Dømming og fordom

Fra den første bok til den siste i Bibelen, til siste kan vi likevel lese om den ene Guds tjener etter den andre som fordømmer folkets syndefulle oppførsel. Konkrete synder blir tatt opp, personer blir nevn med navn og fordømt for sine synder. Alle profetene Gud sendte, forkynte  omvendelse fra synd. I Det gamle testamentet og Det nye, med døperen Johannes som første mann ut i Det nye Testamentet. (Luk.3,7-18)

Det er ikke vanskelig å se hvis man studerer Skriften, at Guds prester og profeter alltid skulle advare folk mot å synde, fordømme synden og be dem om å omvende seg. En slik forkynnelse ville hos de fleste i dag bli sett på som krenkende og fordømmende. Den verdslige mentaliteten til synd har nådd kirken, og den dominerende holdningen er blitt at synd ikke skal fordømmes, men at synderen heller skal oppmuntres til å være seg selv (å beholde sine feil). Dette er ikke en ny mentalitet, den har vært der i århundrer. På Jeremia og Esekiels tid var det likedan. Herren sa: “Dere styrker den ugudelige, så han ikke vender om fra sin onde vei og kan få leve.” (Esek.13,22) 

Bibelen snakker imot dømming av andre, men den oppfordrer også til fordømming av vranglære og synd. Paulus sier: “Vet dere ikke at de hellige skal dømme verden? Og hvis verden skal bli dømt av dere, er dere da uverdige til å dømme i de minste saker? Vet dere ikke at vi skal dømme engler? Hvor mye mer da de ting som angår dette livet?” (1.Kor.6,2-3) “Et menneske som skaper splittelse ved sin vranglære, skal du avvise etter å ha formant ham en og to ganger, da du vet at en slik person er på villspor og lever i synd, han har fordømt seg selv.” (Tit.3,10-11) For å kunne gjøre dette, forutsettes selvfølgelig en gransking av rett og galt ifølge Skriften, og en utstøtning av det gale. Om ikke dette er dømming, hva er det da? Jesus sa: Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt. For med den dommen dere dømmer skal dere selv bli dømt. (Matt.7,1-2) Paulus sier også: La oss derfor ikke lenger dømme hverandre, men heller ha den innstilling at vi ikke legger en snublestein eller årsak til fall i veien for vår bror. (Rom.14,13) Hvordan skal man vite hva som er rett og hva som er galt om dømming? Og hva med fordom? Når kan vi si ifra, og når må vi la vær?

Den verdslige mentaliteten til synd har nådd kirken, og den dominerende holdningen er blitt at synd ikke skal fordømmes, men at synderen heller skal oppmuntres til å være seg selv

Den type offentlig fordom som kan være rett, er i situasjoner med:
1) -Vranglære (Tit.3,10-11)
2) -En person som lager splittelser. (Tit.3,10-11)
3) -Når en leder i menigheten ikke gjør Guds vilje.     (3.Joh.9-10) (Jer.)
4) -Engler og mennesker som har forkastet Gud.      (1.Kor.6,2-3)

Det er flere typer fordømming som Bibelen godkjenner. 
Et tilfelle er når en mann har gjort en annen stor urett og nekter å omvende eller gjøre opp. Da skal mannen etter gjentatte formaninger fordømmes offentlig i menigheten. Hvis din bror synder mot deg, gå da og irettesett ham som en sak bare mellom deg og ham. Hvis han hører på deg, har du vunnet din bror. Men dersom han ikke vil høre, skal du ta med deg en eller to til, for med utsagn fra to eller tre vitner skal hvert ord stå fast. Og hvis han nekter å høre på dem, så si det til menigheten. Men hvis han til og med nekter å høre på menigheten, skal han være som en hedning og en toller for deg. (Matt.18,15-17)
 

