Da Danmark våknet

Okkupasjonsmakten krevde at alle jøder skulle gå med davidstjernen synlig på yttertøyet, og responsen var at titusener av vanlige dansker, som ikke hadde noen jødisk bakgrunn, tok på seg davidstjernen, inkludert den danske kongen, og hele utryddelsesprosessen ble sabotert. 

I Norge kommuniserte pressen, sterkt påvirket av grove løgner og fantasi-historier om jødene i bl.a Den katolske kirkes hovedorgan St.Olav, langt mer antisemettisme, og det influerte dessverre folket. Derfor ble mange jøder i vårt land samlet opp og sendt til konsentrasjonsleirene. Meget få overlevde. 

Grunnholdningen til jødene som folkegruppe og til hva som egentlig er de sentrale problemområdene i dagens Midt-Østen konflikt, har da også hele tiden vært meget forskjellig i Danmark i forhold til i Norge. Vi har nå i mange uker parallelt lest både danske og norske aviser om hendelsene i Israel, og kan omtrent ikke forstå at det samme omtales. Der norsk presse systematisk og konsekvent formidler halve og vridde sannheter, gir danske aviser stort sett balanserte og tosidige rapporter fra konflikten. Alt det som utelates og fordreies i norske media, siden virkeligheten ikke er i harmoni med rådende ideologi, er tatt med i mange danske aviser.

Årsakene til denne forskjellen er bra synlig, siden overraskende mange av nøkkelpersonene i norsk media-formidling, er de samme personene som tok så grundig feil vedrørende Afganistan, Kina, Albania og Kambodja, og nå tar de jammen feil igjen. Deres paroler var da som nå entydig for demokratisk folkestyre og mot despoter og diktatorer. Blåøyde og blinde reiste de likevel fra det ene folkemordet til det andre, og hyllet uniformerte psykopatiske tyranner som slaktet millioner av sine egne. Det de fleste både så og skjønte, gikk dem hus forbi. En av årsakene var trolig en langt sterkere lojalitet til egen teoretiske ideologi enn til virkeligheten. 
Like entydig landet de hver gang på despotenes og diktaturets side, og gjentar nå bragden ved sin kamp mot det eneste demokratiske landet i dagens Midt-Østen. 

Så lenge de kunne kjempe mot den jødisk/kristne Gud og for ateismen eller andre religioner, spilte det ikke så stor rolle hva saken gjaldt.

Men tilbake til situasjonen i Danmark. Selv om et langt mer nyansert og helhetslig inntrykk av konflikten i Israel lenge kom til syne i dansk presse enn tilfellet har vært i Norge, var venstrekreftene aldeles ikke tause, og ikke få uberettigede og regelrett falske påstander ble etterhvert mer og mer vanlig også i enkelte danske aviser.

Det ble hevdet av palestinerne jo bare ønsket fred og sitt eget land. Hvorfor de sa nei da de fikk tilbud om både fred og eget land, ble ikke nevnt, enda det er godt kjent.  Det faktum at palestinske skolebøker (trykt med norske bistandsmidler) lærer en hel generasjon palestinere at hver jøde skal drepes og at de aldri har bodd i dette landet før 1948, tilskrives et beklagelig, men stort sett ubetydelig behov for propaganda. 

At Israel sier nei til en fiktiv fredsavtale beklages, men det sies ikke noe om at avtalen med 100% sikkerhet ville bety jødisk selvmord, siden avtalen krever at flere millioner arabere skal flytte inn i (ikke en selvstyrt palestinsk stat) men inn i det jødiske Israel, slik at det ville bo flere muslimer der enn jøder, og dette landet også kunne bli muslimsk. 

At Arafat besøker treningsleirene for selvmordsbomberne, hyller de neste martyrene og gir medaljer til terroristenes familiemedlemmer, blir høflig og diplomatisk satt på frustrasjonens konto. 

At flere milliarder dollar står på formann Arafats personlige konti i ulike land, at ikke noe regnskap foreligger for bruk av enorme summer med bistandsmidler og at hans kone, bosatt i Paris, offentlig klager over hvor slitsomt det er å ha oppsyn med familiens mange hus og eiendommer, forbigås i taushet, mens man i stedet skriver om palestinernes ekstreme fattigdom. 

Men så skjedde det plutselig noe. Like etter påsken i år, ble det arrangert landskamp i fotball mellom Israel og Danmark – i Danmark, og da bråvoknet det danske folk. 
Løpesedler ble sirkulert av arabiske interessegrupper, hvor det ble oppfordret til drap på danske jøder. Sitater fra Islams hellige skrifter ble sitert og distribuert. Blant dem er sitatet; Drep dem (jødene) hvor enn dere finner dem... Paroler med oppfordring om å arbeide målrettet og om nødvendig med makt, for å gjøre Danmark til et muslimsk land med muslimske lover, ble båret i gatene. De palestinske selvmordsbomberne ble offentlig hyllet, det samme ble Osama bin Ladin. Små arabiske barn med palestinatørkle rundt hode, og på liksom dynamittkubber i et belte rundt livet, ble båret på gullstol i København. Arabere kjempet gatekamper mot 2500 politifolk i hovedstaden. Brosten ble brukket løs i gatene og kastet mor politiet. Flere mindreårige gutter var med på dette. Dansk demokrati ble hånet og bannere hvor hat mot enhver som ville hindre landet i å bli et muslimsk diktatur svaiet i vinden.

Kristne som på en åpen måte utviste sympati med jødenes rett til å eksistere og ta nødvendige forholdsregler mot land som igjen og igjen har angrepet dem for å utslette hver jøde, ble angrepet og utsatt for vold. Jøder som sto fram i pressen for å mane til fred og evne til sameksistens både i Danmark og Israel, ble slått ned på gaten og fikk sine hjem ramponert. Jødiske kjøpmenn ble ranet og plyndret. Eddie, en berømt dansk Big Brother kjendis, som har israelsk far, ble stukket ned med kniv i København av arabiske gjenger som ropte jødesvin og som hadde identifisert en rekke jøder som etterhvert skulle tas.

Ja, Danmark våknet. Striden i Midt-Østen fikk med ett en helt annen valør, når konfliktens egentlige hensikt og ideologiske mål ble transpotert til en fredelig demokrati i Nord Europa. Mange dansker leste sikkert om igjen rapportene om synagoger som er blitt brent i andre Europeiske land, om hvordan synagogeforstanderen i Oslo som valgte å bli med i en tv-debatt i Norge, kom hjem til et ramponert hus, som norsk presse ikke fikk plass til å nevne. Kanskje de også undrer seg over at det ikke noe sted er rapportert at gjenger med jødiske ungdommer angriper arabere, raserer deres hjem eller brenner ned deres moskeer. Hvorfor det, mon tro? Sivile jødiske kvinner og barn blir jo slaktet av selvmordsbomberne.

De videre konsekvensene av et potensielt fredelig sportsarrangement i København, vil fremtiden vise. Men vi antar at mye vil oppleves annerledes for mange, etterhvert som det går opp for flere og flere at det man naivt har kalt politiske brytninger, egentlig kan vise seg å være religionskrig og åndskamp.                                                                  JB.