Israels smertefulle økumeniske erfaring

Det var ikke slik at Gud hatet menneskene han advarte dem imot, men han var imot deres avgudsdyrkelse. Av bitter erfaring kjente han godt til sitt eget folks lengsel etter å bli lik alle de andre og på den måten slippe å være så spesielle og annerledes. Til tross for mange og kraftige advarsler, valgte folket likevel gang på gang å være ulydige mot Gud på dette området. Enda de fikk vite med rene ord hva som kom til å hende om de gikk inn i samarbeid og allianser, eller skrev felleserklæringer med annerledes troende, gjorde de det likevel.

Det faktum at det skjedde, når de samtidig visste hva Gud hadde sagt, indikerer at det må ha vært mange velmenende, men naive, Israelitter på den tiden som søkte å bortforklare rådene fra Gud. Kanskje de lagde seg komiteer som ble enige om at alle religioner på en eller annen måte tilba den ene og samme Gud, men at de bare ga denne guden ulike navn. Når mennesker går direkte imot Guds undervisning, men gjør det i Guds navn, er det ganske tydelig at en del rasjonalisering, bortforklaring eller omdefinering har funnet sted.

De blandet seg med hedningene og lærte seg deres gjerninger. De dyrker deres avgudsbilder, som ble en snare for dem. Salm.106:35-36

Men Herren var ikke enig med dem i deres forsøk på å utarbeide en ny-teologi som de mente var bedre tilpasset en samlende, moderne og enhets-skapende økumenisk tid. Han gjorde det klart for folket sitt at all kontakt de valgte å ha med dem som tilba andre guder og fulgte fremmede religioner med sine skikker og seremonier, ville lede dem bort fra den sanne Gud. 
Årsaken til dette var at alle andre guder representerte ulike navn på djevelen selv. 

En slik utvikling ville lede til at de mistet det nære forholdet til den sanne Gud og oppgaven, identiteten og mandatet han hadde gitt dem. Kontakten med annerledes troende ville automatisk motivere dem til å nedtone det Gud hadde bedt dem prioritere. De gamle pioner-profetenes budskap og vektlegging ville miste sin betydning om de skulle prøve å tekkes dem som trodde annerledes.

Behovet for anerkjennelse.

Det psykologiske behovet for å oppleve enhet, liket og annerkjennelse vil alltid gjøre det lett å styre unna de trospunktene som viser forskjell. Selv om denne forskjellen nettopp er skjæringspunktet mellom det falske som ødelegger et forhold til Gud, og det sanne som viser oss hvem Gud er og hva han står for og vil. Samtidig ville de lete etter måter å kommunisere på som vektla det som på overflaten kunne ligne fellesnevnere. I tillegg ville slike kontakter gjøre at de ønsket å omtale sin egen tro på en slik måte at dybden ble tåkelagt og det overfladiske gjort synlig. Dette er diplomatiets styrke og samtidig dets svakhet. Gud visste at absolutt all nyfiken kontakt med de hedningetroende, for å etablere tiltak og aktiviteter, til slutt ville bringe hans folk inn i Satans klør. Det eneste sikre var kun å vitne om Israels Gud og sannhetene han hadde betrodd dem å dele med verden. Og det er mange eksempler i bibelen på at de fremmede som ønsket å følge Guds plan kunne bli en del av Israels familie.
Dette sa Gud til dem; «Dere skal ikke slutte noen pakt (en pakt er en overenskomst eller avtale) med dem som bor i dette landet,» Dom. 2:2. Vel, tenker vi kanskje. Det var jo en grei, ryddig og forståelig anbefaling. Men de kunne da ha mye hyggelig og nyttig sosialt samkvem med mennesker som tilba andre guder uten å slutte noen pakt med dem. Men Herrens befaling gikk egentlig enda lenger. Budskapet lød; «Altrene deres skal dere rive ned,» Dom. 2:2. Vel, nå begynner ganske sekteriske, fundamentalistiske og fanatiske holdninger å vise seg. Har ikke alle både rett og lov til å dyrke sin egen religion? Det er viktig at vi ikke leser vår egen tid og situasjon inn i Israels erfaring. De levde i et teokrati, noe vi ikke gjør. Det er ikke slik at Herren i dag leder en nasjon hvor alle har en bevisst og felles gudstro. Det Gud ville og gjorde for et samlet folk på den tid, er han villig til å gjøre for individuelle mennesker som gir ham respons i vår tid. 

Når vi skal forsøke å forstå hvorfor Gud ba sitt folk være forsiktige med å komme for nær annerledes troende, bør vi huske på at både jorden og menneskene på den er et produkt av Guds skaperkraft. Det var og er ingenting på kloden som Gud ikke allerede eier. Menneskene på gamle Israels tid hadde ingen unnskyldning for ikke å kjenne til at de alle hadde det første menneskepar som foreldre. Hedningenes røtter var de samme som for Israels barn. Det var ingen Darwin på den tiden som ga dem en alternativ teori om livets oppkomst. 
De kjente til fallet i Edens hage og det faktum at synd er å være ulydig mot den ene og sanne Gud. De hadde hørt om vannflommen og var blitt fortalt at Skaperguden hadde gitt menneskeheten et klart skille mellom hva som var rett og sant. 
Guds ledelse, plan og undervisning, som fulgte Adams barn, var aldeles ikke ukjent for dem. Men de hadde latt Den Onde lede dem bort fra den sanne Gud. Er det ikke både naturlig og forståelig at Herren ville forhindre at djevelens avguderi ennå en gang skulle besmitte Guds folk som en ondartet kreft og ødelegge Guds bilde i alt han hadde skapt? Derfor ville Herren beskytte folket sitt og redusere muligheten for at de skulle bli influert av hedenskapet.

