Påsken - Pinsen - og Loven

Påsken.
Denne høytiden ble skapt av Gud da Israels barn ble ledet ut av Egypt til frihet fra slaveriet. Det kan i den sammenheng være nyttig å vite at påsken kristenheten feirer i vår tid, ikke har noe med den opprinnelige gudgitte påsken å gjøre. Vi feirer fødselsdagen til den hedenske guden (Isthar, som også er Astarte) men kaller den påske. På engelsk heter jo påsken «Easter» som kommer av denne avgudens navn. Jødene feirer den opprinnelige påsken («pesach» på hebraisk) eller «passover» på engelsk» (å gå forbi eller skåne) som henviser til at domsengelen gikk forbi husene til de som hadde tilegnet seg betydningen av offerlammets blod.

Herren ba folket forberede seg på å avslutte mange års fangenskap ved å feire påsken. På den gitte dagen i den aktuelle måneden, mellom kl. 15:00 og 18:00, skulle de slakte et lam av hannkjønn som var uten feil og lyte, 2.Mos. 12:5. Blodet fra lammet skulle de stryke på dørkarmen og på dørbjelken i huset hvor de oppholdt seg, 2.Mos. 12:7. Ved å benytte seg av offerdyrets blod, ville de ble beskyttet når engelen gikk gjennom landet. Det var ikke tilstrekkelig å tro på det Gud sa i tillegg til å slakte og spise offerdyret. Om det var alt de gjorde ville de omkomme. Blodet måtte nå fram til deres eget liv, ved at de i aksept og tillit gjorde nøyaktig det Guds ba dem om.
Måneden de forlot Egypt skulle senere være den første måneden i deres årssyklus, 2.Mos. 12:2. Hele deres eksistens som Guds folk hadde en personlig anvendelse av offerdyrets blod som utgangspunkt og fundament. Natten da de skulle settes fri fra slaveriet, skulle være en våkenatt for Israels barn i alle etterkommende slekter. Ingenting måtte oppta deres oppmerksomhet og ingen kunne forholde seg sløv, passiv, likeglad eller søvnig når frigjøring fra slaveriet var i fokus. Det hjalp dem ikke at gudsforholdet hadde vært i orden siste uke eller en gang i fortiden. Der og da måtte effekten av offeret nå dem om de skulle være sikre.

Oppgjør med synd
Etter at de var satt fri fra slavetilstanden og var blitt skånet på grunn av lammets blod, måtte de bare spise usyret brød i 7 dager. Gjær var et symbol på synd. Gud valgte å bruke dette symbolet for å lære dem en lekse. Både gjær og synd har en evne til å spre seg og påvirke alt det kommer i kontakt med. Absolutt all gjær måtte renses ut av huset. Litt gjær som er gjemt innerst i et lukket skap var nok til at de ville omkomme. På samme måte må all synd renses ut om gudsforholdet skal kunne bevares når domsengelen begynner sitt arbeid. Det hadde ingen betydning å ta til seg offerdyrets blod om de i tiden som fulgte ikke spiste usyret brød. Tilgivelse fra synd er av liten betydning om vi ikke også tar imot himmelens tilbud om å kunne avstå fra den. Tilgivelse og seier er tvillingbrødre i forsoningen. De kan ikke skille lag. Bibelen lærer, bl.a. i Esekiel kap. 18, at hvis en person igjen begynner å leve et liv i aktiv synd, etter først å ha blitt tilgitt og gitt kraft til et endret liv, så trekkes den tidligere tilgivelsen tilbake og vedkommende må bære de evige konsekvensene av sin egen synd. Frelsen var og er alltid èn dag av gangen og må derfor vedlikeholdes for å forbli. 

Det er ikke slik at parallellen mellom gjær og synd er noe smarte teologer i ettertid fant på fordi det var en likhet. Det var Gud selv som lagde parallellen, nettopp for å fortelle sitt folk noe vesentlig om hva som er betingelsen for frelse og hvor farlig synd er. Han ville være sikker på at ingen skulle begynne å tro den hedenske myten «èn gang frelst alltid frelst.» 
Det er ingen annen grunn til at Herren skulle velge nettopp «gjær» om dette ikke var betydningen. Han tok ingen sjanser på at noen skulle innbille seg at offerlammets blod (Jesu framtidige død) gjør det unødvendig å rense ut all synd (gjær) fra livet. 
Tar vi imot budskapet Gud selv møter oss med? 
Eller har vi gjort synd til noe langt mer vanlig og ufarlig enn det Skaperen indikerer? 
Sier vi til hverandre at vi kan synde bevisst og aktivt helt til Jesus kommer igjen? Svaret på dette spørsmålet avgjør om vi er i besittelse av en bibelsk eller ubibelsk teologi med hensyn til frelsesplanen. Det nære forholdet mellom mennesker og Gud som anvendelse av blodet inviterer til, er hemmeligheten til seieren fra synd som symboliseres ved fraværet av gjær. 

