Vi tør ikke bygge tro og lære på tilfeldige bibeloversettelser, som har valgt tolkninger som er i samsvar med hedenske, katolske tradisjoner, men foretrekker å konsultere grunnteksten. Ordet ”pine” i flere norske oversettelser, kommer fra det greske ”kôlasin.” Sant nok kan dette ordet benyttes for å beskrive smerte, men uttrykkets primære betydning er ”straff” eller ”korigerende konsekvens påført av andre.” Med to mulige tolkninger ser det ut til at vi må innhente opplysning fra andre bibeltekster, om vi skal være sikre på å finne rett forståelse. Bibelen lærer at de ugudelige vil bli tilintetgjort. Det innebærer at de ikke lenger eksisterer. ”Dagen som kommer, skal brenne dem opp .. så verken rot eller gren blir igjen,” Mal. 4:1. De ugudelige vil bli ”fortært,” Sal. 21:10. Heb. 10:27. Åp. 20:9, ”utryddet,” Sal. 145:20, og de vil ”gå til grunne og bli borte,” Jes. 41:11.12.

Andre skriftsteder forteller at de fortapte skal bli til aske, og at de døde verken vet noe, tenker, føler eller kan utføre gjerninger. Her gis et bilde av en fullstendig utslettelse av de som ikke lot seg frelse. Resultatet av denne utslettelsen eller fortapelsen, er uten tvil evig og ingen vil få en ny anledning. Ja, vi tror absolutt på en evigvarende fortapelse, men hevder altså at det betyr en evigvarende konsekvens-straff, ved å bli utslettet/tilintetgjort, og ikke en evig pine i bevisst tilstand.

Evig ild
Selve ordet ”helvete” kommer jo fra søppelplassen ”gehenna” utenfor Jerusalem, hvor ilden brant evig (hele tiden), i hvert fall så lenge det var noe å brenne. Men når alt som kunne brenne var borte, sluknet ilden. Da var det bare aske igjen. Merk deg følgende bibeltekst. Judas brev, vers 7, forteller at Sodoma og Gomorra, ”er gitt som et eksempel, og lider under straffen i evig ild.” Ilden varte så lenge det var noe å brenne, men konsekvensen av utslettelsen var evig. Der hvor disse byene engang lå, finner du nå bare aske. Samtidig blir vi fortalt at det som skjedde med disse byene, skal være et eksempel på den skjebnen de ugudelige går i møte. Og da kan vi trekke slutningen at de ugudelige, på samme måte som innbyggerne i de to byene, vil brenne opp og bli til aske, og at den fullstendige ødeleggelsen er evigvarende. Da er det konsekvensene som er evige, ikke ilden. 

Uttrykket ”uslukkelig” som er benyttet i Matt. 3:12 og Luk. 3:17 (bl.a. i 1930 oversettelsen), sier derfor at ingen kunne slukke ilden, den var uslukkelig), før den hadde gjort det den var tiltenkt, nemlig å brenne opp alt til aske. Jeremia forteller at Gud ville tenne en ild i Jerusalems porter som ikke kunne slukkes. Profetien ble oppfylt da byen ble ødelagt av Nebukadnesar. Ilden brant så lenge det var noe å brenne. Når vi ser hvordan det greske ordet ”aionios” (evighet), er brukt i forbindelse med ilden ved verdens ende, ser vi at det er ildens evigvarende ødeleggende effekt, og ikke dens varighet som er vektlagt.

En lignelse
Det er av noen hevdet at historien om Lasarus gir næring til ideen at fortapelse representerer pine. Denne beretningen er en lignelse, som innebærer at det er en fiktiv og usann historie, som har til hensikt å kommunisere et prinsipp. Om lignelsens mange detaljer skulle tolkes som reelle, ville vi sitte igjen med en absurd teologi, som ikke var samstemt med resten av Bibelen. Lignelsen om Lasarus bygger på elementer fra datidens folketro, og har til hensikt å vise at våre valg for evigheten må tas mens vi lever. Etterpå er det for sent. Jesus benyttet seg ofte av både ordtak og muntlige historier når han i lignelser skulle hjelpe sine tilhørere til å fatte et åndelig prinsipp. Ideen at et menneske har en udødelig sjel, kom inn i hebraisk tenkning, fra hedenske filosofier, i den mellomtestamentlige perioden, men har ingen røtter i Det gamle testamentets skrifter. Hvis andre lignelser og illustrasjoner i bibelen skulle antas å formidle doktriner eller frittstående objektive sannhetspunkter, burde vi få problemer med at Jesus da både er et brød og et lam, at himmelen er en mynt, at Guds barn er salt, at Guds Ord er korn. Det er ikke nødvendig å gjøre bibelske lignelser og symboler til virkelige hendelser for å tilfredsstille det katolsk dogmet om skjærsilden.
 
 

Tanken på at en Gud som elsket verden så høyt at Han ga alt, 
skulle finne glede i å pine de Han elsker - i all evighet -
er djevelsk, absurd og fullstendig ulogisk.

Men om denne fluktmetoden ikke hjelper, er det ikke utenkelig at jeg ville søke å bli en kristen av ren og skjær panisk redsel for å bli pint i all evighet. Alle har vi opplevd å brenne oss og vet hvor vondt det er. Tanken på at hele kroppen skal brenne i all evighet, mens alle smerteopplevelsene er intakte, kunne gjøre hvem som helst gal. Med en slik tro, ville jeg nok oppsøkt kristne miljøer og lyttet til forkynnere som fortalte meg at frelsen, som da vil gjøre at jeg unngår omtalte grusomme skjebne, er enkel og lett å oppnå. Det er trolig årsaken til at menigheter med en lettvint, overfladisk og ubibelsk frelsesforkynnelse, ofte tiltrekker seg mennesker som tror på og er redde for evig pine. Den totalt ubibelske ”èn gang frelst alltid frelst” læren, blir som regel forkynt i slike kristne miljøer, siden manges hovedmotivasjon for å være kristne, nettopp er frykt for helvete.

Men hvis denne bibelforståelsen gjenkjennes som hedenskap, er jeg med ett satt fri til å elske og sette pris på Gud, ikke av redsel for å pines, men av beundring for hans karakter. Da framstår han ikke som en ondsinnet psykopat, som finner glede i å pine andre og selv mangler evne til empati, men som en kjærlig far som ikke vil tvinge eller manipulere noen. Ja, han respekterer til og med de som sier nei til hans tilbud. All synd skal og må utslettes. Ingen som ikke har latt seg skille fra sin synd og derfor liker den, kan overleve i Guds nærhet eller finne glede i å leve på den nye jord når all synd er borte. Derfor lar han de som velger ikke å bli frelst, være som om de aldri hadde levd. 

Kan du komme opp med en bedre plan, når du inkluderer og respekterer Bibelens premisser? Da må du nemlig forholde deg til følgende fire faktorer: 

1. At Gud er kjærlighet. 
2. At mennesket har en fri vilje. 
3. At synd er et fremmedelement som må fjernes fra universet før rettferdighet, balanse, lykke og fred kan gjenopprettes. 
4. Og at synd og rettferdighet ikke kan sameksistere.   JB