Profetiske budskap var svært vanlige i vår karismatiske menighet. Hver gang vi var samlet til et møte, var de åndelige gaver synlige, særlig den profetiske. Alle menighetens medlemmer ble oppmuntret til å delta med sine profetier.

Budskapene vi delte med hverandre dreide seg sjelden eller aldri om framtidige forutsigelser. Det var i stedet ord med trøst og oppmuntring. Ofte var det bibelvers som vi kunne utenat, satt sammen på ulike måter. I siste eksempel kunne vi i hvert fall være sikre på at det vi profeterte var Guds ord. Jesu snare gjenkomst og tanker om Guds tilgivende kjærlighet, var favoritt profetier hos oss.

Som regel ble profetiene frambrakt i første person, som om Gud selv talte direkte gjennom oss. Vi benyttet nesten alltid uttrykk som så sier Herren, slik profetene gjorde i Det gamle testamentet.

Noen ganger var det helt åpenbart at en profeti ikke var ekte, fordi den inneholdt uttalelser som alle visste var i opposisjon til Bibelen eller virkeligheten. Vi følte imidlertid ikke at slike profetier var noe problem for oss, men at de skyltes et overivrig medlem som ble revet med av sine egne tanker og ideer. Da møttes menighetens ledende brødre og konfererte og etterpå ba de menigheten om å ignorere profetien. Personen som hadde gitt den ble anbefalt å være mer forsiktig i framtiden. 

Før jeg selv hadde lært det, spurte jeg en venn av meg hvordan det var å profetere. Å, det er lett, sa han. Det er nesten som å snakke i tunger, men du snakker i stedet ditt eget språk. Jeg grublet ofte over alvoret ved å si at ordene vi kom med var fra Gud selv. Bibelen sier at vi skal dømmes ut fra hvert ord som går ut av vår munn. Hva da med de ord vi talte, som vi sa var fra Gud? Det var en skremmende tanke, men vi håpet vel at vi på den dag ikke skulle få høre de forferdelige ordene; Jeg har aldri kjent deg, Matt. 7:22.

Noen ganger var jeg selv redd når jeg profeterte. Tenk om jeg ikke klarte å fullføre det jeg sa eller at det ble galt. Tenk om menighetens respons ble knugende stillhet og ikke halleluja og amen. Eller hva om det skulle vise seg at det vi sier kommer fra vårt eget hode eller ennå verre, at det er en ond ånd som er kilden.

I begynnelsen hadde jeg alltid gode følelser når jeg profeterte. Det var noe stort i å kjenne at jeg sto i rekken med Guds profeter fra Det gamle testamentet. Det ga mye autoritet og innflytelse i  menigheten. Men etter hvert opplevde jeg så mye underlig knyttet til egne og andres profetier, at en usikkerhet begynte å melde seg. Var det mine egne ord jeg sa, eller var de virkelig fra Gud? Hvordan kunne jeg vite det? Noen ganger visste jeg med sikkerhet at profetiene mine ikke kom fra Herren, men jeg var uvillig til å gjøre noe med det.

Etter en tid sluttet jeg å si; Så sier Herren. Jeg opplevde aldri noe bevis på at mine budskap kom fra Gud selv. Jeg tenkte noen ganger at Gud nok kunne velsigne ordene mine, men inspirert var jeg ikke. Gradvis gikk det opp for meg at det ikke er noen mellomting her. Enten gir Gud meg ord og budskap eller så snakker jeg ut fra mitt eget hode. Bibelens profeter fikk tydeligvis sine budskap fra Gud. Hvordan visste de det? Dette forsto jeg ikke.

Jeg leste fra Esekiel 13:3. Så sier Herren Gud. Ve de profetene som er dårer, de som følger sin egen ånd og ikke har sett noe. Det var skremmende!

I 1. Kor. 14:24.25 skriver Paulus at hvis en vantro skulle komme inn i en menighet, og Gud gir en profetisk tale, vil vedkommende bli overbevist fordi det som er skjult i hans hjerte blir avslørt. Det vil forårsake at han omvender seg fordi han forstår at Guds Ånd er til stede. Noe slikt hadde aldri skjedd hos oss, for personene som profeterte visste aldri noe mer enn det alle andre visste.  Ingen hemmeligheter ble åpenbart i våre profetier. Jeg lengtet etter at noe slikt skulle skje, men forgjeves. Det var ikke noe tveegget sverd som åpenbarte noe som var viktig og grunnleggende. Det var kun trøst, oppmuntring og generelle tanker.

En gang var jeg på besøk i en annen karismatisk menighet. Jeg oppdaget plutselig at jeg grudde meg for profetiene som jeg regnet med ville komme. Jeg klarte ikke lenger å motta dem som noe fra Gud, for det var ikke noe guddommelig i dem. Et stykke ut i møtet begynte profeteringen. Jeg så måten det ble gjort på, personene som profeterte, innholdet i budskapene, og jeg visste med en gang at jeg aldri mer ville profetere. Jeg ropte til Gud i mitt eget sinn. Dette stemmer ikke! Det er ikke ekte!

Det ble på mange måter en vond tid for meg. Jeg følte mye skyld, og for første gang ble jeg helt bevisst alt det jeg egentlig hadde vært klar over. Å, hvor både jeg og andre av mine kolleger og menighetsmedlemmer hadde misbrukt Herrens navn! Men jeg hadde i mange år valg å være taus. Var jeg en falsk profet? Jeg prøvde å unnskylde meg med at jeg sikkert aldri hadde sagt noe som var direkte mot Bibelen. Men jeg hadde tilranet meg Guds autoritet og ga videre mine egne tanker som om de var Guds. Jeg hadde bedratt meg selv og andre.

Snart begynte jeg også å legge merke til det som skjedde når vi talte i tunger. På en måte er jo den tungetalen vi praktiserte svært lik en profeti. Er denne gaven ekte eller er det med den som med profetiene? Jeg hadde aldri selv opplevd eller sett andre oppleve at Gud virkelig ga avgjørende og viktige budskap gjennom tunger i vår menighet. Innholdet lignet profetiene. Gud grep aldri inn med noe som vi med sikkerhet kunne vite var fra ham.

Da erkjennelsen til slutt nådde meg, var den like smertefull som oppgjøret med min profetering. Jeg hadde rett og slett lært å tale i tunger og det hadde de andre jeg kjente også. Vi kopierte bare hverandre, og det var ikke noe intelligent budskap knyttet til lydene vi produserte. Jeg ble også klar over at jeg ofte valgte å be i tunger i stedet for å finne ord som delte med Gud det som virkelig lå på mitt hjerte. Tunger var ikke et bønnespråk, men en flukt fra å bruke åpne, ærlige og ekte ord når jeg ba.

Som pastor og forkynner la jeg bort både profetering og tungetale. Når apostlene eide og benyttet tungetalen, var det for en hensikt, slik at mennesker skulle høre hele evangeliet og forstå det. Den gaven vi kalte tungetale, hadde ingen slik misjon i vår menighet.

Min vandring ble en søken etter ekthet og integritet, og mitt forhold til Gud er nå preget av det samme.