Konfrontasjon på Karmel

Akab var konge over Israel i 22 år. Både han og folket kjente godt til alt Gud hadde gjort for dem i fortiden, og hva han ville med dem i framtiden. Hans far, Omri, hadde ledet folket til avgudsdyrkelse. Akab regjerte såpass lenge at han hadde mange og gode anledninger til å rette opp det gale hans far hadde gjort, men han valgte i stedet å lede folket videre til ennå større opposisjon mot Gud. Selvfølgelig kunne han ha stanset avgudstilbedelsen som fant sted i Betel og Dan, men han gjorde det ikke. Det var heller ikke ukjent for kongen at Herren uttrykkelig hadde advart Israel mot å velge seg en konge. Årsakene til denne advarselen var mange, men inkluderte bl.a. at en slik posisjon lett kunne gi en leder følelsen av å ha makt over mennesker. Gud ønsket å være Israels konge, og han ville gjerne lede hvert enkelt individ med sin Ånd. Aller helst ville han at de skulle ha forstandige og gudfryktige dommere, som kunne veilede dem etter prinsippene i Guds lov. Men folket så hvordan nasjonene omkring dem hadde konger som regjerte med pomp, prakt, myndighet, autoritet og makt. De fikk et ønske om å være lik de andre og ikke så spesielle. Resultatet var at de insisterte på å ha konger. 

De kunne alle, da som nå, ha opplevd å bli ledet individuelt og personlig av Guds Ånd, i samsvar med Guds lov og åpenbarte vilje. Hver dag og i forbindelse med hver ny livssituasjon, kunne de justert sine liv etter hva de visste Herren ønsket. Ingen er nødt til å følge andre i et frafall, selv om de er en del av den samme kultur, menighet eller familie. Frafall er aldri nødvendig, men alltid et valg. Denne påstanden har ikke å gjøre med vanskelig eller lett, eller for den saks skyld, hvilke konsekvenser valget vil lede til. Full lydighet i forhold til det lys man har, er ikke menneskelig sett vanskelig, men umulig. Både lyst og evne til å lyde Herren er en gave, men den er tilgjengelig for absolutt alle, som vil ta imot. Skulle vi komme til den konklusjon at lydighet er altfor vanskelig, sier vi bare en sannhet om oss selv, ikke om Gud. Hans tilbud begynner når vår kompetanse slutter. 

Blandingsreligion.
Akab ble en av de kongene som gjorde med Israel nettopp det Herren fryktet aller mest. Han ble også så opptatt av hva som skjedde i de andre rikene, at han heller burde vært utenriksminister. Da han hadde statsråd, sammen med sine lite åndelige rådgivere, fant de ut at den beste oppskriften for å sikre fred med andre nasjoner, var at de ble så lik dem som mulig. Siden ingen av de andre nasjonene hadde lyst til å være så sære og annerledes som Israel var, ble Akab og hans råd enige om at Israel nok kunne endre litt på sine særtrekk, og lære litt av de andre. De latterliggjorde og reduserte betydningen av de sannhetene Gud hadde gitt dem i arv, og foreslo at de med fordel kunne innføre tilbedelsesformer og framgangsmåter som de andre religionene benyttet. Sannhetene, som Israels pionerer mottok fra Herren, virket så firkantede, tørre, teoretiske, bastante og lov-orienterte i forhold til den emosjonelle, frie,  suggererende og utflytende måten de andre tilba på. Den ekstatiske åndelige rusen de andre syntes å oppleve når de tilba, ble mer og mer tiltrekkende på Akab. Sett fra et politisk og diplomatisk ståsted, var sikkert ikke ideen om en blandingsreligion så dum, men i Guds øyne representerte denne beslutningen et alvorlig svik mot han som hittil hadde ledet og beskyttet dem. 
 

