Hedenskap i kristen kappe

I Daniels profetier om den samme makten, kan vi lese at fra ett av dyrets (romerrikets) hoder, skulle det vokse det opp et lite horn, som symboliserte en religiøs makt som blant annet forfølger Guds folk, får en storhetstid på 1260 år, og planlegger å endre Guds hellige tid og Guds bud. Og det er denne religiøse makten Åp. 13 følger opp, og gir oss mer informasjon om. Vi siterer her de tre versene som tar oss videre i denne profetien, og fortsetter fra vers 1 og 2 som vi studerte i forrige artikkel.

Vers 3. Og jeg så at et av hodene hans, som om det var blitt dødelig såret, og hans dødelige sår ble legt. Og hele verden undret seg og fulgte etter dyret.

Vers 4. Så tilbad de dragen som gav makt til dyret. Og de tilbad dyret og sa; Hvem er som dyret? Hvem er i stand til å føre krig mot ham?

Vers 5. Og han ble gitt en munn som talte store ord og bespottelse, og han ble gitt makt til å holde på i førtito måneder.

Før vi studerer hvert av disse versene, kan vi summere de fem viktigste kjennetegnene på denne spesielle makten som blir nevnt i dette kapitlet.

 1. Den mottar et dødelig sår. 
 2. Såret blir helbredet igjen.
 3. Makten taler store ord og spotter Gud.
 4. Får en storhetstid  på 42 måneder.
 5. Fører krig mot Guds  folk.

Her må vi altså forholde oss til en religiøs makt som vokser ut av det hedenske romerriket. Alle reformatorene identifiserte denne religiøse makten som pavemakten, altså Den romersk katolske kirke. Vår oppgave blir å etterprøve Luther og de andre reformatorenes påstander. Når vi i senere artikler i denne utgaven av nyhetsbrevet skal fortsette å studere enda et dyr (rike) som dukker opp, og som samarbeider med dette dyret fra havet, vil vi oppdage at det blir viktig å kunne identifisere makten og ideologien vi nå fokuserer på. Det vil nemlig hjelpe oss til å oppdage og tolke rett hendelser som finner sted på den kristne arena i vår egen tid, samtidig som vi kan vite hva framtiden vil bringe.
 
 

Bildene er fra St.Bartheolomeusnatten i 1572 hvor over 10.000 protestanter ble drept på de tre første dagene av denne aksjonen, 8000 ble drept senere. Paven utsendte en minnemedalje etter denne hendelsen, da dette for alltid skulle hindre at protestanter fikk framgang i Frankrike.

De som bevarte kunnskapen om den sanne Gud, ble forsøkt utryddet gjennom hele den mørke middelalder, av Satans redskaper i kristen forkledning. Bibler og skrifter ble systematisk brent, det samme ble mennesker. ...

...   Jøder var hatet, de kunne lett påpeke gal lære fra det gamle testamentet, og de lærte å forakte de kristnes handlinger og den Gud de tilba. De kristne som avvek fra og våget å kritisere den etablerte kirke, ble pint og drept. Bål var straffen til og med for å oversette og spre Guds ord.

Da romerriket gikk i oppløsning, ble romerkeiserens autoritet og makt  gradvis overført til biskopen. I år 533 e. Kr., utsendte keiser Justinian et dekret som gjorde biskopen i Rom til alle biskopers overhode. Men den politisk/religiøse posisjonen biskopen fikk, kunne ikke gjøre seg gjeldende på daværende tidspunkt. Årsaken var at en ariansk makt (østgoterne) hadde erobret Italia, og effektivt hindret biskopen i å utøve den myndigheten han hadde blitt tildelt av keiseren. Men i 538 ble øst-goterne slått, og biskopen (som etter hvert ble titulert som far (papa-pave), kunne begynne sin reelle regjeringstid med både religiøs og politisk myndighet tilgjengelig. I denne sammenheng bør vi merke oss hva Jesus sa; Dere skal ikke kalle noen på jorden deres far, for en er deres far, han som er i himmelen. Matt. 23:9. Siden alle har en jordisk far, må dette forbudet selvfølgelig gjelde det å kalle noen åndelig far.

Fra 538 vokste pavens makt og både konger, keisere og andre biskoper måtte bøye seg for ham. Kirkehistorien regner altså dette året som tidspunktet da pavemakten ble en politisk og religiøs maktfaktor, som videreførte myndigheten fra keiseren.

