 Noe
riktig trist fant sted på et engelsk krigsskip for 294 år siden.
I 1707 var fire store seilskip, tilhørende den engelske marinen
på tokt i Stillehavet. Admiralen som ledet ekspedisjonen var skråsikker
på at han visste hvor skipene befant seg - i følge kartet,
og hadde beordret en kurs de skulle følge. De var flinke til å
regne ut breddegradene, men ingen hadde på dette tidspunkt klart
å utarbeide en måte hvor man med sikkerhet kunne stadfeste
lengdegradene. Det skulle gå enda 150 år før instrumenter
var tilgjengelige for det. En vanlig matros hadde lenge studert problematikken
knyttet til lengdegradene, og til slutt oppdaget han hemmeligheten, men
han fikk ikke gehør da han kom med sine observasjoner, for han var
jo bare en alminnelig matros. Matrosen hadde full tillit til sin oppfinnelse,
siden han alt hadde testet den flere ganger og funnet at den alltid ga
rett svar. Han oppdaget også fort at admiralen tok feil når
han plasserte konvoien et helt annet sted på kartet enn hvor de egentlig
befant seg. Matrosen var også oppmerksom på hvor farlig det
var å holde den kursen admiralen hadde gitt, for det var mange grunner
og skummelt farvann foran dem.
Forsiktig og taktfullt prøvde matrosen å dele med admiralen det han hadde funnet ut, og admiralen registrerte fort at matrosen faktisk mente at han visste bedre enn sin overordnede, noe som igjen betydde at matrosens teori ble en korrigering av det sjefen hadde hevdet. Admiralen ble rasende over at en matros, som jo ingen rang og posisjon hadde i flåtens hierarki, kunne være så frekk at han rett og slett var uenig med en admiral. Han definerte derfor matrosens initiativ som oppvigleri, brudd på flåtens lojalitetsprinsipper, et forsøk på meningsmytteri og på å innføre regulært anarki. Derfor forlangte admiralen at matrosen ble dømt til døden og hengt. Der endte den stakkars men kunnskapsrike matrosen sitt unge liv, fordi han var dyktig, kunne dokumentere at øverstkommande-rende tok feil og fordi han tillot seg å si det. Samtlige tre faktorer er selvfølgelig meget risikofylte i hier-arkiske systemer. Admiralen mente at skipene befant seg i nærheten av Bretagne, mens mat-rosen kunne bevise at de var 90 sjømil unna, i nærheten av Schilly øyene. Etter at matrosen var henrettet og liket kastet på havet, krevde admiralen at alle hans underoffiserer skulle gi til kjenne om de var enige med ham eller den døde matrosen. Han pekte på kartet og ba hver enkelt i tur og orden komme fram og tilkjennegi sitt personlige standpunkt. Befinner vi oss her eller er vi der, brølte han. Siden alle hadde vært vitne til konsekvensene av å tenke selvstendig og ha en mening som var annerledes enn lederens, forsto de at svaret ville avgjøre om de skulle bli mat for haiene eller ikke. Og siden det også er rimelig å anta at ingen av offiserene hadde skrekkelig lyst til å bli hengt, fant de det ganske ukomplisert å være helt og fullstendig enig med admiralen. Det er lett å bli motivert av det som betyr mye. Saken var bare den at sannheten atter en gang ikke var å finne
på toppen av hierarkiet eller hos det trygge flertallet, som av frykt
for konsekvensene ønsket å bøye seg i ydmyk allianse
med sin leder. Matrosen hadde rett og admiralen tok feil. Makten, myndigheten
og autoriteten i dette systemet, tilhørte den som hadde den høyeste
posisjon, ikke nødvendigvis den som hadde rett. Da er det lett å
få rett uten å ha det. Ikke sjelden er faktisk makten og sannheten
godt atskilt. I dette spesielle tilfelle ble dessverre konsekvensene at
alle de fire skipene gikk på grunn og 2000 sjøfolk druknet!
Ned gjennom historien har ufattelig mange mennesker gått til grunne
av samme årsak, spesielt når det gjelder kristenlivets åndelige
seilas mot den trygge himmelhavnen. Hvis kursen blir satt av mennesker
som mener at det er posisjon, rang og autoritet som garanterer gyldig vurdering
med hensyn til hva som er rett eller galt, kan farvannet lett bli utrykt
og sluttresultatet tragisk.
|
