Sanne eller falsk VEKKELSE

(Dette innlegget representerer diverse tanker hentet fra boken Mot Historiens Klimaks, av Ellen G. White, billigutgaven, sidene 352-361. Artikkelen både siterer og gjenforteller fra nevnte sider.)

Mange forkynnere fremstiller Guds lov som et trelldomsåk, og en kontrast til den frihet evangeliet gir. Men slik oppfattet ikke profetene og apostlene Guds hellige lov.

Bibelsk vekkelse gjør at mennesker begynner å sette pris på det de før avskydde, og de avskyr det de før satte pris på. De som var stolte og hovmodige, blir milde og ydmyke. De som før var forfengelige og overmodige, blir alvorlige og stillferdige. De lettsindige blir gudfryktige og drankere blir edruelige. Alt verdslig snobberi forsvinner. Sanne vekkelser leder til ydmykhet og dyp selvransakelse. Alt dette skjer når Guds Ånd får virke. Sann vekkelse leder alltid til omvendelse og reformasjon, slik at livet blir forandret.

Mange av vekkelsene i nyere tid er helt forskjellige. Sant nok blir religiøs interesse vakt, mange gir til kjenne at de er blitt omvendte, og det er stor tilstrømning til møtene. Men resultatet er ofte at åndens frukter ikke blir synlige slik det var med vekkelser før i tiden. Lyset flammer opp en liten stund, men dør snart ut. Mange opplever da både depresjon og et åndelig mørke. Populære vekkelser blir ofte satt i gang ved at man appellerer til fantasien og pirrer følelsene. De som blir vunnet på denne måten, har ikke særlig lyst til å høre Bibelens budskap, og har liten interesse av profetenes og apostlenes vitnesbyrd. En forkynnelse som taler til sunn fornuft, vekker ingen gjenklang. De tydelige advarslene i Guds ord, som gjelder deres evige liv, gir de ikke akt på.

Før Guds straffedommer til sist rammer jorden, vil det blant Guds folk skje en slik gjenoppvekkelse av ekte gudsfrykt, som man ikke har vært vitne til siden apostlenes tid. Gud vil gi sitt folk Ånd og kraft. Da vil mange forlate de kirkesamfunnene hvor kjærlighet til verden har fortrengt kjærlighet til Gud og hans ord. Mange, både forkynnere og legfolk, vil med glede ta imot det budskap som Gud sender i denne tiden, for å berede mennesker for Kristi gjenkomst.

Ubibelsk vekkelse.
Satan vil forsøke å motvirke dette, og før tiden er inne for en slik bevegelse, vil han prøve å forhindre den ved å fremby en etterligning. Han vil la det se ut som om Guds spesielle velsignelser blir utøst. Ting vil skje som blir oppfattet som stor åndelig interesse. Mange vil fryde seg over at Gud utfører store ting, mens det er en annen ånd som er i virksomhet. I religiøs forkledning vil Satan prøve å utvide sin innflytelse i kristenheten.

I mange av de vekkelser som har funnet sted i den senere tid, skjer det en følelsesmessig opphisselse, og en sammenblanding av sannhet og villfarelse, som lett kan føre på villspor. Men ingen behøver å bli bedratt. I lyset fra Guds ord, er det ikke vanskelig å gjøre seg opp en mening om disse bevegelsene. Når mennesker setter Bibelen til side og vender seg bort fra de klare, prøvende sannheter, som krever selvfornektelse og forsakelse, kan vi være sikre på at Guds velsignelser uteblir. Kristus selv ga oss denne målestokken; På fruktene deres skal dere kjenne dem, Matt. 7:16. Etter denne regelen er det tydelig at disse bevegelsene ikke er av Guds Ånd.

I sitt ord har Gud åpenbart seg selv. For alle som tar imot sannheten som finnes der, er det et skjold mot Satans bedrag. Fordi folk har tilsidesatt bibelens sannheter, er døren blitt åpnet for de onder som nå er så utbredt i religiøse kretser. Folk har i stor utstrekning glemt innholdet og betydningen av Guds lov. En feilaktig oppfatning av lovens innhold og krav, og dens evigvarende gyldighet, har ført til uriktige meninger om omvendelse og helliggjørelse.
 Resultatet er at kravene til gudsfrykt i menigheten er senket. Her er forklaringen på at vekkelsene i vår tid mangler Guds Ånd og kraft. I dagens forkynnelse er det en tendens til å skille Guds rettferdighet fra hans kjærlighet, og redusere kjærligheten til å bli bare en følelsessak, i stedet for å opphøye den til et prinsipp. Den nye teologien spalter det som Gud har føyd sammen. Mange forkynnere fremstiller Guds lov som et trelldomsåk, og en kontrast til den frihet evangeliet gir. Men slik oppfattet ikke profetene og apostlene Guds hellige lov.

