Dyrets merke

Gud var spesifik da han ville lære menneskene å vise Ham lydighet. Frukten på et spesielt tre var forbudt. I dag er han også spesifik når han ber oss være lydige.

Vi fortsetter her studiet av Joh. Åp. kap 13, og har kommet til de tre versene 16-18. Foregående artikler som belyser versene 11-12 og 13-15 bør leses først, slik at sammenhengen blir synlig. 

Versene 16 og 17.
Sammenhengen er altså at han (den protestantiske kristne mirakelfokuserte bevegelsen med utgangspunkt i USA) gjør slik at alle … tar imot et merke på sin høyre hånd eller på sin panne, og gjør slik at ingen kan kjøpe eller selge uten den som har merket eller dyrets navn eller tallet for hans navn, Åp. 13: 16.17. Det er grunntekster (F-tekst) som utelater ordet eller første gang det benyttes i vår oversettelse av dette verset. Mange teologer mener derfor at den rette oversettelsen er; uten den som har merket, det er (eller som er) dyrets navn .. osv.

Uten tvil må dette merket være noe som viser eller demonstrerer en persons allianse eller lojalitet til dyret som ble såret og helbredet igjen, altså den katolske kirke. Selve ordet merke kommer fra det greske charagma, som betyr et stempel, avtrykk eller segl. Når et identifiserende segl ble presset ned i myk voks, ble det laget et charagma. Det dreier seg altså om en helt nøyaktig kopi av det som står på seglet.

På dette tidspunkt i vårt studium, må vi minne om at den lille gruppen som til slutt nekter å følge de religiøse lovene, og derfor ikke tar dyrets merke, blir kjennetegnet ved at de holder Guds bud… Åp. 12:17. I Åp. 14:12 sies det at de holder fast på Guds bud… Hvis de som ikke vil ta dyrets merke identifiseres ved at de holder seg til Guds bud, er det rimelig å anta at de som tar dyrets merke ikke holder seg til Guds bud. Det ser derfor ut til at forskjellen mellom dem er knyttet til hvordan de forholder seg til de 10 bud eller deler av dem.
 

Dyrets merke.

Vi kan derfor påstå at de trofaste som ikke vil ta dyrets merke, og derved bryte Guds hellige bud, er de kristne som virkelig elsker sin Herre. Denne lydigheten har ingen ting med legalisme eller lovtrelldom å gjøre, det dreier seg i stedet om kjærlighet. Jesus sier også at; Den som ikke elsker meg, holder ikke mine (bud) ord, Joh. 14:24. (De 10 bud er flere steder i grunnteksten kalt 10 ord.) Da kan vi også påstå at de som tar dyrets merke og derfor ikke holder seg til Guds bud, er de som derved demonstrerer at de ikke elsker Jesus. Det er ikke disse kristnes verbale bekjennelse eller deres troserklæringer som teller, men om de faktisk er villige til å lyde Gud mer enn mennesker. De som tar dyrets merke foretrekker å lyde menneskebud i stedet for et så sier Herren. Derfor kan vi ikke unngå å stille spørsmålet; hvilke Guds bud er det de som tar dyrets merke opponerer mot og ignorerer? Alle, noen eller ett?
 

Guds merke.

Guds lojalitetsmerke er sabbaten, den syvende dag i uken, lørdag. Pavemakten har til alle tider hevdet at beviset på at paven er Jesu Kristi vikar på jorden, er at han har makt og myndighet til å forandre Guds bud, og derfor kunne forandre hviledagen fra sabbat til søndag, slik at den hedenske soldagen ble hviledag i stedet for lørdag. Men les først hva Gud sier om sitt lojalitetstegn: Mine sabbater skal dere holde, for det er et tegn mellom meg og dere i alle slekter som kommer, så dere skal kjenne at jeg er Herren som helliger dere;  2. Mos. 31:13. I vers 17 i det samme kapitlet sier Herren at dette tegnet skal vare til evig tid. 

Sabbaten ble holdt av alle som tjente den sanne Gud før Jesu tid. Det var når folket falt fra Gud at sabbaten ble vanhelliget. Overtredelsen av denne dagen, som til alle tider skulle minne menneskeheten om hvem som var deres Skaper og gjenskaper, blir i Bibelen nevnt som en hovedårsak til at Jerusalem ble ødelagt av Nebukadnesar og folket ført i fangenskap. (Jer. 17:19-27.  2.Krøn. 36:19-21.)

