Grunn til at jeg nå skriver til dere er forandringen i mitt liv som har skjedd, fra feb. 2000 og som fortsatt pågår, (og som selvfølgelig vil pågå til jeg dør). Men den verste “debriefingen” er nå unnagjort. Det som har hjulpet meg mye, (jeg har aktivt brukt hjemmesiden deres i debriefingen min) er artiklene om “Trosbevegelsen” og om “Sjelens udødelighet” og “Den evige pine”. Sammen med et annet hefte om dette ”løsnet” evighetstorturen og jeg kan vanskelig beskrive den enorme lettelsen jeg følte når denne byrden med at jeg var født, og aldri kunne dø, “raste av meg!” Jeg ropte ut: “Gud, i forhold til evig tortur så skal jeg ta denne fortapelsen (tilintetgjørelsen ) på strak arm!” Jeg merket at jeg hadde holdt frem i mitt ”trelleliv” for å prøve å finne fred med Gud for å slippe “ormen som aldri dør”.  

Nå kunne jeg i litt mer ro å mak prøve å finne fotfeste i livet. Nå ville ikke Jesus komme igjen usynlig og umerkelig hver øieblikk, ingen evig tortur ventet, så nå fikk jeg liksom litt ro på meg å kunne ta det hele i mitt tempo. Jeg hadde ingen barnetro, jeg måtte begynne på nytt, og jeg forsto etter hvert at jeg ikke hadde “troen på Jesus” til frelse. 

Husk at jeg har sittet fast i mye. Jeg kan ikke bare skifte holdning av meg selv. Jeg må ha det inn med teskje. Jeg var en som ikke klarte og bare ”omvende” meg fra synd. Jeg satt fast.

Det første som da måtte inn var å få frelsen og syndstilgivelsen over på blodets grunn. Det å vite at uansett, kunne jeg komme til Gud og bli tilgitt, hver stund, hver dag, 7x70 ganger. Jeg ble tilgitt og tilregnet Jesu fortjeneste, uansett hvordan jeg følte det. 

Jeg hadde ikke noen til å rettlede meg og jeg tenkte at jeg måtte jo slutte med synd, jeg kunne ikke bare holde på å synde og få tilgivelse. Men etterhvert måtte jeg innse at jeg ikke klarte mer enn jeg klarte. Jeg klarte ikke å la vær å synde, og allikevel fikk jeg tilgivelse.  

Det Gud gjorde i første omgang var å gjøre meg trygg på nåden. Han ville aldri forkaste eller fordømme meg, Jesus hadde oppfylt alle Guds krav til meg og sonet min synd. Når jeg da ble trygg på dette begynte jeg å bekjenne for Gud etter Rom 6: Gud, du vil jo ikke at noen skal synde, selv om alle krav er oppfylt og tilgivelse er tilgjengelig. Gud hjelp meg ut av synden. 

Jeg klarte ikke å la vær synde (det var en del ting som hadde kontrollen på meg ), og jeg begynte nå ovenfor Gud å sette ord på tankene mine, følelsene, bekjente for Ham. Det førte meg til en erkjennelse av sannheten, hvordan jeg virkelig var. Dette hadde jeg ikke turt før å se sannheten om meg selv i øynene. Men når jeg hadde kommet fram i lyset med alt dette, kunne Gud dele sine tanker og holdninger med meg. Først da nådde han fram til meg. Da kunne jeg ta i mot dette og begynne å leve i dette. Da skjenket Gud meg tro og omvendelsen fulgte helt naturlig av det. 

Det som er spesielt er at det gikk opp for meg, at livet er en gave og at intet menneske har noe rettmessig krav ovenfor noen. Gud ville at alle skulle leve i kjærlighet (en givende holdning) og ikke etter sitt “kjøds lyster” (en egoistisk, krevende holdning) Der og da skiftet jeg grunnholdning i livet, jeg “adopterte” Guds holdning, kjærligheten. Etter det satt jeg ikke fast i synd lenger, jeg ble ikke sint som før lenger, e.t.c.

Altså jeg kan ikke tro av meg selv, det er en gave. Gud har da kalt meg, overbevist meg, og jeg har på det grunnlaget valgt å følge Ham, ved det Jesus har gjort for meg. 

Den nåden Jesus har tilveiebrakt er jo nettopp et pusterom, der vi kan være oss selv, skrøpelige og ufullkomne i denne prossessen: Helliggjørelsen. Nåden er jo ingen understøttelse av resignasjon, at vi er så skrøpelige og ferdig med det, godt at Gud er nådig. Nåden er jo det at Gud ikke krever av oss, men Jesus, slik at han GI oss: En strek over det gamle livet, ved Jesu død, og en ny start, ved Jesu oppstandelse. Vi lever hele tiden i Jesu død og oppstandelse. Noe gammelt blir avslørt som synd og bekjent, Gud tilgir og kommer inn med noe nytt. 

Dette er jo med få og klønete ord, men dette er for meg befriende og godt å leve i. Jeg finner mye av dette (rettferdiggjørelse av tro og helliggjørelse rundt korset) hos lutherske legfolk, innen f.eks.
indremisjonen, men jeg fant jo ikke dette hos karismatikerne, selv om jeg var der i 10 år! Der er fokus mer på hva jeg skal oppleve, istedetfor, som Paulus sier: Å hele tiden søke å leve til Guds velbehag. 

