Kollektivisme

Kollektivister flykter gjerne fra ansvaret alle har for selv å innhente den kunnskap og informasjon som er nødvendig for å ta de rette valg i livet. Andre populære uttrykk som benyttes for å beskrive mennesker som fungerer slik, er symbioseryttere eller allianseskapere.

Tilstanden regnes å være en grunn-holdning, men kalles gjerne sympto-matisk. Det betyr at den har en eller flere årsaker, som regel knyttet til miljø/arv, men som nødvendigvis ikke er kjente. Kollektivister fungerer bra når det gjelder teamfunksjon og lagsamspill. De blir gjerne hjelpeløse, redde eller aggressive i møte med det som er frittstående. Hvis målet er å få en fotball i mål eller utføre en dugnad, er det nyttig å ha kollektivister med på teamet. Men på det ideologiske plan er denne mentaliteten livsfarlig, siden den alltid både skal og må være sekundær til; (1) Objektiv sannhet når den kan identifiseres. (2) Enkelt-menneskets samvittighet når valg må tas i forhold til nevnte objektivitet. 

Kollektivister blir hjelpeløse, redde og aggressive i møte med det frittstående

For kollektivistene er allianser et nøkkelord når de skal finne sin plass. Av den grunn tar de det for gitt at andre mennesker også foretar sine valg ut fra hvem som mener hva. Det verste kollektivister vet, og det som også skremmer vettet av dem og gjør at de får kontakt med det styggeste og hardeste i seg selv, er usymbiotiske mennesker. Med det menes mennesker som ingen behov har av å være på parti med noen. De har det aldeles utmerket og føler seg trygge og komfortable, selv om få omkring dem er enige med dem. Slike personer har gjerne som vane å forbeholde sine sterke mening-er til det de har studert grundig nok til å vite noe om. Det de ikke har forsket dypt nok i, lar de være å ha sterke meninger om. Men det innebærer at de kommuniserer ut fra noe de kjenner til og om temaer de behersker.

Hvis slike usymbiotiske og integrerte individer har en oppfatning som ikke er i harmoni med føringene som er gitt av en leder i en ideologisk subkultur, vil kollektivisten oppleve menings-kontrasten som da skapes, som et alvorlig angrep på selve systemet eller organisasjonen som identifiserer subkulturen. For slike alliansepersoner blir den hierarkiske strukturen og funksjonen den produserer, selve fødestedet for sannhet og rett. Det objektive blir da et produkt av en subjektiv rammebetingelse. 

Men kollektivisten har ingen selverkjennelse av at han kun er en meningsamøbe, som tilpasser seg det en gitt gruppering forventer. Han har i stedet en sterk følelse av at hans ideer er logiske og rasjonelle, uansett hvor kaotiske og lite sammenhengende de måtte være. Dette paradokset kommer av at all evaluering ved-rørende tenke-måte, blir be-traktet i lys av hvem det er som har tilsvarende ideer, ikke etter hvor objektivt sann ideen er. 

Et annet problem som ofte viser seg når konflikter oppstår mellom fritt-stående, usymbiotiske individer og kollektivister, er at kollektivistene lett beruses av en mandatmakt som gjør at det oppleves akseptabelt å benytte ganske ufine metoder for å nedkjempe personene som har motsettende mening. Det kan virke som om andre kollektivister, som befinner seg høyere opp i den antatte guddommelige maktpyramiden, blir premiss-leverandørene for bruk av metoder som ikke bare må betegnes som manipulerende, men hvor flere av Guds bud ignoreres. 

 America, right or wrong – I’m with you, eller det han sier må være riktig, for han er vår leder, er typiske kollektivistiske paroler, og er selvfølgelig like farlige som de er djevelske. 