I Markus 2:27 sier Jesus at sabbaten ble til for menneskets skyld, ikke kun for en spesiell folkegruppe. 1. Joh. 3:4 viser at det er alvorlig med vilje å bryte Guds hellige bud. Samtidig formidler Bibelen fantastiske løfter til troende som viser Herren lojalitet ved å helligholde Hans dag, Jes. 58:13.14.

Noen har foreslått at den bibelske sabbat, som tegn eller merke, kun gjelder jødefolket. Merk deg da at Gud allerede ved skapelsen bekjentgjorde at sabbaten skulle være et merke på troskap mellom ham selv og menneskene som ble skapt i hans bilde. Dette er langt over 1000 år før noen jøde var til. Det er menneskeheten Skaperen forholder seg til når han tilbyr dette tegnet. At mennesker som tror på, lyder og følger den eneste og sanne Gud (altså Guds folk), hvem de enn måtte være gjennom historien, også ble tilbudt dette lojalitetsmerket for å kunne vise hvem de tilber, er ganske naturlig. Derfor ble Israelfolket gitt sabbaten, da de dukket opp på historiens arena. Denne forståelsen forklarer også hvorfor Bibelen i 2. Mos. 16:4-31 forteller at sabbaten var bindende for Israel før den ble gjentatt av Gud på Sinai og plassert midt i de 10 bud. 

I Esekiel 20: 12 og 20 gjentas viktigheten av sabbaten som tegn eller merke på lojalitet; Jeg gav dem også mine sabbater. De skulle være et tegn mellom dem og meg, så de skulle kjenne at jeg er Herren som helliger dem. Hold mine sabbater hellige, så skal de være et tegn mellom meg og dere, så dere skal kjenne at jeg er Herren deres Gud. Skaperen visste at djevelen ville introdusere mange falske religioner og falske guder. Derfor valgte han et tegn eller merke som hver eneste uke av hvert år og til alle tider kunne være et minne om hvem som var den eneste og sanne Gud. Ja vi blir til og med fortalt at denne lojalitetsdagen skal helligholdes på den nye jord, Jes. 66:22.23. 

I skapelsesberetningen leser vi det følgende om denne merkedagen; 
På den sjuende dagen fullendte Gud sitt verk, det han hadde gjort, og på den sjuende dagen hvilte han fra hele sitt verk, det han hadde gjort. Så velsignet Gud den sjuende dagen og helliget den, for på den dagen hvilte han fra hele sitt verk, det Gud hadde skapt og formet, 1. Mos. 2:2.3. Her blir vi fortalt at denne merkedagen ble velsignet og helliget av Gud. Den ble satt til side slik at den alltid skulle være en dag Guds sanne folk skulle minnes og holde hellig.

I et monarki må en lov eller forordning ha kongens signatur (segl) for å være gyldig. En slik lov kan ikke endres av andre. Slik var det også på Israels tid. Vi leser; En skrivelse som er utferdiget i kongens navn og forseglet med kongens signetring, kan ikke tilbakekalles, (1. Kong. 21:8. Ester 8:8.) Slik er det også med Guds lov. Den må ha Hans segl for å være gyldig, og for å synliggjøre hvem det er som ber om vår lydighet. En regents segl må nødvendigvis inneholde hans navn, hans tittel og hans regjeringsområde. Bare da kan landets borgere vite at denne loven gjelder dem. Dette er også tilfelle med Guds lov og segl. Men denne viktige informasjonen finnes i bare ett av Guds bud, nemlig sabbatsbudet; For i seks dager gjorde Herren himmelen og jorden, havet og alt det som i dem er. Her spesifiseres hans navn, Herren (Jehova), hans tittel; Skaperen (han som gjorde alle ting), og hans regjeringsområde, Universet (himmelen og jorden, havet og alt som i dem er.) Alle skylder ham lydighet, fordi han skapte alle. Når disse ordene blir fjernet fra loven, er det ikke noe som indikerer hvem lovgiveren er. Da kunne en soltilbeder si seg enig i alle budene, og fortsette å tilbe solen. Han kan påstå at han ikke har fremmede guder, for solen er hans gud, og det er ikke noe forbud mot slik tilbedelse i Guds lov når hviledagsbudet er endret til kun; hold hviledagen hellig, og informasjonen om hvilken dag det gjelder er fjernet.

