Jøder og endetiden

Kristenhetens syn på jødenes rolle og funksjon i endetiden spriker voldsomt. Noen mener at alt det Gud engang hadde til hensikt å utføre gjennom etterfølgerne av Jakobs barn, og alle løftene han tidligere ga sitt eiendomsfolk, enten det gjelder alle de 12 stammene eller bare Juda (jødene), vil han på en eller annen måte sørge for at blir oppfylt før eller etter Jesu gjenkomst. Andre hevder at Gud er dønn ferdig med dette folket. De mener at selv om han ga nye muligheter til omtrent alle de andre folkeslagene som gikk ham imot, til og med den forferdelige, hedenske og syndige byen Ninive, er han ikke motivert til å gi sitt eget folk noen ny sjanse til å gi ham respons og ta imot Jesus Kristus, Guds Sønn, som verdens, Israels og jødenes Messias. Begge ovennevnte synspunkter bygger på en selektiv lesning av Guds Ord, ved at flere klare tekster bevisst ignoreres, siden de ikke passer inn i en teologisk ramme som er valgt på forhånd.           Jødene og Messias.

Jødefolket fikk i oppgave  å være et lys og budbringere for den sanne Gud i en mørk verden. Det skulle de gjøre ved å dele kunnskapen om Gud, og leve et rett liv som et eksempel og et vitnesbyrd. Daniel og hans venner er et eksempel på hvordan mange løste denne oppgaven.

Les selv hvordan Herren formulerte denne planen gjennom sin tjener Moses: Se, jeg har lært dere lover og bud, slik som Herren min Gud bød meg, for at dere skal gjøre etter dem i det landet dere drar inn i og skal ta i eie. Så skal dere da ta vare på dem og holde dem, da vil andre folkeslag se for en visdom og forstand dere har. For når de får høre om alle disse lovene, vil de si: Sannelig, et vist og forstandig folk er dette store folket. For hvor finnes det et folk, om det er aldri så stort, som har guder som er så nær dem som Herren vår Gud er nær oss, hver gang vi kaller på ham?(5. Mos. 4:5-7.)

Dette var Guds plan med dem. Det var seg selv han ville gjøre synlig gjennom dem. Hans hensikt har forresten ikke endret seg når det gjelder planen han har med dem som i dag bekjenner at de tror på ham.

Ved å sitere profetien i Sal. 118:32, sa Jesus også ved samme anledning, at han selv var hovedhjørnesteinen som bygningsmennene forkastet, Matt. 21:21. I lignelsen han nettopp hadde fortalt, bekreftet Jesus at han visste at de kom til å drepe ham. Da står det at øversteprestene og fariseerne skjønte at det var ham selv og dem han snakket om, vers 45, og de hadde rett i sin antakelse, for det var akkurat det han gjorde.

Markus refererer til den samme hendelsen, og skriver at da prestene forsto hva han mente, ble de så rasende at de prøvde å gripe ham for å gjøre nettopp det lignelsen forutså, men de ble redde for folket og lot det være, inntil videre. 

Profeten Daniel fikk også se jødenes forkastelse av Messias, nevnt i Dan. 9:24. 70 år/uker skulle gå fra et gitt årstall (457 f.Kr.) og i løpet av denne tidsperioden, sier profetien, (490 år), skulle jødefolket innelukke frafallet og forsegle synder.
 

Romerbrevets syn på jødene.

Paulus kjente meget godt til hva både Daniel og Jesus hadde sagt. I hans ører ringte budskapene fra fortiden: Guds rike skal bli tatt fra dere, fruktene avgjør om du tilhører Abrahams ætt, forkastet hjørne-steinen, gjennomføre frafallet, stadfestet synden.

Hjørnesteien på bildet ble forkastet av Salomos bygningsmenn og ligger etterlatt i stenbruddet, hvor alle steinene til templet ble hugget ut.  “Ingen adgang” står det på skiltet bak. Jesus sammenligner seg med denne hjørnesteinen som ble forkastet. 