Akab og hans regjering glemte at de var Guds folk og at de ikke tilhørte seg selv. Ingen kan gjøre hva de har lyst til med andres eiendom. Resultatet var i hvert fall at kong Akab ble svært økumenisk. Han lette hele tiden etter aktiviteter, program og tiltak han kunne arrangere sammen med folkeslagene som hadde enn annen religion enn den Israel opprinnelig ble gitt av Gud. Kongen prøvde å være en brobygger mellom de ulike nasjonene. Fellesnevnere, likhet, fred og enhet ble hans nøkkel til fredelig sameksistens. For å demonstrere sitt åpne sinn og pluralistiske velvilje, giftet han seg også med Jesabel, som var datteren til den hedensk Sidonitt-kongen Etba’al. Denne kongen var også Ba’als øversteprest. Giftemål mellom kongehusene har som kjent alltid vært en brukbar metode for å sikre gode internasjonale forhold. En hersker går neppe til krig med en annen konge, hvis sistnevnte er gift med hans egen datter. Metoden er like genial som den er effektiv. Men også farlig, siden objektiv ideologisk lojalitet, korrigering og grensesetting blir vanskelig i rammen av familiær snillisme. Men kongens økumeniske mentalitet førte han lenger og lenger bort fra de planene Gud hadde med folket sitt. Det har alltid vist seg å gå slik. Er det ikke pussig at mange av hver generasjons nye åndelige ledere, ser ut til å måtte gjøre de samme tabbene som andre ledere gjorde før dem, og med samme resultat.

Guden Baal slik Kanaanittene så ham

 Kunnskap har de nok, men det er ikke mye visdom å skryte av. Og det gikk selvfølgelig slik som Gud fryktet og djevelen håpet på. Snart begynte kongens kone, Jesabel, og påvirke kongen slik at han ble interessert i de hedenske gudene hun var vant til å tilbe. Man søker jo å gjøre sin ektefelle fornøyd. Kongen søkte ikke råd hos Guds profeter eller i Skriftene, men bare hos sine egne følelser. Derfor ble han enstemmig enig med seg selv om at det ville være helt greit å bygge templer og altere i Israel også til de hedenske gudene. Det er ikke mange som våkner og snur når de har begynt å gå på kompromissets vei. 

Frafallet utvides
Hvis vi skal være realistiske, så var det helt klart både logikk og sammenheng i hans resonnement. Ba’al religionen og Israels religion hadde egentlig mye likt. (Legg merke til hvor lett det er å skifte fokus og i stedet vektlegge likhetene, når dette selvbedraget først er påbegynt.) Begge religionene hadde altere, ofringer, prester, seremonier, røkelse, spesielle høytider, prosesjoner, sanger og bønner. Jo mer Akab tenkte på det, jo mer sikker ble han på at alle religioner sannsynligvis tilba den samme Gud, men man ga han bare ulike navn. Da han kom på denne geniale løsningen, ble han ennå mer økumenisk. Da var omtrent alle barrierer revet ned, og fellesgudstjenester og bønnesamlinger ble et viktig religiøst/politisk virkemiddel. Men selv om hans likesinnede var meget tilfredse, satte ikke Gud pris på denne utviklingen.

Det ledet til at Akab ”gjorde mer ondt i Guds øyne enn alle kongene som hadde regjert før han,” 1.Kong. 16:30. Det er sterke ord. Han begynte også å tilbe Asjera i tillegg til Ba’al. Har du først begynt en vandring på den økumeniske motorveien, bli den etter hvert bredere og bredere, og snart må du ha kikkert for å se grøftene. Akab sopte med seg i sin etter hvert så romslige teologi, omtrent alt som smakte av religiøsitet. 

Men selv om Gud til tider lar oss mennesker holde på med det vi vil, leser vi i 1.Kongebok 16:33, at kongens avgudsdyrkelse egget Herren Israels Gud til vrede. Å få Gud til fiende er ingen spøk. Der var ikke slik at Gud ikke lenger brød seg om den rebelske kongen, men han kunne ikke tillate at hele folket ble ført vill av en leder som hadde mistet bakkekontakten med det som var Guds hensikt og plan med de menneskene han kalte sine egne. Herren valgte å presentere konsekvenser for Israel. Grensesetting kan av og til skape endrings-motivasjon, nettopp på grunn av at følgene oppleves uakseptable. 

Selv om vi ikke alltid setter pris på metodene Herren benytter for å vekke oss opp, må vi aldri tvile på at han vil oss vel. Bibelen sier: ”Det er ikke min vilje at den ugudelige skal dø, sier Herren Gud. Nei, jeg vil at han skal vende om fra sin ferd og leve… Hold opp med alle de overtredelser dere gjør dere skyldige i, og få dere et nytt hjerte og en ny ånd,” Esek. 18:23.31.32. 33:11. Gud hater religionsblanding, og vil ikke la de som håner ham på dette området gå ustraffet. Å bryte ned barrierene mellom det ekte og det falske er avskyelig i Guds øyne.

