Kraftig oppgjør med den lovløse forkynnelsen.

På NELA, (Nord-Europeisk Lutherakademienes) konferanse i Oslo i sommer, (i Sjømannskirken på Bygdøy), vakte den svenske dosent Rune Søderlunds innlegg oppsikt. Han fulgte sporene etter de viktigste antinomistiske (teologi som skiller lov og evangelium) retningene gjennom kirkehistorien og opp til vår egen tid. Ved å gå veien fra gnostikeren Marcion, via de revolusjonære spiritualistene og Luthers nære venn og disippel Johannes Agricola, viste han at antinomistisk (lovløs) forkynnelse aldri har vært mer utbredt enn i dag. 
Agricola mente at all forkynnelse som knytter mennesker til synd, skyld, lov og dom, må opphøre for å være evangelisk. Hans motto var; ”Til galgen med Moses.” Luther kjempet mot sin tidligere venn og sa at den som neglisjerer Guds lov har ødelagt evangeliet. 
Dr. Søderlund indikerte at mye av dagens kristne forkynnelse, nok står betydelig nærmere Agricolas teologi enn Luthers. Litt i underkant av 100 deltakere fra flere Nord-Europeiske land fulgte konferansen, som i år hadde ”Lov, Evangelium og Antinomisme” som hovedtema. Det virker som om stadig flere oppriktige teologer våkner opp, og ser at den karismatisk/økumeniske populær- teologien er gjennomført antinomistisk, og ødelegger selve fundamentet for Bibelens frelsesbudskap. 
 

Keiser Konstantins arv.

Vi berømmer sogneprest Andreas Dovlands debattinnlegg i avisen Dagen 23. August, med overskriften; ”Arven etter keiser Konstantin.” Dovland har i lengre tid hatt studiepermisjon for å utarbeide en avhandling med temaet; ”Sabbaten – med sideblikk på søndagen.” I sine studier har han naturlig nok oppdaget hvordan keiser Konstantin søkte å gjøre kristentroen attraktiv for de sol-tilbedende hedningene. Det gjorde han ved å bytte ut den bibelske sabbaten med den hedenske soldagen (”sunday”) søndagen. Samtidig ga Konstantin klare antisemittiske signaler, siden jødene selvfølgelig helligholdt Skriftens hviledag.

Sogneprest Dovland påpeker at Konstantin hele sitt liv var en bekjennende og praktiserende hedning, men han ga den kristne kirkens biskoper mye penger, makt og prestisje, slik at de skulle stille seg positive til den nye kompromissreligionen som han skapte. Resultatet ble en pluralistisk trospakke, som etter hvert også stjal kristennavnet, og feilaktig mente seg å videreføre Jesu evangelium. Dovland påpeker at det er en klar parallell mellom hvordan keiser Konstantin ga biskopene politisk makt i et statskirke- system, slik at politiske vedtak overstyrte Bibelsen lære, og situasjonen den norske kirke nå befinner seg i. 

Dovland hevder at den Norske kirke er søkklastet med dårlig arv etter keiser Konstantin. Selv var keiseren hele sitt liv de hedenske romerske gudenes øversteprest, men han samarbeidet lett med kirken ved å tilby biskopene myndighet og makt.

Dovland avslutter med en appell til norske biskoper om å bryte med en frafallen politisk styrt kirkemakt (statskirken), og heller stå for Bibelens sannheter uansett hva det vil koste. Han mener at biskoper som Køhn, Oseberg, Steinsholt og Stålsett ikke representerer Guds menighet, og at de på grunn av sin ubibelske lære ikke har kirkens mandat for sin tjeneste, men er blitt lakeier for politiske myndigheter. 
 

Hjertesukk fra en åndelig veteran.

”Vi ser i bladene at det bærer mot avsettelsessak mot to av prestene som viet Børre Knudsen til biskop. Det var bare en av biskopene som ikke støttet dette tiltaket. Biskop Bondevik advarte mot å overreagere. Og det kan man nok forstå. For nå ser det snart ut til at kirken tåler nesten hva som helst av ubibelsk forkynnelse. Men avvik fra kirkens embetsmessige ordninger, det tåles ikke. Deretter reiser et alvorlig spørsmål seg: Hva kan kirken tåle? Kan kirken være så elastisk i lærespørsmål, at den lar sine tjenere forkynne i strid med Skriften? Er det bare embetsmessige og ordningsmessige saker som har vekt og betydning? Nå ser det faktisk ut til at man holder kirkens embetsmessige ordninger for å være det viktigste. 

Da den nye biskopen i Stavanger skulle ordineres, skulle en anglikansk biskop komme og legge hendene på ham. For så fikk han del i den apostoliske suksesjon. Han ble satt inn i rekken av biskoper fra apostlens dager til i dag. Dette er høykirkelig-anglikansk lære. Og dette har vårt kirkemøte enstemmig godtatt.
 Tidligere har denne katolske ordningen alltid vært avvist hos oss. Nå ble den enstemmig godtatt av kirkemøtets medlemmer. Ingen ”radikal” lekmannsordning der i gården. Det er lett å se hvilken retning det bærer. Vi har biskoper som lærer og forkynner i strid med Skriften. Det reises ingen avsettelsessak mot slike. Men noen prester har, sier man, krenket kirkens orden ved å ordinere Børre Knudsen til sin biskop. Dette er prester som lærer vel og lever vel. Men de må avsettes. Man behøver ikke være medlem av Strandebarm prosti for å se feilen i den kurs man nå styrer etter. Men nå burde man stoppe og tenke, så en ikke kommer i skade for å avsile myggen og sluke kamelen.” 
Carl Fr. Wisløff, Oslo. Innlegg i ”Norge i dag,” 36/2000.
 
