GENERASJON  X

Bakgrunn
Forskning rundt selve konseptet viser at begrepet ”gen-x”, slik det brukes i dag, først ble lansert av kunstneren (skulptøren) Douglas Coupland i boken med samme navn. Den ble utgitt første gang i 1991. Dette er en skjønnlitterær bok, altså en helt vanlig roman. Ideen er at gen-x’ene er født på 60 tallet, og er av sin tid preget av skilsmisser, atomtrussel, 80-tallets jappeperiode og nedgangstidene som fulgte. Nøkkelordene er tapte middelklasseverdier, håpløshet og bekymring for fremtiden. I romanen takler denne generasjonen sin situasjon med utpreget ironi. Markedsførere oppdaget for eksempel at reklamene ikke lenger virket på disse ungdommene, og at salget av produktene rettet mot dem derfor gikk ned. Som respons skiftet de taktikk og trakk den samme ironien inn i reklamen.

Personene som nå har gjenreist gen-x ideen, og klasket fenomenet i fanget på neste generasjon, som langt mer berettiget burde kalles ”generasjon-e,” (e-mail generasjonen), er ikke bare for sent ute, men prøver også å skape en nisje for en mytologi som neppe er samstemt med virkeligheten. Både baptister, metodister, pinsevenner og oase-bevegelsen har snekret, skrudd og høvlet på begrepet for å gi det en semi-kristen profil, og vi sitter nå med et gen-x konsept som er en bastard av ymse tankegods. 

Saken er bare den at dagens ungdom er blitt kraftig lei av både flåsingen og ironien de ekte gen-x’ene fant attraktiv. De orginale ”x’ene er nå langt over 30 og bør etter hvert finne sin plass i de voksnes rekker. (Bokas forfatter er i dag ca 40 og romanskikkelsene er omtrent på samme alder.) 

Gal generasjon
Kristen ungdom, som nå har forelsket seg i gen-x uttytrykket, og hva de tror det representerer, er for unge til å tilhøre generasjonen de identifiserer seg med. Noe allment kan alle kjenne seg igjen på, men profilen passer aldeles ikke. De opprinnelige gen-x’ene, begynte som en generasjons-motkultur eller opprørere mot sin samtid, men er for lengst blitt stuerene, slik 68-erne selvfølgelig også er blitt. Det er både komisk og krampaktig å se kristen ungdom prøve å være nyskapende med et ti år gammelt moteord, som de i tillegg grovt misforstår.

Ungdom som bekjenner seg til bibelens kristendom, burde aldeles ikke identifisere seg med tapte verdier, eksistensiell angst og frykt for atomkrig. De løfter i så fall en hel pakke med verdslighet inn i sin ideologi og blander den med sin reduserte bibelforståelse, mens de tror at de derved former et tilbud til seg selv og andre.

Ut fra litteraturen som gen-x evangelistene har produsert, kan vi summere det følgende. Gen-x er pessimister i motsetning til deres foreldres ubegrunnede optimisme. Gen-x søker ikke etter svar men etter mening. (Tillat meg å legge til at å finne mening med livet er det største svar på det største spørsmål.) Gen-x er personlige ikke kollektive. De motiveres av verdier og kjærlighet, ikke av skyld. De vil delta og ikke være statister. De søker erfaring ikke kunnskap. De er aldeles ikke opptatt av sannhet, men av det som virker (funker.)  (Jeg våger meg på ennå en liten digresjon; Det eneste som virkelig funker i livet er det sanne for bare det er ekte.) Gen-x er opptatt av å se, de er trette av ord. En umiddelbar reaksjon er at jeg faktisk ennå ikke, i mitt etter hvert ganske lange liv, har til gode å møte en eneste ungdom som ikke var innom gen-x tilstanden.

I følge initiativtakerne til det kristne tilbudene rettet mot gen-x, kan vi ikke regne med å nå disse svært så annerledes menneskene uten å tilpasse, omforme og justere både evangeliets innhold og hvordan det formidles. Det virker som om foreldregenerasjonens feilslåtte forsøk på å være og forkynne evangeliet, er springbrettet for de anbefalingene som foreslås.  Innholdet i Bibelens objektive og tidløse definisjon av det kristne livet, berøres ikke. Koplingen mellom gen-x forslagene og Bibelens anbefalinger er kunstige. De samstemmer ikke.

Kristendom uten sannhet
Skrivet jeg henviser til gjør det klart at det for denne generasjonen er fåfengt å forkynne sannhet, altså det objektivt sanne. Generasjon-x har nemlig ikke sine mentale antenner rettet den veien. For dem er sannhet et subjektiv og situasjonsbestemt fenomen. De tilhører en tid da ideen om det absolutte ligger i ruiner. Sannheten skapes etter hvert som den trengs. Dette er mennesker som kun vil ha det som fungerer, smaker og ser bra ut. De vil aldeles ikke høre på noe som ikke opptar dem. Forkynnelsen anbefales å ta utgangs punkt i og fokusere på aktuelle temaer som for eks. homoseksualitet, naturvern og rasisme.
 