Frafallets konsekvenser
Profeten Elia ble av Gud bedt om å konfrontere kongen. Det er ikke slik at de som har et lederverv automatisk skal adlydes og følges. Sannhet følger nødvendigvis ikke posisjon. Den er nemlig i seg selv frittstående og objektiv. Hvem vi enn har å gjøre med, enten det er konge, president, prest, pastor eller forstander, skal lojalitet alltid avgjøres av objektiv bibelsk sannhet. Enhver, uansett posisjon, rang eller plass i systemet, har både rett og plikt til å påpeke frafall og etterlyse sannhet. I den kristne menigheten, som bærer sitt navn fordi den tror på det Kristus sa, gjorde, sto for, underviste og ønsket, vet ikke en prest eller pastor mer om nødvendig sannhet enn det ethvert medlem kan vite.  
 

Når alle kan lese og alle har sin bibel, og siden Guds Ånd med glede stiller opp for enhver som åpner denne boken og ber om veiledning, er sannhet for alle å oppdage. En pastors sentrale privilegium er å ha all sin arbeidstid tilgjengelig for undervisning og sjelevinning. Tid og mulighet er det sentrale, ikke kunnskap, som alle kan og må kjenne til. Kong Akabs svik, i forbindelse med de sannheter Gud opprinnelig hadde gitt sitt Israel, forårsaket at hele folket måtte lide. Vi syns kanskje det hadde vært mer rettferdig om kongen alene måtte bære konsekvensene av sin synd. Du husker sikkert at en lignende situasjon fant sted tidligere i folkets historie. Ved Kadesj tillot Gud at 12 stammeledere gikk inn i det lovede landet for å speide. Da de kom tilbake valgte 10 av de 12 ikke å stole på og lyde Gud. Resultatet av at 10 ledere produserte en ny teologi, var at 2-3 millioner mennesker måtte dø i ørkenen i løpet av de neste 38 årene.

Kong AKab, Israels leder fikk sjokk da Herrens svar på Elias bønn var ild fra himmelen

Elia forkynte det følgende budskapet til den økumeniske kongen. ”Så sant Herren, Israels Gud lever, for Hans åsyn er det jeg står. Det skal ikke bli verken dogg eller regn disse årene, uten på mitt ord.” Tilbakegang og nedgangstider er ofte benyttet av Gud for å hente sitt folk ut av lunkenhet. Etter at dette lite hyggelige budskapet ble gitt, veiledet Gud profeten slik at han klarte å komme vekk fra den arge kongen. Når kjærlighet til sannheten uteblir, vil et menneske som ikke er født på ny, alltid bli vred når resultatet av frafallet synliggjøres. De som påviser forholdet mellom årsak og virkning blir vanligvis mottakere av de sinte følelsene og handlingene. Det var og er alltid slik. 

Gud sørget for profeten selv om landet ellers led på grunn av hungersnøden. Når som helst i denne perioden, kunne folket ha husket hva Gud tidligere hadde gjort for dem. De kunne ha avsatt kongen, revet ned avgudsaltrene, endret teologien slik at den igjen ble bibelsk, og fra da av valgt lydighet. Da ville hungersnøden og nedgangstidene sluttet tidligere. Men noen hadde innbilt dem at de var forpliktet til å sette en leder mellom seg selv og sin Gud. Vi tør påstå at denne holdningen representerer et unødvendig sjansespill.

Konfrontasjon
Da over tre år var gått, var situasjonen prekær. Bibelen sier det tørt og sakelig; ”det var hungersnød i Samaria,” 1.Kong. 18:2. Kongen og Jesabel hadde sendt ut store styrker for å finne den forferdelige profeten som var årsak til all elendigheten. De betraktet han som en utbryter-leder som motarbeidet kongen og hans råd. Men Elia hadde selvfølgelig ikke brutt ut av noe som Gud ville at hans folk skulle stå for. Det var den økumeniske kongen som hadde brutt seg løs fra Herrens sannheter, og forårsaket at menigheten også ble ledet samme vei. Likevel ble de enige om at Elia var skyld i tilbakegangen, nedgangstidene og problemene de opplevde. Og Guds mann var oppmerksom på faren han befant seg i. Da kom Herrens ord igjen til Elia. ”Gå og still deg fram for Akab, så skal jeg sende regn på jorden,” 1.Kong. 18:1. 