Et studium av grunnteksten kan ofte gi dybde til vår forståelse av ordene benyttet i Bibelen. Siden Paulus verken snakket norsk eller engelsk, må vi hente fram innholdet i uttrykkene fra forfatterens eget språk og betydningen hans egen samtid la i begrepene. Mange forskere tror at store deler av det nye testamentet først ble skrevet på hebraisk og senere oversatt til gresk, men den greske teksten er det vi nå har tilgjengelig, og som kommer nærmest originalen.

Ordet forkastet (har Gud forkastet…) er apôtheô på gresk og betyr; å skyve fra seg, avslutte et forhold til, bli ferdig med, etablere avstand til eller ikke ha noe å gjøre med. Er dette Guds holdning og plan til sitt folk etter at de forkastet Messias? Svaret; Langt derifra eller aldeles ikke, kommer fra det greske mê genoito (på engelsk oversatt med; God forbid), og er et uttrykk som har det hebraiske chalilah som parallell, og betyr; en profan tanke, en vederstyggelighet eller noe absolutt utenkelig.

I neste vers i Rom. 11 (vers 2), gjentar apostelen sin konklusjon vedrørende Guds grunnholdning til sitt folk etter at flere av deres ledere hadde forkastet Messias; Gud har ikke forkastet sitt folk som han forut kjente.
Det er ikke et fnugg av tvil om at Paulus med ordene; sitt folk som han forut kjente, mener jødefolket. I tillegg har han erklært at å hevde at Gud; er ferdig med dette folket, har avsluttet et forhold til dem eller ikke vil ha noe mer med dem å gjøre, er en profan, vederstyggelig og absolutt utenkelig ide. 
Flere kristne enn du trolig er oppmerksom på, og selvfølgelig mange ikke-troende, har dessverre adoptert slike tanker, og er derfor på alvorlig kollisjonskurs med Gud selv, og det lønner seg garantert ikke.

Etter å ha kommer med denne solide forklaringen, henviser Paulus sine lesere til profeten Elias, som i sin tid klagde bittert over at hele Israel var frafallent og hadde forlatt Gud. Men Herren korrigerte profeten, og fortalte ham at han tok helt feil, fordi det var en rest tilbake som trodde på og adlød Gud. 
Deretter trekker Paulus denne episoden fra det gamle testamentet inn i sin argumentasjon om jødenes tilstand i forhold til Gud. 

Det Paulus skriver forteller oss at Gud har en rest av dem, en plan med dem og en oppgave for dem.

Kollektiv eller individuell frelse?

I sammenligningen med et oljetre, fortsetter Paulus sin undervisning, og skriver at de avbrutte grenene (individuelle jøder) og de ville oljetre-kvistene (individuelle ikke-jødiske troende) begge kan bli podet inn på det samme vintreet. To faktorer eller betingelser må imidlertid møtes for å kunne kalles sanne Guds barn i nytestamentlig tid.

(A) Første betingelse er å være podet inn på treets stamme som har kontakt med rotsystemet, som Paulus i Ef. 2:20 kaller bl.a. å bygge på … profetenes grunnvoll.

(B) Den andre betingelsen eller forutsetningen er å akseptere og ta imot hjørnesteinen, som i følge den samme teksten er Kristus Jesus, Ef. 2:20.

Har Gud en plan som kan hjelpe en rest av jødefolket til å akseptere hjørnesteinen? Ja, selvfølgelig. Har han også en plan som kan vekke opp de ville oljekvistene til å akseptere og ikke fortsette å forkaste profetenes grunnvoll? Ja, selvfølgelig.

Selv om mange av dagens kristne har latt seg bedra til å forkaste flere av de evige sannhetene Gud forkynte gjennom sine profeter, og i stedet latt seg forlede til å akseptere tradisjoner og menneskebud, har Gud en genial plan som kan hjelpe også dem tilbake til Bibelens sannheter. Planen Herren har for denne gruppen, har vi skrevet mye om i dette nyhetsbrevet og vi kommer til å fortsette med å belyse dette temaet i senere artikler.

