var aldri en nødvendig debatt. Det er i spenningen mellom katolsk og protestantisk teologi dette blir et problem for noen. Men ingen protestant behøver å feiltolke Skriften for å tilfredsstille katolske teologiske interesser. Gjentatte ganger blir «sarx» benyttet av bibelens forfattere for å vise oss kontrasten mellom det syndige og det rene. Hvis vi i disse skriftstedene skulle oversette «sarx» med kun kropp (kjøtt og blod), ville det teologiske budskapet bli helt meningsløst. Likevel er det dette mange forkynnere dessverre gjør når de møter nevnte uttrykk i bibelen. De er ikke motivert av uvitenhet siden ordets reelle betydning er såre lett å dokumentere, og har aldri vært kilde til seriøs teologisk debatt.
«Det er først og fremst ut fra hebraisk bakgrunn Paulus
bruker termen kjød. Den grunnleggende greske tanke om dualisme mellom
sarx (kjød) og psyke (sjel), var egentlig fremmed for hebreerne.
Det hebraiske, «basar,» med sin greske ekvivalent «sarx,»
vil for en jøde stå som uttrykk for menneskets vesen og personlighet.
Kjød er ikke noe et menneske har, men noe et menneske er. Ordet
står ofte som uttrykk for mennesket som et svakt, skrøpelig,
jordisk vesen, i motsetning til Guds makt og evighet. Slik blir også
inkarnasjonen, dette at Kristus ikledde seg kjød,
Rom. 8:7. «For vår onde natur bøyer seg ikke for Guds lov.» (For kjødets sinnelag bøyer seg ikke..etc.) Rom. 8:9. «Men dere er ikke i den syndige naturen men i Ånden, så sant Guds Ånd bor i dere..» (..er ikke i kjødet..) 1.Kor. 3:3. «Men dere er jo fremdeles i deres egen natur, for når det er misunnelse etc.. (Dere er jo fortsatt kjødelige..) Gal. 5:16. «Vandre i Ånden, da følger dere ikke begjæret i vår syndige natur..» (da skal dere ikke fullføre kjødets lyst..) Gal. 5:24. «De som tilhører Kristus, har korsfestet sin onde natur med dets lidenskaper og lyster..» (korsfestet kjødet med dets etc..) Selv om dette kun er et lite utvalg av bibelvers hvor nøkkelordet «kjød/natur» benyttes, er det lett å se at Paulus her forkynner en meget klar teologi med hensyn til den kristnes forhold til sin egen syndige og falne natur. Lettest er det å se at å ha en slik natur aldeles ikke betyr at vi må la den dominere i våre liv. Den vesentlige forskjellen mellom natur og karakter, som jo er den sentrale og viktige teologien Paulus forkynner i alle sine brev, er her demonstrert. I et rett forhold til Jesus kan en kjærlig, rettskaffen og lovlydig karakter utvikles i et menneske med en fallen natur. Det er budskapet i bibelens lære om Jesu natur. Den nye fødsel Mange titalls av bibelens løfter til oss i Guds Ord ville være usanne om Jesu forhold til sin far, mens han hadde en fallen natur, ikke definerte tilstanden i den nye fødsel. Ja, det er ut fra disse versene (og selvfølgelig mange, mange andre i bibelen) umulig å påstå at det er personlig synd og skyld knyttet til det å ha en fallen natur, siden denne naturen under de betingelser Gud kan gi, ikke behøver å ha noen makt eller innflytelse. De mange som dessverre kaller resultatet av et slikt gudsforhold legalisme eller lovtrelldom kan umulig ha bakkekontakt med Guds Ord. Vi leste jo at syndige lyster kommer av at vi lever i den syndige naturen og at en kristen faktisk ikke behøver å gjøre det. Å ha en fallen natur betyr altså ikke at denne naturen må dominere livet eller «leves i.» Det sto også at kravene i Gud lov kan oppfylles i oss når vi slutter å la oss lede av vår onde natur. Under Den Hellig Ånds kontroll bevares karakteren ren og vil alltid vinne over naturen. Utenfor Åndens kontroll er det alltid naturen som vinner. Det er derfor forholdet til Jesus er det avgjørende når bibelen omtaler seier eller nederlag i møte med fristelser. Vi har denne naturen, men med den kraft Gud tilbyr den som er født på ny, er det ingen grunn til at denne naturen skal lede eller dominere. Videre sto det at vi kan leve i et spesielt forhold med Guds Ånd og da har ikke naturen noe å si. Og at vi kan være så nær Kristus at den syndige naturen forblir død. Med denne ballasten på plass, kan vi prøve å forstå hva bibelen har å si om den natur Jesus tok som menneske. Å være av Davids ætt Matt. 1:1 sier at han var Davids sønn, altså i fysiske slektskap med det falne mennesket David. Paulus sier det samme i Rom. 1:3, nemlig at «etter kjødet» (av naturen) var han av Davids ætt. David hadde en fallen natur og den samme naturen måtte Jesus ha. Det greske («katà sàrka) betyr «av naturen,» altså «sarx» eller «fallen menneskelig natur.» Har vi derved påstått at Jesus var en synder? Nei, selvfølgelig