Opprør i Rom
Konservative katolske utbrytere velger alternativ pave.
Nåværende paves enorme økumeniske anstrengelser
har lenge vært et problem for de mest konservative og tradisjonelle
miljøene i Den katolske kirke. De har selvfølgelig ikke noe
imot pavens popularitet, kirkens vekst, og den etter hvert voksende politiske
innflytelse Vatikanet har opparbeidet seg. Problemet er at pavens nye linje
også forårsaker at kirken rekker ut en velvillig hånd
til trosretninger og religioner pavemakten historisk sett alltid har betraktet
som kjettere.
Hendelsen som ble utslagsgivende for det voksende opprøret, var samlingen i Vatikanet i oktober i fjor. Paven selv tok initiativet til dette mye omtalte møtet, og han tilba da sammen med over 200 religiøse ledere fra alle tenkelige religioner, sekter og kulter. Ved denne anledningen gjorde paven det tindrende klart i sine hyrdetaler, at alle trosretninger tilba den samme Gud, men at de bare gjorde det på ulike måter og under ulike navn. Dette budskapet ble mottatt med applaus og glede av de frammøtte religionslederne. Dalai Lama, som satt ved siden av paven da budskapet ble gitt, løftet armene og strålte av begeistring. Like positiv respons ga alle de andre lederne, som inkluderte buddhist munker, zoroaster prester, hindu guruer, indianske shamaer, jødiske rabbinere, muslimske mullaer og trollmenn fra Afrika og SørAmerika. Noen av de sistnevnte maner fram de avdøde i sine spiritistiske riter, eller tilber solen og sine forfedre. Pavens budskap var at alle religioner kan leve i fred og sameksistens, men på betingelse av at de aksepterer Peters etterfølger i Roma som alle religioners øverste åndelige leder. Alle de tilstedeværende delegatene var til slutt enige når det gjaldt de to mest sentrale krav Vatikanet presenterte, og som var den religiøs/politiske hensikten med samlingen. 1. Pave Johannes Paulus Il eller hans etterfølger( e) ble erklært
å være
Signalene fra pavens utspill kan tolkes dit hen at den planlagte verdensreligionen som økumenien hele tiden har hatt som endelig mål, ikke kommer til å påtvinge de enkelte grupperingene en dogmepakke som det kreves aksept for. De vil alle kunne beholde flere av sine trosmessige særpreg. Men det forlanges en kollektiv lojalitet mot paven i Rom som alle religioners overhode og Den katolske kirke som sannhetsbevarende moderkirke. De av våre lesere som kjenner profetiene i Daniels bok og Åpenbaringsboken i bibelen, om endetidens religiøs/ politiske situasjon, kan lett se at det som nå har skjedd, danner et godt fundament for de alliansene og den maktutøvelse som vi vet vil komme mot slutten. Vi er ikke i tvil om at Vatikanet, i samarbeid med sine religiøse allierte, hvorav protestantiske kirkesamfunn er inkludert, vil krystallisere ut et middel eller en test, som til slutt vil vise hvem som virkelig velger lojalitet til "verdenalliansen" og hvem som velger å følge Gud, adoptere den tro og lære Jesus selv gjorde seg til talsmann for, og derfor holde seg til Herrens forskrifter. De konservative katolikkene som nå motsetter seg at paven favner
alle under sine vinger i et interreligiøst fellesskap, har foreløpig
den bredeste støtte utenfor Roma. Det sies at sympatisører
også er å finne blant kirke-eliten innenfor Vatikanets grenser,
men det ville sannsynligvis være svært uklokt av noen fra dette
miljøet, å gjøre sin misnøye offentlig kjent.
Det rapporteres at pave Johannes Paulus II er mektig vred over denne utviklingen, og har lovet at det skal tas ”nødvendige tiltak” for å stanse eller begrense protesten og opprøret. Noen av de geistlige i pontiffens nære krets, har uttalt at det beste vil være å ignorere det som har skjedd, og regne med at protestene vil dø ut av seg selv. Tiden vil vise hva som skjer. Av alle religiøse grupper var det imidlertid 4 tros-fraksjoner som på nevnte samling ble identifisert som problematiske. 1. Visse bibelkonservative kristne med fundamentalistiske trekk.
Det er indikert fra Vatikan-kilder at man regner med at den muslimske
retningen, og de ortodokse jødene, kan overtales til å underordne
seg pavens forventninger gjennom løfter om politisk innflytelse
og/eller ved hjelp av finansielle arrangementer. Ved å finne gehør
for Roms ønsker hos nevnte gruppers ledere, tar man som gitt at
medlemsmassen vil følge sine ledere i denne avtalen, når fordelene
er gode nok. Begge grupper lider sterkt av umoden lederlojalitet og utpreget
grasrot passivitet. Et topp-hierarki bestemmer hva den religiøse
sub-kulturen skal tro og mene, og medlemmene lyder.
Disse to elementene har Rom planer om å takle på andre måter. Det ble ikke gitt inntrykk av at nevnte problemgrupper skulle bli tillatt å fungere separat fra fellesskapet, og gitt tillatelse til å tilbe i rammen av sin samvittighets-overbevisning. Få bør tvile på at romerkirken både har mulighet, motiv og snart vil ha plassert seg i en posisjon, hvor den også vil benytte den makt som måtte være nødvendig for å innhente global allianse for sine mål. Trolig vil samtlige religiøse grupper, inkludert protestantiske retninger i vår del av verden, bli aktørene for å håndheve Vatikanets ønsker. Vi regner med at våre antenner bør være rettet vel så mye den veien som mot Den katolske kirke, om vi ønsker å være endetids observatører med bibelens profetier i tanke. Det er tragisk å se at alle de protestantiske kirkesamfunnene
som nå er mer eller mindre involverte i samtaler, fellesvedtak og
bønnesamlinger for kristen enhet og lignende økumeniske aktiviteter,
i samarbeid med pavemakten, egentlig er i en prosess hvor sluttresultatet
alt er gitt.
Vi erkjenner at Vatikanet, og dets protestantiske samarbeidspartnere,
er like ved å ha nådd sine mål. Men uventet er det ikke
for dem som har studerte bibelens profetier.
|
|
|
Mens Vi Venter - Nr. 27 (8. årgang 1/2000) |
|