1260 år.
Denne tidsperioden er nevnt syv ganger i Bibelen, to ganger i Daniels bok og fem ganger i Åpenbaringsboken. Vi får inntrykk av at Gud derfor bedømmer tidsperioden til å være av betydning. Hvis vi finner det nødvendig å gjenta noe 7 ganger for våre barn, må det være fordi informasjonen er viktig. Skriftstedene som omtaler perioden er Dan. 7:25. 12:7. Åp. 11:2.3. 12:6.14. 13:5. Legg merke til at tidsperioden i disse skriftstedene er omtalt på 3 forskjellige måter, henholdsvis 1260 dager, 42 måneder og en tid, tider og en halv tid. (Tid i grunnteksten betyr en årssyklus på ett år. Tider betyr dobbelt tid eller tid gjentatt to ganger, altså to år.) Fotnotene i de fleste bibler og alle leksika tilbyr denne informasjonen.
 

Tid, tider og en halv tid er følgelig ett år, to år og et halvt år, altså tre og et halvt år. 42 måneder à 30 dager (som er antall dager i den jødiske måneden), blir 1260 dager. At Bibelen regner med 30 dager i måneden finner vi blant annet bevist i beretningen om syndfloden, der fem måneder oppgis å være hundre og femti dager, 1. Mos. 7:11 og 8:3.4. At profetisk tid i Bibelen regner èn dag for ett år, passer også med Daniels profetier og er spesifisert i Esek. 4:6. Vi må altså forholde oss til 3,5 år, 42 måneder eller 1260 dager, som er like mange år eller år/dager som jødene sier. Alle disse ulike måtene å angi tidsperioden på, representerer 1260 år. Da kan vi utføre følgende regnestykke. 1260 år fra år 538 bringer oss til 1798. Ifølge sammenhengen i profetien i Åp. 13, skulle pavemakten motta et dødelig sår ved utgangen av de 1260 årene, altså i 1798.

Nøyaktig det året (ikke året før eller etter) sendte Napoleon sin general Berthier til Rom og tok pave Pius VI til fange. Paven ble ført til Frankrike, hvor han senere døde. Ingen ny pave ble valgt. Katolske kirker over hele Europa ble stengt og kirkens eiendommer konfiskert. Kontinentet feiret det pavelige tyranniets død og opplevde at middelalderens undertrykkelse var over. Det er vanskelig å beskrive denne hendelsen som noe annet enn et dødelig sår. Uttrykket Gud inspirerer Johannes til å benytte, passer utmerket med hva historien beretter. Men som vi skal se videre i disse studiene, og som Bibelen selv sier; Og hans dødelige sår ble legt.

I den siste setningen i vers 3 leser vi; Og hele verden undret seg og fulgte dyret. Mange sider kunne benyttes til å bevise at pavemaktens dødelige sår er blitt og blir helbredet, men vi behøver kun å se på den sentrale rollen denne kirken har fått de siste årene. Napoleon ombestemte seg, og en ny pave ble valgt. I 1929 fikk paven tilbake Vatikanstaten, og siden da har veksten vært formidabel. Den politiske makten var nå gjenopprettet. I vår tid regnes paven i Rom å være klodens største og mest synlige åndelige leder, og omtrent alle kirkesamfunn orienterer seg mot Den katolske kirkes ønsker og prioriteringer. 
 
 
 

Ved å gå inn på Den katolsk kirkes internettsider, kan vi absolutt få bekreftet at såret leges meget hurtig. Pavekirkens medlemstall sies å være rekordhøyt ved årtusenskiftet. Godt over 1 milliard mennesker tilhører nå bevegelsen. Veksten er på over 40 millioner siden i fjor. Antall kirkelige medarbeidere ligger nå på 3.7 millioner. Av dem er 404.626 prester. 109.828 menn studerer for tiden på katolske universiteter for å bli framtidige prester. Antall biskoper er også rekordhøyt, nemlig 4.439. I tillegg kommer 25.345 permanente diakoner og 2.3 millioner kateketer.

Historien ble skrevet av de tilsynelatende seierherrer. Mordere ble helter og omvendt. Richard Løvehjerte, her i sin grav, var ingen helt. Han var en nidkjær katolikk og ansvarlig for mord og drap på tusenvis av jøder, kristne og muslimer.

For å markere kirkens politiske innflytelse, nevnes at av de 185 land som er representert i FN, har 170 nå diplomatiske forbindelser med Vatikanet. Nylig ble Yemen, Palau og Cook Islands lagt til statistikken. Men det er ennå noen svarte hull igjen, for å bruke Vatikanets egne ord. Det er Kina, Nord-Korea og Vietnam. Intenst arbeid foregår bak kulissene for å sikre at også disse landene etablerer gjensidig diplomatiske forbindelser med pavens hovedkvarter. Er såret legt? Ja, absolutt.