Det må ha krevd ganske mye mot og tillit til Gud å være lydig mot denne befalingen. Uten Herrens beskyttelse ville ikke hans liv være stort verd. Da Akab så profeten ropte han til ham; ”Er det du, du som fører skade over Israel?” Lederen betraktet ikke sitt teologiske frafall som problemet. Han valgte ikke å se forholdet mellom nedgangstider og sin hang etter å dra inn i Israels tro og lære, elementer fra de falne religionene som omga dem. Han hadde hentet inn hedenske ideer og tilbedelsesformer, og introdusert disse fremmede og hedenske metodene til menigheten. Han mente sikkert at metodikk ikke formidlet teologi, men bare gjorde tilbedelsen mer moderne og tilgjengelig for en ny tid. Sannheten var at tilbedelsesmetodene var gjennomsyret av en filosofi og en teologi som ikke var samstemt med det Gud opprinnelig ga dem. Israels leder kopierte frafallet og sørget for at presteskapet fikk folket hjernevasket til å akseptere det falske framfor Guds Ord.

Denne kongens nyteologiske kampanje gjorde det umulig for Gud å bruke sitt folk til å vise verden hvem han var og hva han ville. Herren ønsket at hans folk skulle være annerledes og ikke lik de andre i liv og lære. Men den arrogante og selvrådende lederen, brøt ned barrierene mellom det rene og det urene, slik at verdslighet ble ansett naturlig. Hans argumenter var sikkert overbevisende nok, i hvert fall hvis man glemte hva Gud hadde sagt. Alle de sentrale elementene i Israels religion, var som nevnt til stede hos de andre religionene. Uten tvil var det mange solide beveggrunner for å snurpe de ulike trosretningene sammen til en samlet verdensreligion. Visjonen er så besnærende at man kan få funklende øyne og pusteproblemer av mindre.

Elia anbefalte kongen et oppgjør slik at man en gang for alle kunne få klarhet i hva som var rett og hva som var galt. En kjempekomite ble anbefalt, hvor alle sentrale aktører, samt de som ble påvirket av dem, ble trommet sammen. Siden kongen hadde volum, flertall, makt, posisjon, nødvendige våpen og systemet på sin side, hadde han ikke noe problem med å akseptere profetens premisser. Ja, jeg tror at han gledet seg til oppgjøret. Kongens sekretariat fikk noen travle dager. Skriv og proklamasjonen ble sendt til alle kanter, og snart var hundrevis av prester samlet i hovedstaden. Gjennom datidens kommunikasjonsmåter, ble også hele folket bedt om å stille opp. Jo flere vitner jo større seier - tenkte kongen.

Da menighetens medlemmer hørte spillereglene for demonstrasjonen, svarte de: ”Det ordet er rett,” 1. Kong. 18:24. Få var i tvil om utfallet. Så forledet og bedratte var de, at de var helt sikre på at blandingsreligionens gud ville åpenbare seg og utføre et solid mirakel og derved demonstrere sin eksistens. Hvorfor trodde de det? De måtte simpelt hen ha erfart en del mirakuløse og overnaturlige manifestasjoner knyttet til Bàal tilbedelsen. Det er lite trolig at de ville gått med på denne konfrontasjonen, om de aldri hadde opplevd at Ba’al prestene fikk til noe som så ganske mirakuløst ut.
 

