I åndelig sammenheng sier vi at Jesus er vår stedfortreder. Det betyr at han gikk inn i stedet for oss, og tok på seg straffen og fordømmelsen på grunn av vår synd. Siden ”alle har syndet…” Rom. 3:23 og ”...syndens lønn er døden..,” Rom 6:23, kommer det frem at dette gjelder absolutt alle mennesker, med unntakelse av Jesus selv. Etter å ha stadfestet at alle har syndet, fortsetter Paulus i neste vers med; ”men de blir rettferdiggjort ufortjent av hans nåde ved forløsningen, den som er i Jesus Kristus.” Rom. 3:24. Ufortjent eller uten egen fortjeneste, sier at synderen ikke har noen naturlig rettighet å gjøre krav på for å kunne bli tilgitt og rettferdiggjort. Det gjøres for ham av Kristus, ene og alene av nåde, fordi Frelseren elsker synderen og føler medynk med ham. 
 

En illustrasjon.

Nå kan du, med ditt snuskete rulleblad, begynne helt på nytt. Det står ingen ting der som minner deg eller andre om det du har gjort. Du står der som om du aldri hadde gjort noe galt. 

Dette har Kristus gjort for oss alle, og han vil gjerne at vi skal ta imot tilbudet, slik at vi kan leve på grunn av at han døde. Hvem som helst kan takke nei, men det forekommer oss å være en respons som neppe er godt gjennomtenkt.

Ville det være rimelig å anta, at med en gang du har fått håndjernene fjernet og din frihet tilbake, og det samtidig begynner å gå opp for deg at du skal få leve videre i stedet for å dø, straks begynner å planlegge nye forbrytelser som det er knyttet dødsstraff til? Lite trolig. Opplevelsen av å ha fått livet i gave av ufortjent nåde, vil sannsynligvis fylle deg med avsky for ditt tidligere liv, og samtidig gi deg en dyp lengsel etter å utvikle en karakter lik den din redningsmann demonstrerte.

Alle lignelser har selvfølgelig begrensninger, men denne tenkte historien kan likevel nærme seg en brukbar nyttig  illustrasjon som gjør synlig hva himmelen var og er villig til å gjøre for synderen. Omvendelse, overgivelse, anger, bekjennelse og et ønske om tilgivelse og et endret liv, virkeliggjør dette nådebaserte tilbudet fra Gud.

Det faktum at Jesus elsker oss rebeller så høyt at han var villig til å dø i vårt sted (stedfortreder), skaper en enorm motivasjon til å fortsette å leve i det nære gudsforholdet. Likevel må vi ta voldsomt og fullstendig avstand fra ideen at vi mennesker har noen som helst iboende evne eller kraft til å leve etter Guds vilje, selv om vi blir elsket, tilgitt, satt fri fra syndens fordømmelse og vi tar imot Kristi stedfortredende offer. Den falne og syndige naturen kan ikke justeres, hemmes, fjernes eller begrenses på grunn av den takknemlighet som dukker opp inne i oss ved Jesu gjerning.  Den etter hvert så populære ideen at følelsen av takknemlighet på grunn av Golgata, gjør det mulig for den tilgitte synderen å leve rett, er både absurd og totalt ubibelsk. Det kreves nok langt sterkere lut for å påvirke en fallen natur, enn den samme naturens humane respons. 

Men stedfortrederen kan og vil gjøre mye, mye, mye mer for oss enn å ta vår plass på retterstedet. Hans kjærlighet stikker da langt dypere enn det. Hvis vi syndige mennesker har et barn som faller ned trappa og skader seg, er da visselig vår kjærlighet for eget avkom såpass solid, at vi søker å hindre at ulykken skal gjenta seg neste dag. ”Kjærlighet oppfinnsom gjør” lyder verset, og vi må regne med at Guds dype kjærlighet til sine barn forårsaker at hans oppfinnsomhet er grenseløs. I tillegg til å være vår stedfortreder, ønsker han derfor i tillegg å ta bolig i vår hjerne ved sin Ånd. Inne i vårt sinn, som han kjenner godt siden han skapte det, vil har sette i gang helbredende prosesser som kan rydde opp i syndens sår, og forandre vår karakter slik at syndens forbrytelse, som ga oss dødsstraffen, ikke lenger behøver å være kraften som dominerer våre liv. Han kan og vil endre følelser, assosiasjoner, tankemønstre, holdninger, vaner, og mentalitet, slik at det Guds Ånd vil og ønsker, faktisk blir det også vi vil og ønsker.