Solguden Ba’al’s dag var søndagen (sun-day, sol-dagen) Da Israel begynte med ba’alsdyrkelse, brøt de sabbaten og helligholdt søndagen i stedet. Søndag som helligdag ble derfor et tegn og merke på deres frafall fra Herren, mens sabbaten ble et tegn eller merke på troskap mot Gud. (Esek. 20:20. Hos. 2:13.) Profetien vi her studerer forteller oss at det samme vil gjenta seg i den siste tid.
 

Et alternativt merke.

Og det er nettopp en ren repetisjon av den katolske kirkes makt og system, hvor kirke og stat samarbeider i å frata mennesker sin religiøse frihet, som gjør forfølgelsen mulig. Vi leste også at aktiviteten til denne protestantiske bevegelsen får jorden og de som bor på den, til å tilbe det første dyret… vers 12. Det er altså tilbedelse av, og lydighet mot, katolsk teologi som er sluttresultatet av den falne protestantismens forførelse. Og da er vi rede til å forholde oss til hva dyret fra havet eller pavemakten selv sier om sitt lojalitetsmerke, den hedenske soldagen.

Pavemakten påstår selv at forandringen av hviledagen fra Guds sabbat til den hedenske soldagen (søndag) er et merke eller tegn på kirkens guddommelige makt.
Søndagen er vårt autoritetsmerke… Kirken er over Bibelen. Overførelsen av sabbathelligholdelse er et bevis på dette faktum. (Catholic Record, September 1, 1923.)

Vi gjengir her et svar den katolske kardinal Gibbon ga den 28. oktober 1895 på spørsmålet om kirken virkelig hevder at forandringen av hviledagen fra sabbat til søndag anses å være et merke eller bevis på kirkens guddommelige makt. Naturligvis hevder den katolske kirke at forandringen er dens egen handling. Annerledes kunne det ikke være, da ingen i hine dager ville ha drømt om å foreta seg noe i åndelige og geistlige og religiøse saker uten den. Og denne handling er et merke på dens geistlige makt og på dens myndighet i religiøse saker. (Ved Tideverv, Valen, side 191)

At kirken har innsatt søndagen som Herrens dag i stedet for sabbaten, og bestemt den til en dag særlig til gudsdyrkelse, er et klart bevis på dens store makt som den på høyhellig vis fikk av Kristus. (Manual of the Catholic Religion, side 186.)

Fra Doctrinal Catechism, side 174. Spørsmål: Kan du på noen annen måte bevise at kirken har makt til å innstifte festdager ved lov? Svar: Dersom den ikke hadde en slik makt, kunne den ikke ha gjort det som alle nåtidens religionsbekjennere er enig med den i, den kunne ikke ha innført søndagen, den første dag i uken, i stedet for helligholdelsen av lørdagen, den syvende dag, en forandring som det ikke finnes noen autoritet for i Skriften.
 

Hånd/panne.

Siden dødsstraff vil bli konsekvensen av ikke å lyde de religiøse lovene som vil påtvinge ulydighet mot Guds lov, er det rimelig å anta at mange vil følge dem av frykt. De er oppmerksomme på at denne lojaliteten mot menneskebud gjør dem illojale mot Herren og hans hellige og evige lov. Atter andre vil ha blitt bedratt så grundig at de tror at de nye religiøse lovene representerer Guds vilje. Vi kan tenke oss at de som tar dyrets merke av frykt, selv om de vet at det bryter med Guds Ord, tar merket på sin hånd. De gjør det de blir påbudt (handling, gjerning), men de vet egentlig at det er galt. Å ta merket i pannen kan trolig symbolisere menneskene som faktisk er mentalt overbeviste om at det er rett å lyde det nye systemet og at Gud står bak prosessen. 

Men romerkirken vil da aldri finne på igjen å bruke den makt den hadde i den mørke middelalder, sier noen. Les hva kirken selv erklærte i 1901. Det er den katolske kirkes rett og plikt å drepe kjettere, for bare med ild og sverd kan kjetteriet utryddes. Bannlysning alene spottes bare av kjettere. Blir de fengslet eller landsforvist, forderver de andre. Den eneste redning er å drepe dem. Selv om de omvender seg, bør man ikke tillate at deres liv blir spart. Kirkens høyeste gode er enhet i troen, og dette kan bare oppnås hvis kjettere blir drept. (Institutiones Juris Ecclesiastici Publici, ved Marianus de Luca, professor i dekretalene ved det Gregorianske universitetet. Denne erklæringen ble utgitt med en hjertelig anbefaling av pave Leo XIII, 1901.) 