ikke. Paulus har alt vist oss at en fallen natur ikke gjør noen til synder. Å leve i denne naturen eller gi etter for den, produserer synd. Bibelen er klar på at det gjorde aldri Jesus. Katolsk lære De mange som i dag påstår at vi mennesker har personlig syndeskyld i og med Adams fall og at vi må beskytte Jesu syndfrihet ved å si at han tok Adams natur før fallet, har simpelt hen akseptert en katolsk teologisk tese, som står i direkte motsetning til bibelens lære. At Adams fall gjorde oss til syndere, er ikke et bibelsk syn på dette spørsmålet, og de som likevel har adoptert denne læren, stiller seg i en meget problematisk situasjon i forhold til Skriften. Dette gjelder dessverre overraskende mange forkynnere fra flere trossamfunn. Hovedargumentet de kommer med, er nettopp at om Jesus skulle ha tatt vår falne natur, ville han selv blitt en synder. De ser ikke forskjeller mellom karakter og natur. Parolen i Jesu liv var; ”Fullkommen karakter i en syndig natur på grunn av det nære og vedvarende gudsforholdet.” Bibelen ber de kristne leve på samme måte og da, og bare da, åpner alle seiersløftene seg for oss. Uten denne forståelsen vil bibelens mange seiersforventninger selvfølgelig oppleves som krav. Teologien hindrer at de sees på som løfter. Kan du se hvorfor de som har adoptert den katolske forståelsen av Jesu natur alltid er de som benekter at seier er mulig og nødvendig, samtidig som de oppgraderer isolert tro og nedtoner liv og lydighet. De har ikke noe annet valg. Det er snakk om årsak og virkning. Det er åpenbart at den katolske læren om arvesynd nå har tatt plassen til den bibelske forståelsen vi protestanter burde ha holdt fast ved. Konsekvensene av denne vranglæren er enorm. Men bibelen er klar. Syndens virkning, som alle er påvirket av, har ikke noe med personlig synd å gjøre. Vi arver ikke synd og fordømmelse. Rom. 7:7-9 sier at uten lov er det ingen synd. Personlig synd og etterfølgende skyld har å gjøre med valg vi tar når vi vet hva som er rett og galt. I Joh. 15:22-24 sier Jesus; «Var jeg ikke kommet og hadde talt til dem, da hadde de ikke synd, men nå har de ingen unnskyldning, for sin synd..» I Joh. 9:41 sier Jesus; «Var dere blinde, da hadde dere ikke synd, men nå.,—» Jesus omtaler her mennesker som selvfølgelig hadde den samme naturen både før og etter at de fikk lys. De var ikke skyldige før de kjente Guds lov og vilje, men er det etterpå. Naturen var hele tiden den samme. Den reelle og objektive teologiske syndeskylden ble til når de kjente sannheten, og samtidig ikke søkte et forhold til Gud som ville gjort det mulig for dem å lyde. Denne bibelske forståelsen tar øyeblikkelig knekken på den katolske arvesyndlæren. «Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss,» Joh. 1:14.
(Jesus tok på seg vår falne natur.)
Fødsel eller forhold. De som har akseptert den katolske arvesyndlæren (som egentlig betyr arveskyld), mener som alt nevnt at Jesus ville ha vært en synder om han tok den natur Adam hadde etter syndefallet. De tror med andre ord at den personlige syndeskylden kommer av fødsel og arv. Og siden Jesus ikke syndet må han nødvendigvis ha hatt Adams natur fra før fallet. Tenkningen er logisk, men siden utgangspunktet er galt blir konklusjonen gal. Det var forholdet Jesus hadde til sin far i himmelen som forklarer hvorfor han ikke syndet enda han hadde en fallen natur. Det var hans totale og vedvarende overgivelse til Faderen som åpenbarer hemmeligheten til hans seier over synd. Det er nettopp fordi så mange kristne har kommet til den konklusjon at seier over synd er fødselsavhengig, at så få tror løftene bibelen tilbyr oss om at et forhold til Jesus kan være så nært at full og hel seier er mulig. Vi kan ikke regne med å seire siden vi er født med en natur som ikke kan seire. Enkelt og greit, men fullstendig ubibelsk. Hva sier Jesus selv om hemmeligheten til sitt seirende liv. Var det fødsel eller forhold. Jesu avhengighet av sin Far. Joh. 5:19. «Sønnen kan ikke gjøre noe
av seg selv...»
Jesu ubrutte nærhet til sin Far.
Vårt privilegium.
Jesu seirende liv - vårt eksempel
|
Alle sentrale teologiske
leksika over Det nye testamentet vi bekrefte det som påstås
her. For at vi ikke skal bli fristet til å tenke at dette kun er
en sekterisk måte å se tingene på, kan vi la en nøytal
teolog dele med oss sin forståelse av ordet «sarx.» For
å slippe å oversette fra mange tilgjengelige engelske teologiske
publikasjoner, gir vi heller ordet til hovedredaktøren for den norske
utgaven av «Studiebibelen.» Vi siterer fra første utgave,
bind 6, side 114-115.