Vi leser;
«La oss derfor holde høytid, ikke med gammel surdeig av ondsinn og ondskap, men med renhets og sannhets usyrede brød,» 1.Kor. 5:8.

«I sju dager skal dere ete usyret brød. På den første dagen skal dere fjerne all surdeig fra husene deres,» 2.Mos. 12:15.

«For hver den som eter syret brød ... skal utryddes fra Israel,» 2.Mos. 12:15.

«Ikke noe syret brød skal sees hos deg, og ingen surdeig skal sees noe sted innenfor grensene dine,» 2.Mos. 13:7.

Det er lett å se at påskens innstiftelse ved utgangen fra Egypt er full av symboler knyttet til Jesu korsdød og himmelens frelsesplan. Det feilfrie lammet er et symbol på Jesus. Offerdyrets blod på dørstokken viser til den beskyttelse Jesu blod gir alle de som omvender seg, tror og lyder ham. Usyret brød er et bilde på den avståelse fra synd som et rett gudsforhold og sann omvendelse alltid leder til. Å ikke nyttiggjøre seg Jesu blod leder til evig utslettelse. Gud prøver å fortelle sitt folk noe vesentlig om syndens og frelsens karakter. Det viktigste å forstå er selvfølgelig at frelsesplanen går ut på å skille synden fra synderen. Denne frelsen er både fra syndens skyld (blodet på dørstokken) og fra dens makt (usyret brød.)

Sinai og Pinsen.
Ved Sinai fjellet fikk folket Guds lov skrevet med Guds egen finger på tavler av stein. Først talte Gud loven til Moses og han skrev ned alt Gud hadde sagt. Senere skrev Herren loven på tavler av stein. Mange kristne har misforstått bibelens budskap, og ser på loven som Åndens fiende. Slik er det selvfølgelig ikke. Den Hellige Ånds hovedoppgave er jo nettopp å tilby oss et forhold til Jesus som gjør mulig en endret karakter slik at vi kan lyde Guds lov. Ånden fritar oss ikke fra lovlydighet, men gir oss nøkkelen til den, nemlig forholdet. Og det er dette nære kjærlighetsforholdet til Frelseren som setter oss fri fra å måtte fortsette å synde ved å forbli lovbrytere. Hvis vi tenker feil på dette avgjørende området av frelsesplanen, risikerer vi å ikke forstå hensikten med Jesu død. De som ikke fatter dette budskapet, vil nesten alltid adoptere en lettsindig teologi hvor et frelsende forhold ikke behøver å vedlikeholdes. De ender vanligvis opp med en «èn gang frelst alltid frelst» teologi, som det er meget lett å dokumentere ubibelsk.

Med full respekt for Guds inngripen på Sinai, kaller jødene pinsen for lovens fødselsdag. Mange kristne ser på pinsen som lovens dødsdom. Det var ikke Guds plan at loven kun skulle stå skrevet på steintavler. Han valgte stein for å synliggjøre dens evige gyldighet. Han skrev den på et materiale som kunne overleve tid.  Hadde han skrevet den på dyreskinn eller papyrus ville den ha smuldret opp. Herren planla at lovens innhold aldri skulle glemmes, for meningen var at den skulle stå inngravert i de troendes hjerter, 5.Mos. 11:18, og av den grunn uttrykke seg i deres tanker, følelser og liv, 5.Mos. 26:16. Når loven påpeker vår synd og har drevet oss til Kristus vil dette forholdet (om det vedlikeholdes) igjen gjøre at loven er fornøyd, siden det endrede livet forholdet gjør mulig, ikke inneholder syndens lovbrudd. Men vi må aldri møte mennesker som ikke kjenner Gud med lovens krav, for da vet de ikke noe om hvordan kravet kan oppfylles, for den muligheten ligger kun i forholdet til en Jesus som de ennå ikke kjenner. Det ville være like dumt som at banken forlangte at du betalte tilbake lånet som du ennå ikke har fått.