Vi blir også fortalt at gen-x folket er likeglade overfor foreldregenerasjonens tunge opptatthet med etikk og moral. De vil ha det lettvinte og ”action orienterte.” De går primært etter visuelle inntrykk. Evangelistene som prøver å nå denne gruppen, anbefaler oss å endre forkynnelsen på en slik måte at vi gir dem det de vil ha. Omtalte skriv tar utgangspunkt i 2.Kor. 4:7-9, om skatten i leirkar. Skatten er evangeliet og leirkaret er det alminnelige, uomvendte, ugjenfødte, sprukne, dagligdagse, ordinære og falne. Den geniale konklusjonen er at siden foreldregenerasjonen prøvde å late som om de var gjenfødte når de ikke var det, og derfor selvfølgelig heller ikke maktet å demonstrere at evangeliet endret liv og karakter, samt utviklet Guds bilde i den troende, må ikke neste generasjon lures til å tro at Gud endrer liv.

Gen X evangelistene vil tilby show, rock, drama og als om møter ufrelste menneskers sosiale behov. Det har alltid vært lett å samle mennesker med "brød og sirkus". Den markedsanalytiske metoden virker godt. Men ledes menneskene til et rett forhold til Gud?

Skrivet åpenbarer rett og slett at de som har skrevet det, tar som gitt at det de ikke ble vist, heller ikke kan skje. Derfor, argumenteres det, må en kristen demonstrere det kristne livet gjennom ”sprekkene i leirkaret.” Altså gjennom sprekkene i vår karakter. Det er med andre ord gjennom våre nederlag, stolthet, arroganse, hissighet, feighet, sjalusi etc. vi skal vise ungdomsgenerasjonen at vi er Guds barn og kristne mennesker. Kristendom og humanisme likestilles. På samme måte blir sosiale behov og åndelige behov ansett å være synonyme. Budskapet er at vi må fortelle dem at frelse og et rett gudsforhold er atskilt fra og uavhengig av hva slags mennesker vi er og hva slags liv vi lever. Det forekommer noen av oss at de som har tenkt ut denne evangeliske strategien aldri noen gang har hørt eller møtt Bibelens evangelium. Det sies at modellene vi var utsatte for, gjenskapes i oss, og har en 80% repetisjonseffekt i neste generasjon. Er det dette vi er vitne til her?

Et forsøk på å nå dagens halv-voksne ungdom med evangeliet er uten tvil berettiget, men la det for all del være evangeliet vi søker å nå dem med. Det gjør etter vår mening ikke de som har produsert materialet vi henviser til. Opprøret mot, eller rettere sagt, oppgjøret med det gen-x materialet kaller ”en religion som ikke holder folk våkne,” er ”søvndyssende” og kristne møter som ”ligner begravelser,” er  sundt. Men her gis ungdommen steiner i stedet for brød og slanger i stedet for fisker. Det er formvesen og redusert ekthet de vil til livs. Og det er bra. Men hva tilbyr de som et alternativ? Jo, en annen form, som er så A-4 at du kunne skjære deg på kantene. Samtidig rettes et angrep mot bibelens objektive sannheter. Dette er et evangelium som klør godt i ørene og inkluderer det mange liker, men ikke det de trenger. Når en søtmoms ikke vil spise sunn mat men kun slikkerier, blir det lite sunnhet å hente ved å anbefale et kosthold som inneholder det personen liker, nemlig mer slikkerier.

Kristen-pakken som tilbys gen-x, er et solid eksempel på ekstrem formalisme. Det dype, objektive, gudgitte, livs-endrende er for dem like uinteressant som det var for generasjonen før dem, som skapte ”nyteologien.” De vil ha klart definerte former, stil og innhold, som skal inkluderer trommer, drama, dans, rockemusikk i ulike varianter og volum, det som funker, trylle-show på talerstolen, det som er i bevegelse, det visuelle og det som pirrer og røsker i sanseapparatet og prinsipielt er annerledes. Åndelige behov møtes med en ubibelsk emosjonell søtsuppe, og sosiale behov møtes med show. 

Religion som salgsvare
For å sitere forskeren Thomas Ziehe (Ziehe 1997), så ”blir religionen, i konkurranse med andre systemer, en form for salgsvare.” Det er denne mentaliteten gen-x markedsførerne styrer etter. Kristen forkynnelse befinner seg på markedsplassen og må stadig lansere nye metoder for å nå menneskers oppmerksomhet. Og da kan vi også være enige med religionsforskeren Pål Repstad, når han påstår at en slik situasjon gjør to ulike strategier mulig. Det første er å gjøre religionen mer populær, som Repstad kaller ”basketballisering,” (Repstad 1984 side 149.) For å få folk til å komme til kirken, lokkes de med en rekke sosiale aktiviteter, som f. eks. ballspill. Slik får man kontakt med nye potensielle medlemmer. Men for å holde på de nye, som selvfølgelig kom for å få dekket sine normale sosiale behov, må det religiøse tones ned. En annen strategi for å tilpasse seg markedet, er å bli lik de andre organisasjonene i moderniteten. En annen rasjonalitet og målsetning sniker seg inn, slik at kristendommen blir kommersiell. I følge forskeren Berger (Berger 1997), kan religionen på denne måten helt miste det særegne religiøse, fordi så lenge det er snakk om frie individer, må varen forandres etter deres (kjøpernes) ønsker, for at den skal kunne bli solgt.

