Nåde

I kommunikasjon med en medkristen, kom samtalen inn på Guds kraft i våre liv. Vi snakket om hvorfor og hvordan Skaperen ikke hadde overlatt oss til oss selv, men at han er tungt involvert og i både å veilede og beskytte oss. 
Utgangspunktet for vår dialog var om Gud virkelig kunne og ville gripe inn når emosjonelle problemer gjorde livet vondt eller når rusavhengighet ødela. Vi snakket om hvordan Herren i sin kjærlighet og godhet hjelper sine barn til ikke å skade seg selv og andre ved at de stadig må gjenta sine nederlag.

Etter hvert la jeg merke til at min samtalepartner tydeligvis ble bekymret over temaet vi delte med hverandre, og til slutt satte han ord på sine betenkeligheter ved å si; men, hva med nåden!

Han hadde et problem når helliggjørelsen var i fokus, for i hans forståelse hadde ikke dette temaet noe med nåden å gjøre. Han mente at når vi begynte å snakke om Guds kraft i hverdagslivet og det nye mennesket i Kristus, hadde vi forlatt nåden og beveget oss inn på et område hvor mennesket sto alene uten Gud og måtte prøve å lykkes i egen kraft.

Når jeg etterpå utfordret ham litt mer, fant jeg ut at han så på nåde som Guds tilgivende holdning, mens alt annet Gud møter oss mennesker med eller gjør i og med oss, på en eller annen måte er knyttet til en humanistisk loviskhet. Det er ikke første gang jeg møter dette underlige fenomenet.

Men det står da at Guds nåde er nok for oss, 2.Kor. 13:9, har jeg ofte hørt som et motargument når tilbudene i Bibelen om kraft til et endret liv blir nevnt. Uten tvil er det denne tenkemåten som er årsaken til at overraskende mange kristne opplever ubehag og motvilje i møte med Skriftens mange løfter om seier over synd.

Men hvis tilgivelse for fall og nederlag er nåde, er det denne artikkelens hensikt å vise at kraft til ikke å falle igjen, er nåde over nåde!

Årsaken til forvirringen som rår angående nådebegrepet i Bibelen, kan være forårsaket av at mange kristne har løsrevet dette uttrykket fra Skriftens egen definisjon.
 

Når ord dør.

Men når det gjelder Guds kommunikasjon til oss mennesker, gjennom profetene, Jesus og apostlene, blir problemstillingen betydelig mer komplisert, for da kan det være at viktige sannheter ikke når oss, fordi vi har sluttet å forstå Gud.  Denne beklagelige utviklingen kan ha kommet mye lenger enn vi er oppmerksomme på, og det kan faktisk gjelde uhyre vesentlige sannheter i Guds Ord, og ikke minst ordet vi betrakter akkurat nå.

Tenk deg at du utførte et eksperiment ved å oppsøkte et par hundre personer tilsluttet ulike kirkesamfunn, og ba dem fortelle deg hvordan de tolker betydningen av orden frelse, synd, forsoning, tro, og ikke minst nåde. Da risikerer du å oppdage at ikke en eneste av personene gir deg en forklaring som kommer i nærheten av Bibelens egen definisjon av disse ordene.
 

Intervju med Tove Fergo.

Det var naturlig nok påskebudskapet som var i intervjuerens tanker, og på spørsmålet om Jesu død forpliktet den troende til et gudfryktig liv, svarer hun; Nei, aldeles ikke. Den troende, frelst ved dåpen, skal ikke leve opp til noen standard, han er jo frikjent.

Det er mulig at svaret provoserte journalist Klaus Wivel, for det neste spørsmålet var: Men skal da ikke Jesu liv være et eksempel for de kristne? Kirkeministeren svarer:
Selvfølgelig ikke, Jesus levde det rette liv som er vårt ved nåden. Svaret blir videre begrunnet med: Å søke å leve et annet liv enn det som oppleves helt naturlig, er å forkaste nåden. Hun legger til; Jødene trodde faktisk at Moselovens forskrifter gjaldt dem, men det gjorde de jo ikke, for ingen mennesker kan etterleve dem.

Journalisten var tapper, og prøvde seg igjen; Dette er da en behagelig utleggelse av kristentroen!
 Responsen han møtte var: Ja, selvfølgelig. Å søke å motta noe annet enn nåde fra Gud, er i fullkommen strid med den Lutherske evangeliske lære. Nåden er alt Gud møter oss med.

Det er mulig at holdningene som den danske kirkeministeren kommuniserer i dette intervjuet, havner på sidelinjen av det mange av oss har kommet til etter å ha studert Guds Ord noen år. Men så er vel de fleste av oss heldige nok til ikke å være alliansefargede fagteologer med en forpliktelse til en flertallsvotert kirkepolitisk troskonvensjon, og vi kan derfor i stedet forholde oss til det som står i Bibelen. Men du skal være oppmerksom på at grunnteologien som blir formidlet i overnevnte intervju, kommer ganske nær det mange kristne egentlig og innerst inne faktisk mener om Guds nåde.

Den som sier at Jesus er Herre, skal bli frelst, er av mange tolket slik at det er nok å si det. Men Bibelen mener noe mer. Å si at Jesus er Herre betyr at han er nettopp det: Herre betyr han som holder tømmene, avgjørelser fattes i samråd med Han. Hans vilje er det du ønsker og vil gjøre. 