Himmelen tilbyr et forhold som gjør at vi kan «ha loven på tungen,» Jos.1:8. At den kan være en lyst for våre øyne, 2.Sam. 22:23. At den kan bo i våre hjerter, Sal. 40:9. At vi derfor kan hate å bryte den, Sal. 101:3. At vi ønsker å ta vare på den, Sal. 105:45. Og at vi kan elske den, Sal. 119:97. Loven og gjenfødte mennesker er alltid venner. Årsaken til dette er at loven uttrykker Guds vilje og den gjenfødte elsker å gjøre Guds vilje.

Pinseerfaringen
Da pinsedagen kom var disiplene samlet «på samme sted med samstemt sinn, Ap.gj. 2:1. Hva betyr det? Ble de bare enige om å være enige om noe? Foretok de en demokratisk avstemning om hva som var rett og galt og holdt seg til hva flertallet mente? Konsentrerte de seg om det alle kunne enes om og lot divergerende synspunkter ligge? Kom de opp med en felleserklæring som elegant snodde seg rundt, utenom og forbi eventuelle personlige overbevisninger? Gikk de på akkord med sin egen samvittighet for at den kollektive enheten skulle vinne? Ble de enige om at de burde få det som de ville de to stolte og ærekjære disiplene som hadde et behov for å sitte på Jesu høyre og venstre side når hans rike skulle opprettes? Sa de til Peter at det var helt greit at han var redd og feig slik at han bannet på at han ikke kjente Jesus? Sa de til ham at «det er helt naturlig å synde Peter. Vi har alle en fallen natur, derfor behøver du ikke bry deg noe om at du av og til lar djevelen friste deg til å falle i synd.»

Nei, det som fant sted på pinsedagen var at Sebbedeus sønnene dypt angret og gjorde opp sin synd. Peter bekjente ennå engang sitt svik, ba om tilgivelse og kraft til trofasthet. De gjorde alle opp med sin Gud og ble renset fra all synd. Merk deg at de ble ikke bare tilgitt, men også renset. De kom så nær Gud at syndige lyster og vaner fordampet i himmelens lyd og varme. Den falne naturen som de alle hadde, var død og gjorde seg ikke gjeldende. Den hadde ingen makt over dem. 1.Joh. 1:9 forteller oss at vi også kan oppleve dette forholdets tilgivelse og renselse. Det var ikke en enhet utenfor objektiv sannhet som ble synlig da de var samlet. De overga seg 100% sin Frelser, og ba om Den Hellige Ånds fylde og ledelse. Det var Guds lov og Hans vilje de underkastet seg. Hvis de hadde bedt om Åndens fylde uten å søke et gudsforhold som gjorde samstemthet med Guds lov mulig og attraktivt, ville djevelen ha svart på deres bønner og besatt dem med urene ånder. Beviset på denne påstanden finner du i Matt. 7:21-23. 

Når vi betrakter fruktene (som er den eneste test eller bevis Guds Ord lover), er vi overbeviste om at mye av det som kalles «åndsfylde» i visse menigheter i dag ikke er noe annet enn djevelbesettelse. Og det er nettopp hva som ofte blir sagt i disse kristne miljøene. De opplever og tror at noen blir fylt av Guds Ånd på møtene, men at andre blir besatte. Det er som om Guds Ånd og de onde åndene begge er til stede og fyller dem som de klarer å få under sin kontroll. Ideen er forferdelig ubibelsk og farlig. Guds Ånd opererer ikke på den måten. 

Disiplene ble ikke primært enige med hverandre på pinsedagen. De ble enige med Gud. Når alle var det, kom den innbyrdes enheten som et naturlig biprodukt. I vår tid søker kristne ledere fra ulike kirkesamfunn å presse, argumentere, forhandle, kjøpslå og manipulere fram en kristen enhet som de gir Guds Ånd æren for. Når de forlater bibelens lære og vektlegger kirkepolitisk tradisjon og kosmetisk likhet, har Guds Ånd ingenting med prosessen å gjøre. Så mye har ikke Herren forandret seg fra bibelsk tid til i dag. Siden det var Gud disiplene var samstemte med, kunne han gi dem sin Ånd. Forsøk på koordinering og samarbeid utenfor et «så sier Herren» produserer aldri sann enhet.