Men i saker der det er usikkerhet om noe, for eksempel om en lære er av Gud eller ikke, og skriften ikke gir noe klart svar, må man ikke dømme. For vi vil aldri få vite Guds fullstendige plan for og med andre mennesker. Vi må passe oss for at vi ikke setter oss i Guds sete og skal bedømme hva som er av Gud og hva som ikke er det. Taler ikke Ordet imot, kan heller ikke vi gjøre det. Lederne på Jesu tid forstod ikke Messias’ misjon, og dermed trodde de det var fra djevelen selv. Det at de ikke forstod, gjorde de til et likhetstegn med at det ikke var av Gud.  Gamaliel ga følgende råd til dem: Og nå sier jeg dere: Hold dere unna disse menneskene og la dem være i fred. For om denne planen eller dette verket er av mennesker, vil det bli til intet. Men hvis det er av Gud, kan dere ikke tilintetgjøre det. Se til at dere ikke må bli funnet å være i strid mot Gud. (Apg. 5,38-39) Selv Jesu disipler kunne ikke forlange å vite hvilke oppgaver Han ga hver enkelt av dem. Peter hadde sin oppgave og Johannes sin, og det var ikke gitt noen av dem et overordnet ansvar for den andres oppgave. Da snudde Peter seg og så disippelen som Jesus elsket, følge etter. Det var også han som hadde lent seg til Hans bryst ved måltidet og sagt: “Herre, hvem er det som forråder Deg?” Da Peter fikk se ham, sier han til Jesus: “Men Herre, hva da med ham?” Jesus sier til ham: «Hvis Jeg vil at han skal leve til Jeg kommer, hva har du med det? Følg du Meg! (Joh.21,20-21)

«En gang var også vi verdslige, men Gud kom likevel for å frelse og lege oss. Denne holdningen skylder vi våre medmennesker.»

Andre typer fordømming blir forkastet, slik som:
1) Når man påpeker andres feil, men selv har større synder. (Matt.7,1-6)
2) Å fordømme mennesker for ting som ikke er avgjørende for frelsen, og å påpeke småting som kan lage snublesteiner for mennesker som skal vende seg om. (Rom.14,13)
3) Å dømme andre utfra egen visdom og ikke Skriftens. Ikke engang Jesus kom for å dømme, men Han sa: Den som forkaster Meg og ikke tar imot Mine ord, har det som dømmer ham, ordet som Jeg har talt, det skal dømme ham på den siste dag. (Joh.12,48) Det er ordet eller sannheten som må dømme mellom rett og galt, ikke vår personlige mening.

Vi kan lett se hvordan Jesus taklet disse temaene. Ved ett tilfelle kom flere mennesker for å sette Ham på prøve. De kastet en kvinne fremfor Jesu føtter og henviste til loven om straff for å bedrive hor. Hun skulle stenes ifølge det Gud Selv hadde gitt forordning om. Men Israel som et folk var ikke lenger i stand til å utføre en slik dom på grunn av sin egen synd. Jesus sa: Den syndfrie blant dere skal kaste stein på henne først. (Joh.8,7) Da gikk hver og en av dem i frykt. Jesus visste at det var en større handling å tilgi, så Han sa til kvinnen: Heller ikke Jeg fordømmer deg. Gå bort og synd ikke mer! (Joh.8,11) Til tross for Kristi nåde, godkjente Han ikke synden hennes, men kategoriserte den som synd som Han formante  ikke måtte gjentas. Gud tilgav, men klarte likevel å fordømme synden i seg selv. Han fordømte synden, men ikke synderen.

Vår holdning skal først og fremst være å frelse og hjelpe, ikke fordømme. Ser vi noen som har en gal livsstil, dårlige vaner og lignende, skal de ikke fordømmes eller bli sett ned på av den grunn. De skal ses på som mennesker man kan hjelpe. Det er nettopp dette som ble et tema på Jesu tid. Fariseerne fordømte Jesu omgang med mennesker som hadde problemer de selv slet med. Jesus svarte dem og viste dem en helt annen holdning enn det de selv hadde: De friske trenger ikke lege, bare de syke. (Matt.9,12)

Vi skal ikke betrakte synderen med avsky og støte dem bort, men vi skal se på dem som mennesker som er skadet og trenger å drikke av livets vann. En gang var også vi verdslige, men Gud kom likevel for å frelse og lege oss. Denne holdningen skylder vi våre medmennesker. Hvis Gud ikke ville komme til dem som var tynget av synd, måtte Han blitt i himmelen. Det var jo der oppe Hans likesinnede var. 