På samme måte har Gud en like genial plan med sitt opprinnelige folk, som det ifølge grunnteksten er en vederstyggelighet og utenkelig å tro at han har avsluttet sitt forhold til. Hvorfor skulle Herren forkynne at han, som grunnteksten sier, ikke er ferdig med dem, hvis han ikke har en plan for dem? Og denne planen innebærer selvfølgelig ikke at jøder kan podes tilbake på sitt eget oljetre, om de ikke ser og aksepterer hjørnesteinen! Det skulle derfor innebære at Guds plan må kunne overbevise oppriktige jøder, som virkelig ønsker å finne og ta imot Messias, at blodet som rant på Golgata kors, og som var originalen til skygge-seremoniene i tabernaklet, da blodet av dyr ble sprinklet mot paktens ark, virkelig var blodet fra den lovede og lidende Messias. 
 

Det er korrekt at den katolske kirke alltid har hevdet at kirken, som en kollektiv institusjon, har tatt over jødefolkets oppgave, rolle og løfter. Denne ideen er den opprinnelige roten til begrepet erstatningsteologien. Bibelen gjør det imidlertid relativt tydelig at det ikke finnes noen menighet eller noe kirkesamfunn, som kan frelses som en enhet eller selv tilby et rett gudsforhold gjennom en medlemstilknytning. 

Frelsen er individuell i nytestamentlig tid som den var det i gammel-testamentlig tid. I denne sammenheng teller verken posisjon, alder, kjønn, ætt, medlemskap eller partihåndbok. 

Frelsens betingelser kan bare møtes av individuelle troende når:
(1) Et personlig standpunkt og valg tas knyttet til en overgivelse til Gud,
(2) Ånden overbeviser om synd,
(3) En handlende og lydig tro blir skapt av Herren.
(4) Anger leder til bønn om tilgivelse,
(5) Det sanne offerlammets stedfortredende død blir tatt imot. 
(6) Et forhold etableres som gjør Guds Ånds ledelse mulig, 
(7) Det frelsende forholdet bevares.

Kristne mennesker som bygger sin tro på det de liker i Bibelen, men som forkaster alt det de ikke synes om, risikerer å stille seg avvisende til mange av budskapene Bibelen tilskriver profetenes grunnvoll. Ikke sjelden forkaster de innholdet i Guds evige lov og mener seg fritatt fra å forholde seg til den. Det innebærer også at de som regel sier nei takk til Bibelens sabbat, som Gud ga menneskeheten ved skapelsen, som han plasserte midt i de ti bud, og som han velsignet og helliget og gjorde til et tegn og et merke på hvem som velger å tjene og lyde Gud. 

Hvis disse ideene er på plass i trossystemet, kan vi med stor sikkerhet hevde at vi har å gjøre med en person som ikke bygger på profetenes grunnvoll. En jøde ville aldri drømme om å forkaste profetenes lære på disse områdene. Hva betyr det? Jo, at en kristen med en slik tro, befinner seg på nøyaktig samme ståsted som en jøde som ikke har akseptert at hjørnesteinen både var og er Jesus Kristus. Ingen av dem tilhører det åndelige Israel, som faktisk krever at grenene (enten de tilhører de opprinnelige grenene eller er ville grener) må podes inn på stammen som har næringskontakt med treets røter, profetenes grunnvoll.

Det vi i denne artikkelen har kalt Guds endetidsplan, må ha et tilbud til begge disse gruppene. De fleste religiøse jøder har akseptert profetenes grunnvoll, men ikke hjørnesteinen. De fleste kristne har akseptert hjørnesteinen, men ikke profetenes grunnvoll. Foreløpig står stammen der og har ganske få grener og derfor er det også lite frukt å registrere.

Vi skal i videre artikler i Mens Vi Venter, skrive mer om hvordan Bibelen viser oss at begge grupper kan nås, slik at høsten blir stor når Herren kommer igjen, og vi begynner allerede i dette nummeret med et bibelstudium over Sakarja kap.12, hvor vi skal se på noen av Skriftens indikasjoner på hvordan Gud vil søke å nå jødefolket i 
den siste tid                        EHB/JB