Men jeg tror at nåden er mye det at vi får den tiden vi trenger til å bli overbevist om Guds gode vilje, slik at vi etterlever den av hjertet og ikke bare i skinnet, sånn fordi vi tror at det er slik Gud vil ha det. Da blir kristendom en tvangstrøye istedetfor å virke befriende. 

Jeg står i dag ikke i noen sammenheng, men føler meg vel mer hjemme hos de lutherske, selv om jeg ikke tror på barnedåp og evig pine. Men jeg står med dem om frelse på blodets grunn og med alle som vil LEVE ved korset, mer enn jeg står med karismatikerne i deres jag etter åndelig opplevelser og manipulering av bakenforliggende prinsipper i livet. 

I begynnelsen etter å ha brutt med pinse - og trosbevegelsen var jeg veldig skeptisk og veldig stengt, veldig redd for nye falske åndelige opplevelser. Men etterhvert har jeg fått erfare “noe” (som jeg tror må være Gud) som gjør meg urolig og stiller spørsmålstegn ved det jeg tror, slik at jeg ikke får ro før jeg under bønn og bibellesning får revurdert min oppleste og vedtatte tro i lys av Guds ord. 

Jeg tror Gud virker på den måten, fører oss til erkjennelse, bekjennelse og tro og omvendelse. 

Jeg tror ikke lenger på åndelige opplevelser lik det å putte fingeren i sikringsskapet, eller falle i ånden etc. Det Gud har gjort for oss, har Han gjort ved sin sønn, og det han gjør subjektivt i hvert enkelt menneskes liv, er for å føre oss til tro på seg og sin sønn og et godt liv ved at vi bøyer  oss for Ham. Min kone representerer tredje generasjon på en gård og hennes bestefars bokskatt ligger igjen i hovedhuset, der vi bor. Hennes bestefar var luthersk emissær innenfor Indremisjonen, men likte å følge med, også på hva som skjedde utenfor de lutherske kretser. Han hadde mest bøker av Wisløff, men også en bok om helvete av T.B.Barrat og en liten bok som skiller seg ut fra alt det andre: Tanker i tiden, 23 stykker av forskjellige forfattere som et innlegg i dagens religiøse debatt, utgitt 1972. Den satte meg helt ut. I den fant jeg begrunnelse for sabbaten på lørdag og et stykke om hvorvidt
mennesket har en udødelig sjel eller ikke, og det var greit. Det som var spesielt var noen stykker som helt og fullt konsentrerte seg om å forkynne veien til frelse, og det var den klareste forkynnelsen av evangeliet jeg noen gang har møtt! Alt falt så godt på plass. Det er kanskje ikke pent å si det, men det er visse punkter av “den protestantiske frelsen” som jeg ikke helt forstår eller sier meg enig i, jeg har liksom hatt en del “egne” tanker rundt dette, (som jeg da selvfølgelig mener er Bibelens tanker). Disse
tankene fant jeg nå igjen, her hos disse adventistene. Da er det ikke så rart jeg ikke fikk lov til å bli ferdig med dem.... 

Ikke så at jeg ikke har funnet disse tankene hos noen få lutherske teologer, men her fant dem i en sammenheng som hadde tatt en større logisk konsekvens av denne forkynnelsen enn lutheranere generelt: Adventsamfunnet. 

Dette ga meg også mot til å driste meg til å kikke litt på en annen ”villfarelse” jeg har blitt advart mot: Ellen G. White. For mange år siden var det en som gav meg boken: “Mot historiens klimaks” og den satte nå ting veldig på plass. Den ga meg en større kjærlighet og respekt for Guds ord og den viste meg at dette livet var en vandring og ikke selve målet og at vårt eneste håp er å følge Kristus, om så i døden. Jeg må til Himmelen, hjem til min forløser. Mitt “klimaks” med boken ble kapittelet: “Nøkler til Guds rike”, det skal jeg lese om igjen og om igjen.  

Jeg følte meg også veldig tilskyndet til å lese Galaterbrevet og litt i Romerbrevet, og så at Paulus var jo ikke negativ til loven, den var jo god, rettferdig ja til og med åndelig. Det var oss det var noe galt med, ikke loven. Det oppgjøret Paulus tar i forhold til loven, er jo det at vi ved Jesu død er fri fra lovens krav, fordømmelse og forbannelse - for å leve for Gud! Så det har ikke skjedd noe med loven, det har skjedd noe med meg, ved Jesu død og oppstandelse! 

Åndens vitnesbyrd har jeg virkelig lært meg å sette pris på. Da jeg skulle slukke lyset på søndag kveld, løsnet det. Da kunne jeg gripe sammenhengen med hjertet. At det er umulig å løsrive Jesus og evangeliet fra det gamle testamente og Guds lov. Det er hele tiden med Guds lov og det gamle testamentes profetier i bunn, at Paulus gir oss ordet om korset. At det er lovbrytere som trenger nåde og frelse. Vi må altså begynne med Guds rettferdighet og vår falne tilstand før vi kan forstå ordet om korset, og ordet om korset må forståes i lys av den gamle pakt. 

Mitt forhold til Guds ord blir ikke da “lovisk”, men ved sitt ord lar jeg Gud forme meg, skifte ut mine holdninger, slik at jeg kommer mer å mer på linje med Ham. Dette skjer ved Ordet og Ånden, ved å bibelstudier og bønn. 
Ove Davidsen