Hadde de et alternativ ?

Av og til dukker det opp spionsaker i media. Lenge har POT, (politiets overvåkningstjeneste), etterforsket påståtte aktiviteter de mener journalist Viksveen har vært involvert i. I USA arresterte CIA i sommer en oberst, som de mener i mange år har fungert som spion for et land som lenge var regnet som fiende. Våre naboland har hatt sine saker å stri med, og vi kan alle huske den mye omtalte Treholtsaken for noen år siden. Det har alltid vært ansett meget alvorlig å samarbeide med fienden. Svik mot eget fedreland er betraktet å være spesielt farlig, siden det kan resultere i at en fiende kan komme i besittelse av informasjon, som i ytterste konsekvens kan lede til invasjon og undertrykkelse.

For noen år siden var vi sammen med en gruppe fra Norge inne i ørkenen, like ved Zin fjellet (Hor fjellet) i Israel. Det var på dette fjellet Aron ble begravd. Like ved ligger stedet noen forskere mener kan være Kadesj Barnea, området hvor israelittene ble samlet like før de skulle gå inn i løftelandet. Prøv å lev deg inn i situasjonen. Der sto de, for ca. 3445 år siden. 2-3 millioner mennesker, og like foran seg hadde de målet for den lange vandringen. De var nesten kommet hjem. Merk deg at den eneste grunnen til den lange reisen og utvandringen fra Egypt, nettopp var Kanaans land og et nært gudsforhold.

Hva kunne de sett tilbake på der de sto? Kunne de husket alle de gangene de ved egen styrke, intelligens, mot, våpenmakt og prestasjoner hadde løst problemer, overvunnet hindringer og lykkes med å ta seg frem gjennom et tøft landskap med fiender rundt hver sving? Nei, aldeles ikke. De kunne sett tilbake på mirakelplagene i Egypt, 2. Mos. kap. 7-10. De kunne huske ildstøtten og skystøtten som hadde ledet dem på rett vei, 2. Mos. 13:21. De kunne erindre overgangen gjennom Rødehavet, når vannet sto som en mur på begge sider, slik at de kunne gå tørrskodd over, 2. Mos. kap. 14. De kunne snakket om brødet fra himmelen, som hver morgen lå ferskt på bakken, slik at de ikke behøvde å sulte, 2. Mos. 16:4. De kunne ha delt med hverandre historien om vann Gud lot strømme ut av fjellet når de var tørste, 2. Mos. 17:6. De kunne ha snakket i munnen på hverandre av begeistring over at alle deres nødvendige behov ble møtt på en mirakuløs måte, og at alle deres fiender ble overvunnet av Gud. Ja, de kunne ha arrangert et kjempestort vitnesbyrdmøte, og oppmuntret hverandre med at alt Gud ba dem å gjøre var mulig når Herren var med dem. Det ville vært det logiske og naturlige alternativet. 

Testen ved Mara.

Hadde de et alternativ? Selvfølgelig! Hva ville vært logisk å tenke? Å regne med at Gud hadde utført alle miraklene, slik at han kunne glede seg over å se dem tørste i hjel i ørkenen? Eller som et alternativ, at Gud ville utføre enda et mirakel, for å oppfylle løftene han hadde gitt i forveien? Har du noe å lære av det som skjedde i deres liv? Hva gjorde Gud? Han gjorde selvfølgelig det beske vannet friskt, ved ennå et mirakel. Men etter å ha gitt dem det de trengte, ga han dem også et budskap. Han likte ikke at de hadde så begrenset evne til å huske det som hadde skjedd tidligere, og han ville gjerne hjelpe dem med å se sammenheng, årsak og virkning. 
 

De behøvde ikke begynne på nytt og gruble over hva Gud mente og ville hver gang de kom til en ny hendelse eller opplevelse. De kunne la det som skjedde i går og dagene før, være en rettledning om hva Gud hadde til hensikt å gjøre med og for dem i dag. De kunne begynne å erverve seg visdom og innsikt, ved å overføre til hver ny dag lærdom fra fortiden.