Åndelige styrkeprøve Alle var til slutt samlet. Kongen og hans hoff satt på en pyntet plattform. Hundrevis av soldater omkranset scenen. En lang rekke med 450 Ba’al profeter kom langsomt oppover skråningen. Hadde de visst hvordan dagen skulle ende, hadde de snudd og løpt for livet. Men de hadde tillit til den styrke og makt de etter hvert hadde opparbeidet seg. Etter dem kom 400 Asjera profeter kledd i sin lange kjortler. Det blir 850 til sammen. Trompetene spilte fanfarer. Trommene slo takten mens den ærverdige prosesjonen stilig inntok sine plasser. Prakt, myndighet og autoritet lyste ut av hvert ansikt. Menigheten sto lamslått av beundring og følte at de var vitne til en stor begivenhet. Så kom profeten Elia. Han var alene. Hvis vi utelukker kongen, hoffet og soldatene, var oddsen 850 mot 1. Blant presteskapet var det nok mange som fant fram et hånlig smil, når de så den lille mannen som hadde utfordret maktapparatet.

"Svar meg, Herre - dette folket kan erkjenne at Du er Herren Gud, og at du vender deres hjerter tilbake til deg igjen." (2. Kong. 18,37)

Elia visste godt, at om dette slo feil, ville han bli revet i småbiter på sekunder. Men Gud var hans arbeidsgiver, og han hadde full tillit til sin sjef. Profeten ignorerte kongen, hoffet, soldatene og avgudsprestene. Han vendte seg i stedet til menigheten. Med høy stemme sa han til dem; ”Hvor lenge vil dere halte til begge sider? Hvis Herren er Gud, så følg ham, men hvis det er Ba’al, så følg ham,” 1.Kong. 18:21. Folket så ikke skamfullt ned, som de kanskje burde. Jeg tror at de alle samtidig snudde seg og så på kongen. Det var lederen som skulle avgjøre deres respons. Så langt var de fraveket Guds plan med dem. Individuell tro var omgjort til en kollektiv meningspakke hvor ledelsen bestemte og menigheten fulgte. Til tross for ufattelig mange advarsler, og like mange tidligere tragiske erfaringer, valgte Guds eget folk å være en gjeng med tanketomme nikkedukker, som lot seg lede dit hierarkiet bestemte. Dette er nøyaktig det motsatte av det Gud ønsket å utvikle i sine barn. Et djevelsk system hadde tatt plassen for all den visdom Herren hadde formidlet gjennom sine profeter. Etter å ha hørt profetens utfordring, står det i Bibelen at ”folket svarte ham ikke et ord.” Ikke en eneste en av dem hadde mot til selv å vurdere hva sannhet var. 

Karismatikk på Karmel
Elia fortalte kongen hva som skulle skje. De la sitt offerdyr på Ba’als alter. Et stykke unna sto altret for Israels Gud. Det var delvis ødelagt og hadde lenge stått ubrukt. Snart begynte seremonien. Selv det mest ekstreme karismatiske miljø kunne ikke engang komme nær det som skjedde på Karmel denne dagen. Prestene jogget, hoppet, hylte og skrek. De danset og vrælte, hoiet og brølte. Ekstasen og larmen var enorm. Tenk deg 850 voksne menn som gauler av full hals og roper på sin gud. Da ingenting skjedde, er det rimelig å tro at prestenes ledere lette etter en mulighet til å jukse litt, og på en eller annen måte få satt fyr på veden under offeret. Elia voktet dem nok nøye for at de ikke skulle få anledning til å lure noen.

Hvis Ba’al hadde vært til, ville han selvfølgelig ha sendt ild for å dokumentere sin eksistens. Djevelen kunne meget godt ha klart det, men siden det ikke skjedde, har vi grunn til å tro at Gud ikke tillot det. Denne åndskampen skulle utkjempes på en slik måte at sannhet ble åpenbart. Guds profet tillot seg å håne Ba’al prestene. Han gjorde ikke det fordi han ville dem ondt, men for om mulig å vekke opp den sovende og sløve menigheten. Til slutt orket ikke prestene mer. De var utkjørte og redde. Noen av dem husket sikkert at mannen som hadde utfordret dem, ble gjort til syndbukk for hungersnøden som hadde herjet i flere år. Hva slags krefter kunne han ha kontakt med, siden hans spådommer om været hadde gått i oppfyllelse? Kunne det være at han virkelig ville klare å demonstrere at Ba’al likevel ikke var gud? Hva kom til å skje med dem om dette skulle bli utfallet. Sannsynligvis hadde også kongen et ansiktsuttrykk som ikke lovet godt.