Vers 17.
Og gjør slik at ingen kan kjøpe eller selge uten den som har merket, det er dyrets navn eller tallet for hans navn, Åp. 13:17.

Den protestantiske bevegelsen, som i et samarbeid med den katolske kirke, får vedtatt religiøse lover som påbyr helligholdelse av den falske og hedenske hviledagen som pavekirken har gjort til merke på at paven har makt til å endre Guds bud, nøyer seg ikke med å anbefale at kristne lyder de nye lovene. Overholdelse blir påbudt med tvang, og ulydighet straffet med døden. Bibelen forteller også hvordan de som er trofaste mot Herren kommer til å bli identifisert og isolert. Vi er allerede nå kommet til en tid i de fleste land hvor penger, kjøp og salg, er nødvendig for å fungere og opprettholde livet. Bare meget få mennesker, visse steder på kloden, kan fungere uten at verdier skifter hånd ved bytte, tjenester eller handel. Alt fra mat, transport, hus, strøm og kommunikasjon, er for de fleste knyttet til benyttelse av penger. Det er for eksempel lett å forestille seg problemene med å eksistere uten strøm, vann, bensin eller mulighet til å kjøpe mat i et land med streng vinter.

Noen har ment at dyrets merke eller tegn kun symboliserer en mental holdning. Uten tvil er en mental overbevisning roten til både dyrets og Guds merke. Men det er åpenbart at denne mentaliteten må vise seg i et synlig valg. Alles allianse til Gud eller et menneskelig maktsystem vil bli demonstrert i handling. Det hele dreier seg om hvem vi vil tjene og ha som Herre, Gud eller mennesker. På en måte kan vi si at Herrens sabbat er en fane eller et flagg. Hvis vi lyder Herren, går vi under hans fane. Paulus går rett på sak når han skriver; Vet dere ikke at når dere stiller dere fra som tjenere til lydighet mot noen, er dere tjenere under den dere lyder… Rom. 6:16. Det kan virke som om tiden nærmer seg da det ikke er nok å være nøytral og ubesluttsom. Da blir det farlig å overlate vurderingen om hva som er rett eller galt til pastorer eller kristne ledere. Ingen havner på rett side ved å ta oppriktig feil når sannheten er tilgjengelig.

Det finnes ingen forskjell mellom sabbat og søndag, så lenge man bare har en hviledag, hevder noen kristne. Profetiene i Åp. 13 indikerer at denne påstanden ikke holder. Les hva profeten Esekiel skriver; Du har foraktet mine helligdommer og vanhelliget mine sabbater, Esek. 22:8. Herren proklamerte også; Dere skal ikke legge noe til det ord jeg befaler dere, og ikke trekke noe fra, så dere kan holde Herrens deres Guds bud, dem jeg bafalte dere, 5. Mos. 4:2. Klarere kan det vel neppe sies.

Herren sa at sabbaten skulle være et tegn mellom ham selv og de som ville kalles hans barn, begrunnelsen var; så dere skal kjenne at jeg er Herren deres Gud, Esek. 20:20. På samme måte vil helligholdelse av soldagen (søndag) før Jesus kommer igjen bli et tegn mellom Ba’al religionens Herre (djevelen) og de som følger ham.

Når den tid kommer da søndagslovene blir vedtatt og håndhevet, vil de som har fått vite hva dette merket er og forstår betydningen av det, men likevel fortsetter å holde pavens søndagsbud, ta merket på pannen. De som ikke har undersøkt for seg selv, men bare følger sine religiøse ledere og flertallet, tar merket på hånden. 

Vi skal lyde Gud mer enn mennesker, sa Peter da han ble stilt for retten på grunn av sin tro, Ap.gj. 5:29. Jesus sier det samme, men langt mer alvorlig, i det han i Matt. 15:9 siterer profeten Jesaia; Og forgjeves tilber de meg, når de underviser menneskebud som om det var den rette lære. Vi tar også med en tankevekker fra Jesu egen munn; Dere tilber meg forgjeves når dere holder menneskebud som om det var Guds bud, Mark. 7:7. (Se også Jes. 29:13.)

Johannes fikk se dem som hadde seiret over dyret og dets bilde, hjemme hos Gud, der de sang en seierssang. De kunne ikke synge denne sangen uten å vite hvem de hadde seiret over. De visste selvfølgelig nøyaktig hva dyret, dets bilde og merke var. Det må vi også vite her på jorden hvis vi skal kunne stå imot denne makten og til slutt kunne være blant de frelste fra den siste generasjon.