Etter å ha gitt dem rent vann, står det at Herren der og da, satte dem på prøve, 2. Mos. 15:25-26. Hvordan? Jo, budskapet gjennom Guds tjener var; Hvis dere lytter nøye til Herren vår Guds røst, og gjør det som er rett i hans øyne, hvis dere legger øret til hans bud, og holder alle hans lover, da.., deretter følger det han ville gjøre for dem om de bare ville lyde og tjene ham. Han ville hindre at de ble syke og gjøre det ene miraklet etter det andre i deres liv. Gud håpet at de hadde forstått at han ville dem vel, og selvfølgelig ikke ville la dem gå til grunne eller bli overvunnet av noen fiender.

Det var som om Gud prøvde å si til dem; Lær av det som skjer. Tenk over de erfaringer dere har. Det har ingen hensikt å koke opp en emosjonell tro som svaier med dagsformen. Det er ikke nødvendig at dere finner på alt mulig rart for å komme i stemning eller ekstase. Jeg vil ikke tilbes ved at dere bruker psykologiske og hypnotiske knep for å sette dere selv i en emosjonell rus ved å synge, messe eller mumle. Ha i stedet en tro som bygger på de erfaringer jeg gir dere. Ikke prøv å føl meg. Jeg vil heller at dere skal forstå meg, og skjønne hvem jeg er, hva jeg vil og hva jeg står for. Ikke la deg styre av det tilfeldige og situasjonsbestemte, men aksepter at jeg er med deg, slik at du kan ha tillit til at jeg vil hjelpe deg i enhver ny situasjon som oppleves vanskelig. Det er ikke kollektiv verbal tilbedelse på store samlinger jeg setter pris på, men at du lar min Ånd veilede deg i alle dagens gjøremål, slik at du vandrer rettskaffent og lyder mine bud. Daglig personlig og individuell overgivelse slik at jeg kan være Herre i ditt liv, er den tilbedelse jeg ønsker. Bli glad i meg når dere ser hvor mye jeg elsker dere.
 

Åndelig IQ

Prøven i Sin ørkenen.

Etter det folket påsto, var det altså brødrene Moses og Aron som tryllet fram plagene i Egypt. Det var tydeligvis de som på en eller annen mystisk måte fikk vannet i Rødehavet til å stå som 100 meter høye vegger på hver side da de gikk over. Også det beske vannet, da et lite tre som ble kastet uti, gjorde millioner av liter ødelagt vann friskt, mente de at Aron og Moses var ansvarlige for. De tilla sannelig de to brødrene ganske avanserte egenskaper. Det er ikke meningen å være ironisk, men ser du hvor lett det er å skru av all intelligens og visdom, når følelser blir tillatt å styre pannelappens evne til å se sammenheng og mening? Hvis du er like normal som resten av oss, har du ganske sikkert ikke kunnet unngå å være i nøyaktig samme situasjon som Israels barn var i da de kom til Sin-ørkenen. Alt det du vet på grunn av tidligere erfaringer, er søkk borte. Korttidshukommelsen er redusert til å romme kun de siste 5 minuttene, og alt det du vet, kan og har erfart, er liksom sugd ut av hjernen.