Guds alter oppbygd
Da karismatikken etterhvert døde ut, trolig grunnet deltakernes fysiske utmattelse, sto profeten fram. Han bygde opp igjen Guds alter som var ødelagt, 2.Kong. 18:30. Sannheten om hvem Gud er, hva han vil og hva han står for, måtte gjenoppdages hvis himmelens velsignelser skal nå hans menighet. Veden og offerdyret ble lagt på plass. Store mengder med vann ble tømt over det hele. Ingen skulle kunne bortforklare at Gud sto bak det som skulle skje. Da alle forberedelsene var utført, vender profeten seg til Israels Gud. Ba’al var tydeligvis en tunghørt gud, siden prestene måtte lage så mye spetakkel for om mulig å få kontakt. Det var nå blitt sen ettermiddag, og det var tiden for kveldsofferet i følge Guds instruksjon. Stille og rolig snakker Elia med sin Gud. Han er den levende Gud og hører godt. 

Profeten var ikke opptatt av å overbevise de 850 prestene. Han behøvde ikke å repetere vers, kor og ritualer for å komme i en følelsesmessig stemning, for at kontakten med Gud og hans Ånd kunne etableres. Han hadde ikke bruk for metodene og teknikken som de fremmede trosretningene hadde finjustert, og som garanterte boblende kroppskjemi, suggererende transer, snufsende gråt og emosjonell rus. De andre religionenes opplevelsespakker med bevegelse og rytme, var fullstendig uvesentlig når han vendte seg til sin Skaper. Det var den bedratte menigheten profeten hadde i tanke. Tusener av mennesker som var blitt ført vill av den ubibelske forkynnelsen de var utsatt for. Han så på dem som ofre for de falske hyrdenes herjingen. Han hadde medynk med dem. Derfor ba han; ”Svar meg, Herre, - så dette folket kan erkjenne at Du er Herren Gud, og at du vender deres hjerter tilbake til deg igjen,” vers 37. De 850 karismatiske prestene og folket de hadde forført, må ha sett på hverandre med undring når de hørte profetens bønn. Hvordan kunne han regne med å komme i kontakt med guddommen uten å benytte stafasje og fakter? Hans bønn var jo tørr og lovisk, og fullstendig uten ånd. Han verken skreik, brølte, danset eller fektet med armene. 

Guds svar
Elia tenkte ikke på sin egen skjebne der han sto, ei heller på de som alt hadde valgt å kjempe mot Gud. Han var opptatt av et bedratt folk. Dette er alle sanne reformatorers holdning, både da og nå. Du kjenner sikkert denne historien fra Bibelen. Ild fra Gud falt ned og brant opp vannet, offerdyret, veden, alteret av stein og jorden omkring. Folket bøyde seg og bekjente; ”Herren, han er Gud.” Alliansen til kongen og den massive prestestanden var blåst bort. Frykten for represalier likeså. Nå forsto de at de var ført bak lyset. Den sanne Gud sto ikke for alt det Akab og Ba’al prestene hadde introdusert. Blandingsreligion er avskyelig for Herren. Skjebnen til de 850 falske forkynnerne er det ikke hyggelig å lese om, men folkets vrede og raseri over å ha blitt ført bak lyset var enorm. 

Om ikke lenge skal alle møte en Karmel erfaring. Noen er alt der. Uansett hvilken side vi har valgt å være på, vil det som skjedde på Elias tid være en modell for utfallet også denne gangen. Prestene som trakk hedensk lære inn i menighetene, vil nå som da være i flertall. De fleste vil være bedratte. De som velger å stå på Guds side og frasi seg falsk lære, samt advare mot dem, vil være få og de vil bli mottakere av systemets vrede. Vi må alle velge hvem vi skal gi vår allianse og lojalitet. Vi må også være sikre på at vi kjenner de sannheter Gud opprinnelig ga sitt folk, slik at vi kan oppdage endringene som finner sted når endetidens store religionsblanding finner sted. Den er godt i gang og tiden er kort. 

“Du skal ikke tjene gudene deres, for det vil bli en snare for deg...” 5.Mos.7,16. “Du skal ikke slutte noen pakt med dem...” 5.Mos.7,2. “Dere skal ikke følge gudene til folkeslagene som bor omkring dere...” 5.Mos.6,14. “Dere skal ikke vike av verken til høyre eller venstre,” 5.Mos.5,32.
      
JB