I september samme år var jeg på en Skandinavisk vekkelseskonferanse hvor Ulf Ekmann talte, og det ble et problem for meg at han var så veldig opptatt av penger. Han sa blant annet at hvis noen hadde problemer med å være rik, kunne de bare sende alle pengene til ham, for han hadde innen slike problemer. Jeg hørte også andre norske forkynnere si at det er Guds vilje at vi skal være rike på penger og ha mange materielle ting. Når jeg selv leste min bibel, sto det at ingen kan tjene både Gud og mammon. Jeg klarte ikke å se noen harmoni mellom det som ble forkynt og Guds Ord.

Jeg hadde også problemer med andre sider av den forkynnelsen jeg hørte. De sa at vi var fri fra loven, slik at vi bare lever i nåden, og ikke behøver å bry oss om Guds bud. Å tro på Jesus er nok. Men i min bibel sto det da visselig at; et menneske blir rettferdiggjort av gjerninger, og ikke bare av tro, Jak. 2:24. Jeg kjente også til alle bibelversene i nytestamentet som oppfordret de troende til å holde Guds bud. Jesus sa; Hvis dere holder mine bud, blir dere i min kjærlighet. Jeg begynte virkelige å tvile på budskapet om at vi var fri fra Guds lov.

I oktober var jeg på et møte på Stovner i Oslo. En predikant fra USA var der, og han talte kun om Den Hellige Ånd og latter. Han påsto at han kunne få hele benkerader med tilhørere til å begynne å le. Guds ord ble ikke forkynt, bare dette med latter i Ånden. Da han ba folk om å komme fram for å få Ånd og latter. Alle gikk fram og ville ha det han tilbød, men jeg ble sittende. Noen begynte å le og andre falt i gulvet. Det samme gjentok seg dagen etter. Også da ble jeg sittende når de andre gikk fram. Jeg kom til den konklusjon at det umulig kunne være Guds Hellige Ånd som var til stede på disse møtene, og jeg reiste meg og gikk før møtet var slutt. Hjemme ba jeg inderlig om at Gud måtte lede meg til en kristen menighet som forkynte sannheten.

Noen dager etterpå fikk jeg en brosjyre i postkassa som advarte mot trosbevegelsen. Ennå en uke senere surfet jeg på internett og havnet på artikler lagt ut fra bladet Mens Vi Venter. Jeg skrev ut en rekke artikler om både trosbevegelsen, tungetale og hvordan den utbredt læren om et brennende helvete er ubibelsk. Noen av artiklene handlet nettopp om de falske profetene omtalt i Matt.kap. 7.

Jeg fikk mye å tenke på og følte sterkt at Gud hadde svart mine bønner. Det var en enorm lettelse for meg å lese at det ikke finnes et evig brennende helvete og at vi ikke har en udødelig sjel, men mottar udødelighet ved oppstandelsen.

Til slutt tok jeg kontakt med utgiverne og ble invitert til møter på Grefsen. Det angrer jeg ikke på, for jeg har møtt mennesker som både bryr seg om meg og har blitt mine venner, og som har et bibelsk budskap å forkynne. Jeg eier en fred nå som bare Gud kan gi. Siden da har jeg vært i adventkirken i Strømmen hver sabbat og takker Gud