Men er det et alternativ? Uten tvil. Og hva gjorde Gud? Ga dem mat – selvfølgelig. Hva skulle han ellers gjøre? Men igjen ga han dem et budskap: Se, jeg skal la det regne brød fra himmelen til dere…så jeg kan prøve dem og se om de vil vandre etter min lov eller ikke, (vers 4.) Hva var det Gud hele tiden etterlyste? Lydighet. Men er ikke tro og kjærlighet det sentrale i et menneskes forhold til Gud? Jo, på hvilken måte er det tro og kjærlighet kan uttrykkes, dokumenteres og bevises? Ved å erklæres eller snakkes? Nei, ved lydig holdning, handlig og atferd. Det nye testamentet tilbyr ikke en annen oppskrift enn det vi her finner i Det gamle testamentet. Jesus sa; hvis dere elsker meg, så hold mine bud, Joh. 14:15. (La meg gjøre deg lydig, sier han.) For at vi ikke skal ha noen mulighet til å misforstå, sier han også; den som ikke elsker meg, holder ikke mine bud, vers 24. Kjærlighet kan ikke snakkes om. Kjærlighet er ikke ord. Kjærlighet bevises ikke ved å si; Jeg elsker deg, hvis liv, holdning, handling og atferd demonstrerer at det ikke er noe kjærlighet. Selv en papegøye kan læres å si en setning. Kjærlighet kan bare handles. Det heter ikke kjærlighet hvis prinsipp og valg ikke er tilstede sammen med følelser. Følelser alene er med andre ord ikke en god nok definisjon på ekte kjærlighet!
 

Ny sjanse ved Refidim.

Like etter Refidim kom barnebarnet til Esau, Amalek, og ville krige mot dem. Igjen opplevde de seier ved et guddommelig mirakel, 2 Mos. 17:8-14. Denne gangen ser det ut til at Gud hadde gitt opp å tro på at dette folket hadde evne til å huske hva Gud tidligere hadde gjort for dem. Nå ba han Moses skrive ned det de hadde erfart slik, at de aldri kunne glemme det, vers 14. 

Senere kom de til Sinai. Da Moses var litt for lenge på fjellet, glemte de enda en gang alt det Gud hadde gjort og vært for dem. 40 dager var alt som skulle til, før de igjen glemte sin fortid. 40 døgn uten en synlig leder som kunne fortelle dem hva de skulle tro, tenke, mene og gjøre, så lagde de seg en ny Gud, et nytt budskap, en ny teologi og et nytt mandat. Hadde de et alternativ? Selvfølgelig!
 

Tilbake til Kadesj.

Etter denne fantastisk positive beskrivelsen, står det i 4. Mos. 13.28,… Men. På mitt fagområde kaller vi ordet men et saboteringsuttrykk. Det anvendes som regel for å ta bort verdien av det som ble sagt før ordet blir brukt og for å vektlegge det som kommer etterpå. Det kommuniserer en enten eller mentalitet som motsetning til både og. Alt det fine de kunne rapportere om Kanaans land, ble kansellert av det som ble gitt ord etter men. Hva var problemet? Jo, byene i Kanaan er store og godt befestet. Også folket er mektig. Krigerne der er kjemper. Det står at speiderne talte ille om landet, vers 32. Tenk å tale ille om landet Gud hadde lovet dem. Hvem var det som på denne måten stilte seg på fiendens side og var illojale mot himmelens Gud? 10 av de 12 speiderne, leser vi. Det var høvdingene (lederne), for hver av de 12 stammene som ble sendt inn for å speide. 10 av de 12 talte altså fiendens sak. Det er meget alvorlig. På kort tid hadde de klart å piske opp stemningen, slik at 2-3 millioner mennesker atter en gang glemte alt Gud hadde gjort for dem. Tenk det. 10 ledere klarte å hjernevaske 2-3 millioner mennesker!

Hadde folket et alternativ? Selvfølgelig. De behøvde ikke ha hørt på de troløse lederne sine. Det var ikke nødvendig at de sto der og var vitne til at forholdet til Gud ble trukket ned på humanismens plan, slik at egne krefter, prestasjoner, styrke, våpenmakt etc. var det avgjørende. De kunne snudd ryggen til sine lokale ledere, falt på sine knær og takket Gud for alt det han hadde gjort for dem på vandringen. De kunne sagt; Vi takker deg vår Gud for å ha ført oss til målet for vår vandring. Vi har ingen grunn til å tvile på at du vil gi oss landet i eie, som du har lovet. Vi lover å ikke høre på våre lokale ledere for de vet ikke hva de sier. Ikke la deres utroskap ramme oss. Du ville ikke ha ført oss hit, om det ikke var din plan. Nå ser vi at landet er godt og at det inneholder alt det vi trenger for å kunne bli et lykkelig folk. Men det er et lite problem, Herre, som vi ber om at du takler for oss, for vi har ikke styrke til å ordne opp i dette selv. Folket i landet er stort og mektig, og vi kan ikke vinne over dem i egen kraft. Vi ber om at du tar hånd om dem, og legger ting til rette slik at vi kan vinne seier. Hadde de et alternativ? Selvfølgelig!