Stedfortrederen ønsker å bli en iboende virkelighet i våre liv. Og da vil det han gjorde for oss, bli supplert med det han gjør i og med oss. Med et slikt perspektiv, begynner vi å få en idè om hva Guds kjærlighet innebærer. Mange kristne bekjentgjør at de setter pris på Jesu stedfortredende offer, men de gjør det klart i både ord, gjerninger og holdninger, at de foretrekker å begrense stedfortrederens anledning til å bli iboende, slik at han kan nå fram til det innerste i oss både i dag og i morgen. 
Konsekvensen blir den samme som om den benådede dødsdømte begynner å planlegge nye forbrytelser samtidig med at den stedfortredende redningsmannen blir henrettet. Med denne holdningen til frelsesplanens forebyggende tilbud lett ignoreres, og det er vanskelig å se andre motiver for en slik mentalitet, enn enten redusert takknemlighet for tilgivelsen, eller kanskje det faktum at syndens tiltrekning oppleves så behagelig og attraktiv, at kraften til å avstå fra den ikke tas imot. 

Den falne og syndige naturen vil garantert gjøre seg gjeldende selv etter at Kristi stedfortredende død er tatt imot i tro. Hvis det virkelig går opp for oss hva han har gjort og gitt oss ved sin død på korset, vil Bibelens oppskrift på hvordan vi kan slippe til stadighet å måtte begå nye syndens forbrytelser, bli en prioritet. Motivet for et slikt fokus vil nettopp være takknemlighet for hans stedfortredende offer. Hvordan er det mulig at takknemlighet for hans død og din eget frifinnelse, skulle motivere noen til å ønske å se Frelseren naglet til korset på nytt og på nytt? Likevel er det bekjennende kristne som anklager de av sine medkristne som er opptatt av Bibelens plan for seier i fristelse, for å nedtone eller ignorere Jesu stedfortredende død! Tanken er så sinnsyk at den ikke burde kalles ved noe annet navn. Hva djevelen har fått til av holdninger i et forsøk på å kamuflere forsoningsplanen er rett og slett ufattelig.
 

Tabernaklets hemmelighet.

For å gjøre planen forståelig, valgte Gud å benytte et symbolsk rollespill, som kunne demonstrere hva frelse er og hvordan den både kunne tas imot og beholdes. Tabernaklet og tjenesten i det (helligdomstjenesten), inneholder det Gud ville at folket skulle forstå med hensyn til frelsesplanen. Alt som skjedde der og alle detaljene med hensyn til handling og riter, var spekket med informasjon om hvordan Gud kunne skille synden fra synderen, for det er jo hensikten med forsoningen eller frelsen.

Alteret og dyreofringene symboliserte Jesu fremtidige død, som det sanne offerlammet. Blodet fra dyr kunne selvfølgelig ikke fjerne synd, Heb. 10:4, men det kunne Guds lam, Joh. 1:29. Alteret hvor det stedfortredende offeret måtte dø, var fundamentet for frelsesplanen. Derfra gikk synderen tilgitt og fri. Men ennå var ikke alle symbolene i selve tabernakelet eller tempelbygningen involvert. 
I tabernaklets innerste avdeling, det aller helligste, sto kisten som inneholdt Guds lov. Det var denne loven som definerte synden som gjorde dødsstraffen nødvendig. Denne straffen var ikke fastsatt av en hevngjerrig og streng Gud, men var innebygd i kontrasten mellom det hellige og det uhellige. Det er ”essens” mer enn ”konsekvens” som forklarer dette fenomenet. Hvis du legger bløtt metall i et konsentrert syrebad, vil metallet oppløses og forsvinne. Det blir ingenting igjen. Synd i nærhet av en ren og rettferdig Gud vil tilintetgjøre personen som har synden i seg. Det skjer ikke fordi Gud hater synderen, men fordi Guds herlighet fortærer alt som er uhellig.