Med flauhet må jeg innrømme at jeg noen ganger har sett på et menneske og tenkt: “Det er ingen vits å vitne for dem, de  er ikke typen til å være interessert.”  Det blir en rask vurdering av et menneske utfra klær, utseende og ting de gjør. 
Gud har vist meg at slike vurderinger kan være fullstendig gale. Vi bestemmer heller ikke hvem som skal få høre om frelsen, og hvem som ikke skal.
 

På et hostel i Jerusalem sov jeg engang på et tak med rundt 30 senger i det ene rommet. Det var både jenter og gutter i alle aldre der. Det var selvfølgelig ikke det beste stedet å sove, men jeg begynte å gå tom for penger, og det var det billigste stedet jeg kunne finne.Jeg kom fort i kontakt med en amerikansk jente som studerte i Chicago. Hun virket hyggelig og seriøs, så jeg tilbrakte dagen i Jerusalem med henne. Senere på kvelden dukket en av våre rom-kamerater opp, en hyperaktiv gutt i begynnelsen av tredveårene. Han var grov i språket og øynene hans var blanke av all alkoholen. Han sa bare en masse tull og danset rundt på gulvet og prøvde å få med folk på “happyhour” [drikk billig øl innenfor en time],  deriblant meg og jenten fra Chicago. Jeg tenkte med meg selv der han gikk rundt å skravlet og svingte på armene, at han måtte være temmelig “tom” i hodet.

I gamlebyen, Jerusalem, er det mange hostels hvor reisende kan overnatte.

Senere på kvelden satt jeg ved samme bord som “happyhour-gutten”, jenten fra Chicago og en gutt fra Amsterdam. Ved ett tilfelle, i en samtale med “happyhour”, kommenterte hun fra Chicago om meg: “Det er fordi hun er Syvendedags Adventist...” Han snudde seg og så litt overrasket og glad på meg. “Er du?” spurte han. “Jeg vokste opp som Syvendedags adventist, men moren min opplevde en del skuffelser som gjorde at hun forlot kirken med oss barna. ...jeg har ikke vært kristen siden…” Han ble blank i øynene og begynte å fortelle om hvor tøft  han hadde hatt det psykisk, og hvordan han på grunn av selvmordstanker hadde sagt opp jobben og solgt alt han eide for å reise rundt i verden for å finne svar på alle spørsmålene han satt inne med. Han flyktet fra lysten til å ta sitt eget liv. Hans utagerende adferd hadde vært en flukt fra en vond virkelighet. “Jeg har ennå ikke funnet det jeg leter etter. ..Men jeg tviler på om det er svar,” sa han. Han så forferdelig nedtrykt ut og ropte på kelneren etter en stor øl. Men så sa han litt spøkefullt: “Kanskje jeg finner en vis mann i Hellas, hvor jeg skal dra i morgen tidlig.” Så lo han litt for å bortfeie de personlige tingene han hadde sagt. Jeg fikk ikke snakket så mye mer med han, og han dro tidlig neste morgen før jeg stod opp.

Av alle de 30 menneskene som jeg hadde delt rom med, var han den siste personen jeg ville prøvd å vitne for. Min fordom gjorde meg avvisende i min væremåte, og jeg hadde sett foraktfullt på ham, jeg som selv hadde vært likedan før jeg ble kristen. En bekjent hadde sagt til meg etter at jeg ble kristen: “Du er den siste jeg ville trodd skulle bli kristen!” Få, eller nesten ingen, hadde tatt bryet med å påvirke meg, og også jeg hadde blitt fordømt av dem som skulle spre evangeliet. Selv om jeg visste alt dette, hadde jeg nå gjort det samme selv.