Vers 4. Så tilbad de dragen som gav makt til dyret. Og de tilbad dyret  og sa: Hvem er som dyret? Hvem er i stand til å føre krig mot ham?

Beundringen som paven nå nyter, og den anerkjennelse og vekst Den katolske kirke kan framvise, savner sidestykke i historien. Hvem er som paven i Rom? Det finnes ingen leder i noe annet kirkesamfunn som kommer i nærheten av hans anseelse. Utallige reiser og bred diplomatisk kontakt har gjort lederen av Den katolske kirke til en av verdens viktigste politisk/religiøse personer. Hans uttalelser og erklæringer om hva som helst når øyeblikkelig alle sentrale media. Presidenter og konger søker hans audiens og Vatikanets innflytelse har forårsaket politiske systemers oppkomst og fall. Åp. 13:4 oppfylles for våre øyne.
 

Mithra ble dyrket i Romerriket på Jesu tid. Han var født den 25 des. og ble feiret på sin fødselsdag. Hans dag forøvrig var solgudens dag, søndag. Hans presteskap regjerte fra den samme høyden i Roma hvor Vatikanet står i dag.

Versene 5 og 6. Og han ble gitt en munn som talte store ord og bespottelser... Så åpnet han sin munn til bespottelse mot Gud, for å spotte Hans navn, Hans bolig og dem som bor i himmelen. 

Bespottelser og store ord.Passer også dette kjennetegnet på pavemakten? Spotter Den katolske kirke Gud, hans navn, hans bolig og de som bor i himmelen? Å tolke en bibelsk profeti er ikke det samme som å gjette og håpe på at noe er riktig. Hvis ikke alle kjennetegnene passer, må vi være villige til å påstå at reformatorene tok feil. Som dokumentasjon skal vi kun sitere noen uttalelser fra katolske kilder. Vi oppmunter våre lesere til selv å bedømme om dette representerer store ord og bespottelser i samsvar med profetiene i disse bibelversene.
 

Kristus betrodde sitt embete til paven,.. men all makt i himmelen og på jorden var blitt overgitt Kristus… Derfor har paven, som er hans stedfortreder, denne makt. (Extravagantes Communes, bok. 1 kap. 1, avsnitt ”Porto subesse Rom. Pontif.)

Alle navn som i Skriften tillegnes Kristus, og med hvilke det står fast at han er over menigheten, elle disse navn passer på paven.” (On the Authority of Councils,” bok II, kap. 17.)
 
 

Alene paven har rett til å bli kalt den alle helligste fordi han alene er Kristi vikar. Derfor er paven kronet med en tredobbelt krone som konge i himmelen og på jorden og under jorden. (Ecclesiastical Dictionary,” art. “Paven,”)

Dersom de ting som jeg gjør, sies å bli gjort ikke av mennesker, men av Gud, hva kan dere da gjøre meg til annet enn Gud. (Decretal. De transl. Epist. Cap. Quanto. – Foxe.)

Jeg er alt i alle og over alle.. så at Gud selv og jeg, Guds vikar, begge har et konsortium. Og jeg formår å gjøre nesten alt som Gud kan gjøre. (Gloss. In. c. 11. q 3. cap. Si inimicus – Hostiensis in Cap. Quanto de transl. Præb. Ex Summa casuum fratris Bapt. – Foxe.)

Prestens verdighet overgår også englenes. (Den katolske moralteolog Liguori.)

Det burde være unødvendig å kommentere disse sitatene. Her møter vi den samme frafallsmakten som Paulus beskriver med ordene; Slik at han sitter som gud i Guds tempel og viser seg selv fram som om han er Gud. Merk deg også at dette er religionssystemet Paulus senere i dette kapitlet (i versene 8-12) kaller den lovløse og som Johannes kaller antikrist.
 

Vers 7. Det ble gitt ham å føre krig mot de hellige og overvinne dem. Ingen makt i verdenshistorien har forfulgt Guds folk slik pavemakten har gjort. Mange historieskrivere har anslått tallet på dem som mistet livet under denne kirkens forfølgelser til mellom 50 - 100 millioner. Fengsel, tortur og inkvisisjonens redsler møtte de trofaste som holdt seg til Bibelen, som i lange perioder under pavemaktens storhetstid var en forbudt bok å lese for vanlige mennesker. Å tro Skriften og åpent irettesette Den katolske kirkes blandingsreligion, var i mange hundre år ensbetydende med døden. Profeten Daniel omtaler også denne forfølgelsen, og skriver; Og det samme hornet gikk til krig mot de hellige og fikk overmakten over dem, Dan. 7:21.