Under visse av tabernaklets offerseremonier, ble offerdyrets blod båret inn gjennom tabernaklets første avdeling til forhenget som skilte de to avdelingene. 
I denne første avdelingen sto symbolgjenstandene som forklarte hvordan Gud kunne og ville forandre synderens karakter, slik at synden kunne slutte å dominere synderens liv. 
Hele denne avdelingen var av Gud viet til forsoningsplanens forebyggende tilbud. Mange kristne ønsker kun å fokusere på alteret ute i tabernaklets forgår. De ønsker ikke å gå inn i helligdommen og være med på det samarbeidet som Gud har gjort mulig for å hindre videre lovbrudd og synd. De ønsker bare å nyttiggjøre seg en liten del av frelsesplanen. De er fornøyd med offerdyrets stedfortredende død, men vil ha seg fritatt fra den første avdelingens karakterendring. 

I den første avdelingen sto skuebrødsbordet som symboliserte Jesu lære og liv i Guds Ord. Der sto også røykofferalteret som viste bønnens forbindelse mellom mennesker og Gud og kraften gjort mulig ved den. Lysestaken var den tredje gjenstanden i denne avdelingen. Oljen symboliserte Guds Ånd, som gir veiledning og lys for enhver som ønsket å bli ledet fra himmelen. 
Guds Ord, bønn og Åndens veiledning er frelsesplanenes oppskrift for seier og et nært forhold til Gud. Forsøm en av dem, og djevelen har kontroll over livet i stedet for Herren. Disse tilbudene er ikke i tillegg til frelsesplanen, de er en sentral del av frelsesplanen. Det er ikke sant at mottakelsen av det sanne offerlammets død på alteret, produserer en livslang frelse fra synd. Du vet sikkert at ganske mange kristne tror på ideen som sier at hvis du tok imot Jesus som din frelser en gang for noen år siden, er det umulig for deg å miste denne frelsen. Dette er en ubibelsk lære. Det frelsende forholdet må selvfølgelig bevares. Hvis du forlater Gud og igjen begynner å leve i aktiv og bevisst synd, kan ikke fortidens forhold med Gud frelse deg når dette forholdet ikke lenger er til stede.

Det er derfor Gud planla alle symbolene i tabernaklets første avdeling, slik at vi kunne forstå hvordan vi kan bevare erfaringen vi mottok ved alteret. Da blir stedfortrederen en aktiv og iboende del av livet. Og da ser vi hvor ufyselig galt det blir å påstå at et samarbeid med himmelens plan for at effekten av Jesu stedfortredende død på korset skal forbli en daglig realitet i våre liv, betyr å fornekte det samme stedfortredende offeret.        
 

Grunnmuren.

Den slutter aldri å være fundamentet for forsoningen. Men om vi ikke er villige til å bevege oss inn i tabernaklets første avdeling, og samarbeide med frelsesplanens forebyggende tilbud, blir ikke vårt åndelig hus hva Gud ville det skulle være. Den sentrale og vesentlige hensikten med forsoningen, er som alt nevnt å skille synden fra synderen. Alteret tilgir og renser oss hver gang vi faller. Fundamentet slutter derfor aldri å ha betydning. Men Gud innbyr oss inn i tabernaklet for å kunne gjøre noe med vår karakter, slik at den blir forandret i samsvar med Guds hellige lov. Ordet, bønnen og Ånden er hans verktøy.
 Frelsesplanens endelige mål er å skrive Guds lov i våre sinn og i våre hjerter. Må Gud hjelpe oss alle til å la stedfortrederen også bli en iboende virkelighet.
                                                                                                                                                JB.