For sent oppdaget jeg at han var den som trengte å høre evangeliet aller mest av alle. Ja, han var kanskje den mest mottagelige også. Gud så hele hans oppvekst, skuffelsene i forbindelse med andre kristne, hans problemer og hvordan han var i ferd med å gi opp sitt eget liv. Gud så en mann som desperat trengte Ham, og få høre om Guds kjærlighet. Alt jeg så var en flåsete, frekk og uanstendig person som jeg mente ikke kunne ha noe åndelig interesse.

Mine fordommer hindret meg i å hjelpe en knust gutt. Gud må finne noen andre der ute til å hjelpe denne gutten, for jeg sviktet. Men jeg lærte noe viktig.

Vi kan ikke se hvem som trenger vitnesbyrdet, om de er “gode nok” eller “for dårlige, for vi kjenner ikke menneskenes hjerter og bakgrunn. Gud ønsker å gi alle en sjanse, spesielt de som er langt nede og knust. Vår jobb er å bruke hver anledning vi får til å vitne, uansett person eller religion. Vi skal ikke tenke “de trenger ikke å høre dette”, eller “jeg tror ikke disse er interessert”. Vår jobb er å være tilgjengelige og åpne, slik at Gud kan bruke oss i enhver situasjon.

Det spilte ingen rolle at denne gutten levde et utsvevende liv og bare tullet hele tiden. Gud kom ikke for å; kalle rettferdige, men syndere til omvendelse. (Matt.9,13) 

På samme måte kan vår holdning stenge for andre ting også i menighetslivet. Ser vi noen som gjør feil, er det ikke vår jobb å se foraktfullt på personen. Men har personen problemer, trenger han kanskje en vennlig hånd og først og fremst hjelp.

Vi omvender ikke mennesker med forakt, men som en vis dame sa for over hundre år siden: Kjærlighet er ikke noe en kan forlange, og den kan heller ikke vinnes ved makt eller myndighet. Kjærlighet kan bare vekkes ved kjærlighet. (Slektenes håp, s.11, Ellen White)

Det kan forklares så enkelt som dette: Hvis du slår foten din på en sten og får vondt, og din venn trøster med ordene: “Det var dumt gjort av deg, hvorfor gjorde du det?” eller: “Du burde ha sett den steinen. Så dumt av deg!”, da vil smerten bare øke. Det vonde blir vondere. Det er bedre å gi dem en støttende hånd og hjelpe dem opp på bena. Derfor, alt det dere vil at menneskene skal gjøre for dere, det skal dere også gjøre mot dem, sa Jesus. (Matt.7,12) Slik vi selv ønsker å bli behandlet når vi gjør feil eller sliter med problemer, slik bør vi også behandle andre.

Det er stor forskjell på mennesker som fører en menighet vill, eller skaper ødeleggelse i samfunnet med baktalel-ser, og en som sliter med problemer i sitt liv.

Hvis man ikke kunne irettesette og fordømme vranglære, hvor ville da sannheten ha blitt av? For det første ville ikke mennesker blitt advart, og for det andre ville vranglæren til slutt skygge over sannheten. Dette vil ikke gagne mennesket i det hele tatt, og det vil ikke hjelpe. Gud, som er opptatt av menneskets frelse, har derfor latt Sine tjenere fordømme vranglærere åpenlyst for å bevare sannheten i en forvir-rende verden med tusenvis av religiøse retninger. Hvis et menneske i menigheten ikke ønsker å være trofast mot læren, og i stedet  forlate troen og heller søker å dra menighetens teologi på avveier, er det klart at en slik atferd må fordømmes. Der finner vi Paulus ord logiske og rette. 

Det er forskjell på mennesker som forvrenger sannheten og mennesker som er forvirret eller søker, men sliter. Behandlingen av de ulike personer må selvfølgelig også være forskjellig. Den ene handlingen må fordømmes, den andre personen må hjelpes og leges. Det er snakk om to vidt forskjellige reaksjoner i forskjellige situasjoner. Men selv om vranglærerens lære fordømmes, er fortsatt vranglæreren en som kan nås og frelses. Derfor skal selv han behandles med mildhet og kjærlighet. Personlige angrep på vranglæreren er derfor ikke rett. Vi kan gå imot den vranglæren han presenterer uten å angripe mannens personlige liv. Vi må lære å elske synderen og hate synden. Dette er den eneste måten å vinne et menneskes tillit på, eller å nå en som har fart vill.