De som vil være tro mot sannheten vil alltid bli stemplet som opprørere, kjettere eller skismaltikere. Dette er Johann Hus. Om han utalte biskopen av Pader Born: “Bohemen vil ikke lyde, av den grunn må han dø.”  Lyde hvem?

Hvis det hadde vært mulig å forandre eller oppheve loven, ville Kristus ikke ha behøvd å dø for å frelse menneskene fra syndens straff.
 Omvendelse og helliggjørelse har til hensikt å forsone menneskene med Gud, ved å bringe dem i samsvar med prinsippene i hans lov. Også feilaktige teorier om helliggjørelse, som er et resultat av at man har forsømt eller forkastet Guds lov, står sentralt i vår tids religiøse bevegelser. Ved Guds Ord og Ånd får menneskene se rettferdighetens store prinsipper som finnes i hans lov. Og fordi Guds lov er hellig, rett og god, et uttrykk for hans fullkommenhet, vil en karakter som blir dannet ved lydighet mot loven, også være hellig. Kristus er det fullkomne eksempel på en slik karakter. Kristi etterfølgere skal bli han lik. Ved Guds nåde danner de en karakter som er i samsvar med prinsippene i hans hellige lov. Dette er bibelsk herliggjørelse.

Falsk helliggjørelse.
Den form for helliggjørelse som nå vinner frem i religiøse kretser, fører til selvforherligelse og til ringeakt for Guds lov, noe som er helt fremmed for bibelsk kristendom. Deres talsmenn hevder at de ved tro alene oppnår fullkommen hellighet. Bare tro, sier de, så er alt vel. Noen ytterligere innsats fra den troende later ikke til å være nødvendig. Samtidig avviser de Guds lovs autoritet og påstår at de ikke er forpliktet til å holde den. Er det mulig for et menneske å være hellig og i samsvar med Guds vilje og karakter, uten å komme i harmoni med de prinsipper som er uttrykk for hans natur og som viser oss hva han ønsker? Ønsket om en lett kristendom, som verken krever anstrengelse, selvfornektelse eller forsakelse av verdslighet, har gjort læren om tro og tro alene populær. Men hva sier Guds ord? Mine brødre! Hva hjelper det om noen sier at han har tro, når han ikke har gjerninger? Kan vel troen frelse ham?.. Vet du ikke, du uforstandige menneske, at tro er til ingen nytte uten gjerninger?

Guds ord taler imot denne besnærende læren om tro uten gjerninger. Å gjøre krav på gunst hos Gud uten å oppfylle betingelsene for å få del i hans nåde, er ikke tro, men formastelse. Sann tro bygger på Bibelens løfter og forutsetninger. Ingen må bedra seg selv ved å tro at de kan bli hellige når de forsettlig overtrer et av Guds bud. Bevisst synd forstummer Åndens tale og skiller sjelen fra Gud.

Men nå som i tidligere tider, vil forkynnelse av en sannhet som avslører tidens synder og villfarelser, vekke motstand. Mange som innser at de ikke kan forsvare sitt standpunkt med Skriften, tviholder likevel på det. De angriper dem som gjør seg til talsmenn for en upopulær sannhet, og mistenkeliggjør deres karakter og motiver. Slik har det alltid vært. Elia ble beskyldt for å bringe ulykke over Israel. Jeremia ble anklaget for forræderi, og Paulus for å vanhellige templet. De som vil være tro mot sannheten, er alltid blitt stemplet som opprørere, kjettere eller skismatikere. Mange er vantro og vil ikke godta det troverdige profetordet, men aksepterer uten videre beskyldningene mot dem som våger å refse tidens fornemme synder. Denne holdningen blir mer og mer alminnelig.

Hva skal så sannhetens budbærer gjøre? Bør han si til seg selv at det er best ikke å forkynne sannheten, fordi det eneste den ofte utretter, er å få folk til å unngå eller motsette seg dens krav? Nei, han har like liten grunn til å holde Guds ord tilbake fordi det vekker motstand, som reformatorene i tidligere tider.                             EGW/JB.