De trosset Gud.

Han sa; «Dere skal ta landet i eie og bosette dere i det, for jeg har gitt dere landet til eiendom,” 4.Mos. 33:53. Men folket synes tydeligvis at Guds plan var for dramatisk og de begynte likevel å blande seg med de hedenske folkeslagene. Etter å ha konfrontert dem med deres ulydighet ved at de ikke rev ned avgudsaltrene, sa Herren. «Men dere har ikke lydt min røst. Hvorfor har dere gjort dette?” Deretter ble de fortalt konsekvensene av sin trass mot Gud. «Da skal dere vite for visst at Herren deres Gud ikke lenger vil drive disse folkeslagene bort fra deres ansikt. Men de skal bli til en snare og en felle for dere, til en svøpe over deres rygg og til torner i deres øyne, helt til dere er utryddet, (ordet i grunnteksten betyr fortapt) fra dette gode landet som Herren deres Gud har gitt dere,» Josv. 23:13. “Jeg skal ikke drive dem (de hedenske avgudsdyrkerne) bort fra deres ansikt. Men de skal bli til torner i deres side og gudene deres skal bli en snare for dere,» Josva 23:13. (Se også 4. Mos. 33.55.)

Salomo summerer disse hendelsene med ordene; «..De blandet seg med hedningene og lærte seg deres gjerninger. De dyrket deres avgudsbilder, som ble en snare for dem,» Sal. 106:35.36. Vi leser også: «For de egget ham til vrede med sine offerhauger og vakte hans nidkjærhet med sine avgudsbilder,» Sal. 78:58.

Vi har også følgende appell fra Gud til dem; «Du skal ikke falle ned og tilbe gudene deres og ikke tjene dem eller gjøre det de gjør. Du skal rive dem ned til grunnen og bryte avgudsstøttene deres i stykker,» 2.Mos. 23:23.24. «Litt etter litt skal jeg drive dem bort fra deg, helt til du har blitt så mange at du kan ta landet i eie,» 2.Mos. 23:30. «Du skal ikke slutte noen pakt med dem eller med gudene deres,» 2.Mos. 23:33.

Selv om det vi har henvist til her skjedde for lenge siden og under helt andre forhold enn det vi finner i dag, tror vi det er lærdom og visdom å hende fra det som skjedde med Guds folk fordum og ikke minst fra de klare råd Gud ga. Vi har i vår tid havnet i en situasjon hvor alt som kaller seg kristendom blir antatt å være det. Det erklærte blir akseptert selv om bibelens lære ignoreres, karakteren er uforandret og Åndens frukter fraværende. Dette er faktisk like sprøtt som om alt som kalte seg religion på Israels tid skulle regnes å være akseptabelt. 

Religionene Herren advarte sitt folk i mot, hadde guder, tilbedelse, ritualer, altere, ofre, bønnesystemer, prester, helligdommer (kirker) og trosbekjennelse. Alt tenkelig som skulle minne om og som lå nær det den sanne Gud ba sine barn være engasjert i, var på plass. Likevel ba han dem innstendig om ikke å la seg påvirke.

Avtaler og samarbeid i vår tid.

Innenfor den kristne bekjennelse i vår tid finner vi en like stor spredning og et like stort mangfold som var til stede mellom ulike religioner på gamle Israels tid. Kirkesamfunn har hentet inn og adoptert et batteri av ulike ideer og meninger som aldeles ikke har sine røtter i bibelen. Mye av dette har vi jo skrevet om i andre artikler i disse nyhetsbrevene. Protestanter og katolikker tilber sammen på de samme møtene og man arrangerer, i den økumeniske ånd, felleskirkelige bønnesamlinger for enhet med hvem som helst, bare det kan defineres som noe åndelig. Vi kan ikke annet enn å betrakte dette som rent og grovt frafall fra bibelens lære. Pavemaktens teologi har hentet sine ord og uttrykk fra bibelske ideer, men innholdet er oldtidens babylonske hedenskap Herren advarte imot gjennom hele Det gamle testamentet. Skal vi be om enhet med en hedensk religion? Mange av de protestantiske kirkesamfunnenes ledere er ikke interessert i å beskytte flokken mot ulvene som Jesus advarer imot. Da sier Herren selv at de er leiekarer og ikke sanne hyrder. 

Bibelsk kristendom er ikke evolusjonistisk. Det er ikke slik at bibelsk tro og lære samt kunnskap om hvem Gud er og hva han vil er noe som etter hvert skapes og formes av teologene, slik at det som var rett tidligere blir galt i dag eller motsatt. Veien til frelse var og er den samme til alle tider. Vi advarer bibeltroende kristne mot å knytte bånd og søke samarbeid med såkalte kristne retninger som har dratt til seg mye okkult New-Age tankegods, og satt kristne ord på sin variant av kristendommen. Denne advarselen er også rettet i mot katolsk lære, som alltid har sagt at den tradisjon som over tid utviklet seg og tilpasset seg lokale forhold, er like mye guddommelig sannhet som Guds Ord. Vi har grunn til å tro at begge disse formene for ”kristendom” møter de samme forbehold Herren møtte fremmede religioner med på Israels tid. Om vi ikke er på vakt, kjenner vår bibel og står i et så nært forhold til Jesus at Den Hellige Ånd kan veilede oss i dagens brokete kristne landskap, vil også vi, som gamle Israel, måtte høste fruktene av vår økumeniske eksperimentering.
                                                                                                                                                JB.