De kunne avsatt sine ledere og anklaget dem for å være fiendens spioner som samarbeidet med dem som sto Gud imot. For det var nøyaktig det de gjorde. Men du kjenner denne historien. Folket hørte på de nyteologiske (de lagde seg en ny teologi. Ordet teologi betyr bare kunnskap om Gud), og liberale humanistene de hadde som ledere. Hver eneste en av de 2-3 millioner menighetsmedlemmene hadde et alternativ også denne gang. Men det endte opp med at de ba om å få dø i ørkenen, fremfor å måtte stole på en Gud som aldri hadde sviktet dem. De var så godt vant til å pleie sin mistillit og vantro, at de fant det lettere enn å eie de erfaringer Gud hadde gitt dem. Gud lot dem få oppleve nøyaktig det de ba om. De ble sendt tilbake til ørkenen og fikk, som de ønsket, lov til å dø der.  Det skjedde med hver eneste en av dem som ikke ville vise nok kjærlighet til Gud og tro på hans ledelse til å korrigere sine stammeledere. Hvem var det som lot folket dø i ørkenen uten å komme inn i løftelandet? Vår kjærlige og nådige Gud! Den samme Gud som Jesus identifiserte seg med, da han sa; Den som har sett meg, har sett Faderen, Joh. 14:9.
 

Men hva med Guds langmodighet og tålmodighet? 

Løftene Gud ga var reelle nok, men betingelsen for at de kunne oppfylles var ikke til stede. Du bør være deg svært bevisst hva betingelsene er for de Bibelske løftene du lengter etter oppfyllelsen av. Når Jesus kommer igjen og det himmelske Kanaan er neste stoppested, kommer millioner av troende til å bli like skuffet som Israels barn ble, for de hadde glemt løftenes betingelser. Løftene er ikke sin egen oppfyllelse. Løftenes praktiske dynamikk ligger ikke i at de ble gitt, men i at deres forutsetninger blir møtt. Hvis vi ikke lærer dette av denne beretningen, er det lite å lære av Israels feilgrep. Kaleb og Josva var de eneste 2 av de 12 speiderne som valgte å huske Guds tidligere ledelse, de fikk komme inn i landet. Alle de andre kunne ha gjort og opplevd det samme. Alternativet var der. Gud kalte deres svik for hor, 4. Mos. 14:33. De var utro mot sin Gud.

  Maàle Akrabbim-veien snor seg opp over fjellsiden i Sin-ørkenen. Ordet Akrabbim betyr scorpion, men også konflikt og krig.  Navnet har vært der siden Mose tid. Kan dette være stedet der israelittene mot Guds vilje dro opp og kjempet mot mennene fra Arad?

Hva med oss?

Hvem var han vred på i førti år? Var det ikke på dem som syndet, så kroppene deres falt om i ørkenen? Og hvem andre enn de som ikke hadde vært lydige, var det han sverget ikke skulle komme inn til hans hvile? Så ser vi da at de kunne ikke komme inn på grunn av vantro, Heb. 3:17-19.

Med Israels tragiske opplevelse i tanke, skriver Paulus her at Israel ikke fikk erfare å komme inn i løftelandet, fordi de ikke hadde tro. Men samtidig definerer han den manglende troen (vantroen), med det å ikke være lydig. Paulus forsto at tro bare er reell når den uttrykkes i troens lydighet. Israel forsto det ikke. Forstår du?         JB