Ved å studere publisert gen-x materiale, er det ikke et fnugg av tvil hos mange av oss, om at nevnte ideologi nettopp har denne kommersialiseringen av kristendommen som fokus og ideologi. Statistikk, kvantitet og volum teller, ikke kvalitet. Et kristent ungdomsblad  har i lengre tid anmeldt diverse musikk som kristen ungdom derved gjøres kjent med. En menighet skrev til redaktøren og beklaget den type musikk som ble anbefalt. En representant fra bladet møtte senere med menigheten for å rettferdiggjøre musikken bladet synliggjorde. Da noen i menigheten tok initiativ til å spille noen av cd’ene anbefalt, fikk mange i menigheten sjokk. De fikk rett og slett lytte til ren og skjær piggtråd rock, som vekker det uhellige, rå, banale og brutale i den falne naturen. 

Vi kjenner vitnesbyrd fra mennesker, som i sitt tidligere og verdslige liv, ”digget” slike rytmer. Når de senere ønsker å leve som kristne, opplever de at de faller rett tilbake til synd og råskap, hvis de tillater seg å lytte til denne djevelens nøkkel inn i menneskets underbevissthet. Det kristne ungdomsbladets representants respons var: ”Men vet dere ikke hva deres egne ungdommer lytter til på rommet sitt?” Med andre ord, gi dem det de er vant til og det de liker, så kan vi beholde dem i menigheten. Vi har inntrykk av at hvis bare ordene himmel, helvete, Gud eller Satan er med i teksten, er musikken stueren for bedehuset. 

Modne og kristne foreldre i nevnte menighet svarte at hvis det var slikt barna lyttet til, burde vi heller arbeide for å gi dem et sundt alternativ. Av mange lignende episoder, er dette et brukbart eksempel på hva kommersialiseringen av kristendommen gjør men enkeltes tankesett. I ytterste konsekvens produserer den mentaliteten som sier at hvis det er synd mennesker vil ha, så gir vi dem det. Den kristne forkynnelsen er da fullstendig løsrevet fra sin objektive hensikt og fra troen på Den Hellige Ånds ledelse. 

Gen-x ideens filosofi fungerer. Gi mennesker det de vil ha, så kommer de løpende. Vil de ha brød og sirkus, vil salen fylles når dette tilbys. Metoden er effektiv for enhver forening, interesseorganisasjon, syklubb eller idrettslag. Den markedsanalytiske fremgangsmåten gir ethvert tiltak vekst, men har ingen plass i kristen forkynnelse. 

En påstand
Vi tror ikke verken gen-x eller de som søker å tilpasse den kristne forkynnelsen til denne fiktive generasjonen, noen gang har hørt evangeliet forkynt. Foreldregenerasjonen som de vil ha et oppgjør med, valgte å endre så mye av det evige evangeliets innhold, at deres barn aldri fikk møte det. Derfor leter neste generasjon i tåka, og snekrer til slutt sammen noe som kjennes, føles og smaker behagelig, men bibelens evangelium er det garantert ikke.

Det ekte budskapet som i alle generasjoner, i 20 århundrer, har gjort mirakler i menneskers liv, trenger aldri å moderniseres. Ordet er fra Gud selv og har alltid vært det samme. Ånden er Guds og forandrer mennesker innenfra. Synden blir avslørt av Guds lov. Angeren skapes av Den Hellige Ånd. En iboende Jesus utfører et mirakel og omvendelsens under er en realitet. I alle de store vekkelsene gjennom mange generasjoner, ble mennesker gjenfødt og deres karakter ble endret. Guds Ånd trenger ingen stafasje. Verken trommer, dans, drama eller annen formalisme var nødvendige, når Gud nådde mennesker gjennom sitt Ord. De stolte ble ydmyke. De feige ble modige. De harde ble myke. Juksepaver ble oppriktige. De falske ble ekte. De som hatet begynte å elske. Hissigpropper ble tålmodige. Lukkede mennesker åpnet seg. De som led av menneskefrykt ble frimodige vitner. Slik var det alltid, slik er det i dag og slik vil det være helt til Jesus kommer. 

Gen-x er aldeles ikke en moderne metode benyttet for å forkynne gamle sannheter. Det er en fremgangsmåte som bryter voldsomt med bibelske grunnprinsipper og benyttes til å spre ubibelsk teologi. 

Slik forkynnelse og slike resultater er å oppleve i dag, men de som har planlagt framstøtet mot gen-x ungdommen var aldri der for å lytte, lære og oppleve. De slo seg ned i menigheter som hadde finjustert den økumeniske nyteologien og allerede tatt avstand til bibelens evige evangelium om frelse fra både syndens skyld og makt. I alle generasjoner, også i dagens gen-x tid, skjer det mirakler når Jesus når mennesker. Men med oppskriften gen-x evangelistene har satt sammen, blir veien vanskelig å finne.
                                                             (JB med forsker assistanse fra sosiolog C.Haugvik.)