Å arbeide tålmodig for nødvendig endring, selv om det blir motstand og forfølgelse, er bibelsk. Å ignorere det gale eller samtykke i det, av hensyn til gruppelojalitet, er ekstremt ubibelsk. Tillat oss å hevde at alle som til slutt blir frelst, fordi de tør å velge sannheten og et rett gudsforhold, må ha hatt et fullstendig oppgjør med eventuell kollektivisme i sin egen mentalitet. Gjenfødte mennesker, som alle borgere av det nye Jerusalem vil være, kan ikke være kollektivister.

I det katolske kirkesystemet hevdes det at kollektivismen alltid overstyrer enkeltindividets samvittighet. Derfor får pavemakten ofte rett uten nødvendigvis å ha rett. Volum, flertall, allianser, kirkepolitiske vedtak, synoder og lederbestemmelser, blir i dette systemet kilden til det sanne, siden det tas for gitt at Gud underordner seg kirkens organisasjon og administrasjon. Protestantismen har som kjent en annen forståelse av hvordan Gud tillater seg å virke, og har vanligvis ingen vanskeligheter med å avvise overnevnte katolske historiske tradisjon til fordel for den motsatte holdningen som er ankret i Guds Ord.

Mennesker som tenker og resonnerer ut fra kollektivistsyndromet vi her omtaler, vil naturlig nok være helt uenige i det som skrives her. Årsaken til det er at de er overbeviste om at det faktisk er riktig og nødvendig å tenke, mene og føle på den måten vi hevder er galt. Derfor er ikke denne artikkelen myntet på kollektivistene, men på lesere som må forholde seg til dem.

Det er naturlig at vi vinkler denne artikkelen mot det teologiske området. Skrekkelig mange har meninger om tro og lære, som de aldeles ikke har hentet fra et grundig studium av Guds ord. De mener fordi en pastor eller en leder har sagt at det er slik. 

Hvis du finner ut at Bibelen, på et viktig område, lærer noe helt annet enn det du hører forkynt i ditt kristne miljø, anbefaler vi følgende framgangsmåte.

(1) Vær sikker på at emnet det gjelder er av nok betydning til at uoverensstemmelsen bør avklares. Noen bibelske temaer er ikke avgjørende for vår forståelse av hvem Gud er og hvordan han blir vår Frelser fra synd. Andre temaer er absolutt avgjørende for at man skal kunne tilbe Gud rett og ikke ledes vill. Det du ønsker å ta opp må tilhøre den siste kategorien.

(2) Studer temaet enda en gang og be mye om at Guds Ånd må veilede deg. Bruk flere bibeloversettelser og sjekk bibelversene med grunnteksten om du har mulighet til det, slik at du er sikker på at du har forstått rett. Les også annen litteratur om omtalte tema, i tilfelle du har oversett noe andre har blitt oppmerksomme på. 

(3) Deretter tar du en prat med din pastor eller leder som forkynner det du mener er uriktig, for å være sikker på at du ikke har misforstått hva vedkommende hevder.

(4) Del deretter med vedkommende det du har funnet ut. Det er viktig at du i forveien ber Gud være med deg i denne samtalen og at dere ber sammen når samtalen begynner.

(5) Hvis din pastor er enig med deg, skal Gud gis ære for det. Skulle han være uenig, kan du be ham om å studere og be for seg selv over dette temaet.

(6) Hvis gal forkynnelse fortsetter, er det rett at du deler din forståelse med andre i menigheten. Hvis andre også ser at menigheten blir utsatt for ubibelsk forkynnelse, kan 2-3 av dere gå til pastoren og ha et ny samtale.

(7) Hvis ingen er enig med deg, fordi de ikke har studert eller vil studere dette emnet, eller fordi de regner med at pastoren selvfølgelig har rett, eller fordi de hevder å ha studert temaet og likevel er uenige med deg, er du ikke forpliktet til å frasi deg din samvittighetsoverbevisning. 

(8) Fortsett å tro på og del ditt vitnesbyrd med dem som vil høre. Gjør det med ydmykhet og fasthet uansett konsekvenser og be Gud gi deg Jesu sinnelag og holdning. 

                                                                                                                                     JB.