I dag skiller vi ikke mellom de to, og alt blir puttet i kategorien: “Vi må ikke dømme hverandre.” Med disse ordene blir vranglære dekket over og skjult, nettopp de ting som Skriften sier må fordømmes. I stedet opplever vi at mennesker som sliter og trenger hjelp, blir sett ned på eller avvist. Ting blir snudd på hodet.

Vi kan ikke skyve alt under et begrep, for ved å ikke “dømme” i enkelt saker kan man “forvrenge retten”, og gjøre store skader for Guds sak. Ikke bare i tilfeller med vranglære skal det fordømmes, men også i noen andre enkelt tilfeller. 

Jeg kan ta et eksempel fra virkeligheten. En mann forgrep seg seksuelt på et av menighetens barn. Saken ble dysset ned i håp om en endring hos mannen, som selv nektet skyld. Resultatet av ikke å fordømme mannens handling, var at han under de neste årene forgrep seg på to nye barn. To nye liv ble ødelagt. Ofrene forsvant raskt ut av menigheten, mens mannen ble tatt vare på. Han hadde aldri blitt åpenlyst fordømt for ugjerningen, noe som gjorde at ofrenes familie ikke visste at de overlot sine barn i hendene på en pedofil. Mange år senere våget familien til et av ofrene seg til en annen menighet enn der hvor overgriperen var. “Tilfeldigvis” hadde overgriperen bestemt seg for å komme til denne menigheten akkurat denne dagen, og da offerets familie så han, kom de aldri mer tilbake dit heller. Flere familier forsvinner fra menigheten, ofrene blir ikke tatt vare på, mens overgriperen får hjelp. I slike tilfeller er retten snudd helt om. Man skal jo først ta vare på offeret, eller den som det er blitt gjort urett mot. Vender ikke synderen om eller tilstår uretten, som Paulus sier, skal man ta med flere og prate med han, og så støte ham ut av menigheten hvis han ikke vil høre. 

Vranglære og urett mot andre skal fordømmes. Paulus advarte åpenlyst mot navngitte personer. Et menneske som skaper splittelse ved sin vranglære, skal du avvise etter å ha formant ham en og to ganger, da du vet at en slik person er på villspor og lever i synd, han har fordømt seg selv. (Tit.3,10-11) Om ikke det blir gjort i slike tilfeller, kan mange mennesker bli ledet vill og bli revet vekk fra frelsen. Og regn vår Herres lang-modighet som frelse, slik også vår kjære bror Paulus har skrevet til dere, etter den visdom som er gitt ham. I alle brevene sine taler han også om disse ting overalt. I disse brevene er det noen ting som er vanskelig å forstå. Og de som er ulærde og ubefestede, forvrenger dette, slik de også gjør med de andre Skriftene, til sin egen undergang. Siden dere, mine kjære, altså vet dette på forhånd, så vær på vakt så ikke også dere blir ledet bort ved de ugudeliges villfarelse og faller bort fra deres egen faste stand. (2.Pet.3,15-17) 

Guds menighet skal være verdens lys. Hvis menigheten selv går i blinde kan de ikke hjelpe andre mennesker. Når en blind leder en blind, vil begge havne i en grøft. (Matt.15,14) 

Vranglære kan føre mennesker til fortapelse, og derfor må vi redde liv ved å fordømme vranglære. Men-nesker som sliter, må vi ikke ta motet fra og heller ikke fordømme, men hjelpe. Vi er ikke satt til å vokte og se etter enhver feil våre medmennesker gjør, men til å hjelpe, støtte og oppmuntre hverandre til det gode.

 
Den indre åndelige kampen i kristenlivet kan ofte være vanskelig å prate om. En omvendelse er heller ikke alltid lett, fordi det handler om endringer.

Gull renset i ild tar opp noen av de vanskelige kampene i kristenlivet og søker å gi et svar på hvorfor Gud tillater disse kampene.