 

Nye kardinaler i år 2000.

Katolske kommentatorer har poengtert at nåværende pave er meget fast bestemt på at av de ulike retninger som nå krystalliseres ut i kirken, skal hans linje føres videre etter hans død. Den sikreste måten å oppnå det på, er å utnevne kardinaler som er på ideologisk linje med seg selv. Det har Johannes Paul II i sannhet gjort, Av de 99 kardinalene som nå ville bli kalt sammen om paven døde, har nåværende pave utnevnt 87. Bare 12 er overløpere fra tidligere paver. I tillegg har paven planer om å utnevne enda flere høsten 2000. Det har også vakt oppsikt at det finnes to kardinaler som er ”hemmelig” utnevnt av paven. Dette kalles en ”in pectore” utnevnelse, men de kan bare delta i konklavet ved nytt pavevalg, hvis deres navn, før valget (men det kan skje etter pavens død), blir gjort offentlig av Vatikanet. Slike ”in pectore” utnevnelser har funnet sted tidligere i pavekirkens historie, hvis enkelte personers navn vil skape for stor sensasjon eller uro.

Redaktør Heiner Boberski, forfatter av boken ”Den neste paven” kommenterer i forbindelse med de hemmelige utnevnelsene: ”Før det neste konklavet kan enda relativt mye vann flyte ut i Tiberen, fremfor alt kan de forventede nye kardinalutnevnelsene gjøre at kortene blir delt ut på nytt.”

Kilde: katolsk informasjonstjeneste, 7. sept. 2000.
 
 

Opus Dei senter i Washington.

Bare to kvartaler bak Det hvite hus, har det katolske erkebispedømmet i Washington opprettet et informasjonssenter som er viet grunnleggeren av Opus Dei, Josemaria Escrivà. Senteret har et bibliotek og en bokhandel som regnes å være det største i hele Washington med omegn. Senterets plassering begrunnes med at det vil ble hyppig besøkt og benyttet av senatorer og individer høyt oppe i regjeringens hierarki.
                                                                 (Kilde: katolsk Informasjonstjeneste, 21/9. 2000.)
 
 

Pavehistoriens 8. lengste pontifikat.

Den 17. september 2000, hadde Johannes Paul II vært pave i 21 år, 11 måneder og 1. dag, noe som gjorde at han gikk opp på 8. plass blant pavene som har regjert lengst. Den dagen passerte han pave Sylvester I, som hersket mellom 314 og 335.
                                                      (Kilde: katolsk informasjonstjeneste 18. sept. 2000.)
 

Tanker om ”vekkelse” i nye former.

Debatten om ”moderne” virkemidler for å nå mennesker med evangeliet, ruller videre innenfor alle kirkesamfunn. På den ene siden har vi dem som ikke tror at metoder påvirker teologiens innhold. Men det skyldes nesten alltid at de står for en ekstremt overfladisk teologi, som er så rund, altomfattende og intetsigende, at den passer til alle meninger og preferanser. På den andre siden står de som klart ser at Bibelens lære kan blir kraftig uthult av virkemidlene. Den pågående debatten gjelder flere nye populære metoder for evangelisering. Vi tar med noen refleksjoner fra denne vedvarende debatten i Lutherske kretser. (Kilder er flere norske lokalaviser med kristne tilsnitt, kristne blad og div. internettsider.)

Det store argumentet er: ”Vi har valgt å tale til de unge på deres eget språk.” Ledelsen for UIO har bl.a. dette som hovedargument. Det søkes da oppnådd ved at muskelbunter fra USA forkynner ”budskapet” ved å knuse mursteiner med hodet og løfte 1000 kilo. Møtedeltakerne får se danse- og skateboardgrupper i luftige svev og hip hop show, samt eksotiske dansere fra stillehavsøyene, og andre sirkustilbud. Mange er fortvilet over at ”evangeliet kles i en så uverdig drakt.” Ideen er at når de unge kommer og lar seg samle i regi av ett eller annet kristent, er det verdifullt ”underordnet hva vi tar i bruk som virkemidler,” påstår arrangementenes ledere.

Da tre tusen ble frelst på Pinsefestens dag, var det ikke Peters taleteknikk eller show- tilbud som gjorde jobben. Den Hellig Ånd var til stede fordi hyrdene trodde, levde og forkynte Jesu sanne budskap. Denne Ånden gjorde at budskapet ”stakk tilhørerne i hjertet,” og de spurte hva de skulle gjøre for å bli frelst. På grunn av at religiøse ledere mangler bibelkunnskap og hyrdesinn, oppstår slike erstatninger. Den Hellige Ånd har ingen problemer med å tale til dagens ungdom, men Åndens innflytelse forstummes når underholdning, show og sirkus skaper forventninger og adrenalin-opplevelser som er rene kopier av verdens tilbud. Hvis man har lyst til å oppleve verdens attraksjoner i kirken, kan man selvfølgelig like godt få behovet møtt i verden. Når så det kristne elementet representerer 2% av tilbudet og i tillegg er godt utvannet og intetsigende, bør ikke slike tiltak bære det edle kristennavnet.              (Fra div.  klipp.)