Da de norske biskopene i fjor høst var samlet i Trondheim, ble de enige om et kompromiss. De hadde vidt forskjellig syn på ganske sentrale bibelske temaer, men ble den siste natten de var samlet, enige om en felles uttale som ga inntrykk av samstemthet. Når de ble intervjuet individuelt, kunne de fortelle om stor uenighet og splittelse. De var samstemte om et kompromiss som kunne lyde bra for pressekonferansen som fulgte. Flere av biskopene erklærte at Den Hellige Ånd sto bak enhetens kompromiss. Å, hvilket bedrag og hvilken blindhet! De ble også enige om at bibelen ikke er Guds Ord, men inneholder Guds Ord. Da kan du selv velge hva som er sannhet i bibelen og hva som ikke er det. Det er trist at Guds rene Ånd, som Skriften kaller «Sannhetens Ånd,» blandes inn i slike prosesser og holdninger.

Der Ånden er Herre settes mennesker fri fra synd, 2.Kor. 3:17. Når Ånden kontrollerer, er gudsforholdet aktivt og da bryter ikke mennesker Guds lov og er derfor heller ikke under lovens forbannelse (fordømmelse), Gal. 5:18. Å elske Gud betyr å lyde hans lov, Joh. 14:15. Årsaken er at kjærligheten bringer Jesus inn i sinnet og han kommer dit med kraften han (ikke vi) har til å lyde. Ingen kan slippe Jesus inn i hjertet og la Guds lov være igjen utenfor. Han kommer aldri inn uten å ha med seg himmelens prinsipper og universets grunnlov som er gitt menneskelige ord i de ti bud.

En falsk vekkelse ruller nå gjennom kristenheten. Enhet opphøyes, men det er ikke «enighet med Gud» som vektlegges. Derfor blir enheten uten sannhet. Samtidig søkes åndsmanifestasjoner utenfor forholdet som gir lydighet mot Guds lov. Da vil, som vi alt har sett, djevelen sørge for manifestasjonene. 

Konklusjon.
Den ekte påsken viste jødene at det sanne offerlammet skulle dø for deres synd en gang i framtiden. Vi kan se tilbake på Jesu død med den samme overbevisning. Lammets blod kan bare frelse de som nyttiggjør seg offeret. 
 

Slik var det i gammel-testamentlig tid, og slik er det i dag. Tro på Guds anordning har ingen verdi om denne troen ikke leder til et så nært forhold til Gud at Åndens kraft til lydighet blir overført til oss gjennom Åndens nærvær.

Loven som ble gitt på Sinai fjellet hadde ingen verdi for Israel om den bare sto skrevet på steintavler. Gud ønsket å få loven inn i folkets mentalitet og følelsesliv. Men dette kunne bare Den Hellige Ånd klare når enkeltmennesker overga seg til Guds ledelse. Ånden bringer loven inn i mennesker. Loven uten Åndens forvandlende kraft vil bare påvise våre lovbrudd og fordømme oss. På pinsedagen kunne Guds Ånd fylle de som var tømt for all synd. De var tilgitte og renset. Pinsedagen viser hvordan loven og Ånden samarbeider. Påsken og Jesu død omhandler den samme erfaringen. Loven og Åndens pinseerfaring forkynner begge det samme budskapet. Loven leder oss til Jesus, som ved å bo i oss frambringer lystbetonet lydighet mot den samme loven. Den er jo skrevet i sinnet og i hjertet til alle dem som er født på ny. Hvis den ikke står skrevet der, slik at de har en dyp og inderlig lyst til å lyde den, er de selvfølgelig ikke født på ny. Bare de kristne som heller vil dø enn å bryte ett av Guds bud, har Den Hellig Ånd som Herre i livet og er født på ny. Dette er bibelens egen definisjon på hvem som kjenner Jesus og har et frelsende forhold til ham. Det faktum at de fleste menighetsmedlemmer, i mange ulike kirkesamfunn, ikke vet dette, kommer ikke av at bibelen er utydelig i sin forkynnelse, men at forkynnere ikke framlegger sannhetene i bibelen.
                                                                                                                                                JB