Ved hjelp av frankerne og keiser Justinian i Konstantin-opel, fikk kirkens “overhode” en hær til å bekjempe  uønskede elementer med. De første som sto i veien for pavens politiske maktutøvelse var: Øst-goterne, Herulene og Vandalene. 3 av ti riker, nøyaktig som forutsagt i Daniels bok kap.7: 8.24: Han skal være forskjellig fra de første, og han skal tvinge under seg tre konger. Dette skjedde nøyaktig 1260 år før paven mistet sin verdslige makt i 1798.

Vers 8. Alle som bor på jorden, skal tilbe ham, de som ikke har navnene sine skrevet i Livets bok…

Under den mørke middelalder, da pavekirken forfulgte Guds barn, så det nok ut til at alle var under Den katolske kirkes makt. Sannheten er imidlertid at mange titusener av bibeltro kristne ble gjemt og beskyttet av Herren. Åp. 12:6 beskriver denne dramatiske tiden med ordene; Da flyktet kvinnen (den rene menigheten) ut i ørkenen, hvor hun har et sted som er gjort i stand av Gud, for at de skulle gi henne mat (åndelige føde) der i ett tusen to hundre og seksti dager. Merk deg at dette er nøyaktig den samme tiden Bibelen nevner for pavemaktens storhetstid. Da pavemakten herjet, måtte Herren beskytte sine trofaste. 

Vers 13 i Åp 12 sier at dragemakten forfulgte kvinnen (den sanne menigheten) som hadde født guttebarnet (Jesus). Videre leser vi i vers 14 at kvinnen ble gitt de to vingene fra den store ørnen, for at hun skulle fly ut i ørkenen til sitt eget sted, hvor hun blir næret for èn tid og tider og en halv tid, borte fra slangens ansikt. Ennå en gang møter vi den samme spesifikke tidsperioden. Gud er tydeligvis meget opptatt av at vi forstår denne viktige profetien.

Valdenserne var en folkegruppe som valgte å følge sin samvittighet og overbevisning. Med rette kalte de seg selv for ørkenens folk. Mange oppriktige kristne fant blant annet tilflukt i Piemontdalene og andre avsides strøk omkring i alpene i Syd-Frankrike og Nord Italia. Her oversatte de Bibelen til sitt eget språk. Det endte med at tusener av dem ble drept og ca. 14.000 menn, kvinner og barn ble kastet i fengsel av pavekirken. Da sivile sveitsiske myndigheter til slutt grep inn, var de fleste fengslede døde av sult og sykdom. Historien forteller at av de 14.000 krøp det 3.000 skjeletter ut av fengslene.
Ørnevinger er også andre steder i Bibelen brukt som symbol på Guds spesielle omsorg og beskyttelse for sitt folk. Da Herren ledet folket ut fra egypternes undertrykkelse, sa han; Dere har sett hva jeg har gjort med egypterne og hvorledes jeg har båret dere på ørnevinger og ført dere til meg, 2.Mos. 19:4.

Vers 10. Den som fører i fangenskap, skal komme i fangenskap. Den som dreper med sverdet, skal selv drepes med sverd.

Den samme forfølgelse som Den katolske kirke var ansvarlig for mot de som ønsket å lyde Gud mer enn hedenske tradisjoner, ble denne kirken selv til del da den mottok det profeterte dødelige såret. 
 

Konklusjon.
Når vi lar Bibelens egen detaljerte forklaring gi oss innholdet som identifiserer den religionsmakten som er omtalt i Åp. 13 fra vers 3, og samtidig er beskrevet i Daniels bok, og vi i tillegg sammenligner denne beskrivelsen med historien, kan vi ikke annet enn å gi reformatorene rett. Det er uten tvil Den katolske kirke som blir skildret i disse versene. Selv om vi aldri så mye måtte ønske at det ikke var slik, kan ikke denne påstanden kanselleres av verken tekst eller historie. Vi skal snart se at Guds folk ikke ennå kan avskrive denne religiøse maktfaktoren, siden bibelens profetier gir den nye og groteske roller i endetidens dramatikk.

Merk deg at apostelen Johannes ikke går i rette med menneskene som er fanget i dette falske religionssystemet, men han viser oss her og videre i dette kapitlet, hvordan dette systemet og dets ideologi absolutt representerer hedenskap i kristen forkledning. Han påpeker også at dets lære, struktur og ideologi fremmer djevelens interesser. Oppriktige mennesker må kalles ut av dette systemet før Gud selv har et endelig oppgjør med det.