Begrepet nåde.

Gud definerer seg selv.
Da Gud ba Moses komme opp til seg på Sinai fjellet for å motta de nye budtavlene, etter at folket hadde danset rundt gullkalven, presenterte Gud seg for sin tjener. Vi leser: 

Og Herren steg ned i skyen og stilte seg der hos ham og ropte ut Herrens navn. Herren gikk forbi hans ansikt og ropte: Herren, Herren er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på nåde (miskunn) og sannhet.

Her er det ikke et menneske som sier sin mening om hvem og hva Gud er. Det er Gud som deler noe viktig om seg selv og han har trolig god selvinnsikt og vet derfor best.  Det er fire nøkkelord i denne erklæringen:

(1) Barmhjertig.
(2) Nådig.
(3) Langmodig.
(4) Sann.

Disse fire egenskapene er alle tydeligvis sameksisterende i Guds karakter og vesen. Gud er både nådig, barmhjertig og sanndru på samme tid. Det betyr at hans absolutte behov for å forholde seg til sannhet og rett, aldri kan kanselleres eller endres av hans barmhjertighet. Disse egenskapene er ikke motsetninger hos Gud. Hans nåde kan derfor aldri oppheve hans rettferdighet, eller gå på akkord med hans rettskaffenhet. Jeg tror det er på dette området vi mennesker risikerer å misforstå hva Gud sier, gjør og er. 
Også mange andre steder i Guds Ord er uttrykkene nåde og sannhet samlet når Gud beskrives. Et eksempel er Joh. 1:14.17. 
 

Titus kap. 2.

Vers 1. For Guds nåde er åpenbart til frelse for alle mennesker. 
(For Guds nåde, som bringer utfrielse, er åpenbart for alle mennesker, JNT.)

Observasjon: Nåden frelser ikke ved å være åpenbart, men den er åpenbart for alle, slik at de som gir den respons kan finne frelse. Kan du se forskjellen i disse to måtene å oversette på? 

Dåpen er i den Lutherske lære kalt et nådesakrament, som automatisk frelser ved å bli forrettet. Barnet frelses ved at det får innviet vann skvettes på hodet, samtidig med at en erklæring uttales. Et tidlig født barn, som man er redd ikke skal overleve, blir nøddøpt på et sykehus, for at barnet skal frelses. Mange bibeloversettelser er farget av et teologisk grunnsyn som fremstiller Skriftens nådebegrep som et frelsesmiddel aktivisert ved at den blir tilbudt, og ikke ved at den tas imot av personen det gjelder.

Vers 2. Den opptukter oss til å fornekte ugudelighet og de verdslige lyster, til å leve sedelig, rettferdig og gudfryktig i den verden som nå er. (Den - nåden - lærer oss til å avstå fra gudløshet og verdslige lyster, og til å leve med selvkontroll, rettskaffenhet og gudsfrykt nå i denne verden, JNT.)

Observasjon: Nåden opptukter. (paideuò på gresk.) Betyr; utdanner, lærer, gir vekst, endrer, veileder. Ordet blir brukt i forbindelse med å oppdra barn. Ser du at Paulus her sier at nåden ikke er begrenset til tilgivelse, men er grunnlaget og kjernen i den helliggjørende veksten. Guds nåde gjør altså langt mer enn å tilgi, den oppdrar, underviser, lærer, utdanner og gir vekst. 

Når Ånden uttrykker og skaper handlinger som er gode gjerninger og frukter i våre liv, er alt av nåde, skriver Paulus her. Ingen av oss har evne til åndelig vekst i oss selv. Denne veksten er sentralt knyttet til helliggjørelse og seier over synd i Guds kraft, når vi fristes. En slik livsendring er av nåde og begrenser ikke på noen måte nåden som tilgir oss når vi faller.

"Nåden opptuker, Ordet betyr: utdanner, lærer, gir vekst, endrer, veileder. Ordet blir brukt i forbindelse med å oppdra barn"

Observasjon: (For lesernes informasjon, er det dette verset som har gitt navnet på nyhetsbrevet du nå forholder deg til.) Frelse og frigjørelse bærer samme betydning på grunnteksten. Frelsen er ikke en statisk tilstand som kun registreres hos Gud, men ikke i våre praktiske liv, men er en frigjørelse fra noe og til noe. Vi settes fri fra både å måtte bære syndeskyld og fra å være syndens slaver. Vi blir samtidig satt fri til å lyde og tjene Gud, altså en endring av vårt innerste vesen, vel og merke så lenge vi er i et frelsende gudsforhold. 

Alle har vi en fallen natur, men Guds nåde møter oss med et tilbud som er parallelt med nådens tilgivelse, nemlig at vi ikke behøver å være slaver av denne falne naturen, for vi kan leve kontrollert av Guds Ånd og ikke styres av vårt elendige og lite kompetente kjød. Og alt rammes inn av Guds nåde. Alt er en gave, og det er ufortjent og må tas imot på en bevisst, aktiv og vedvarende måte i et nært og daglig forhold til Gud.

Vers 4: Han som gav seg selv for oss for å løse oss ut fra all urettferdighet, og rense for seg selv et eiendomsfolk, som med iver gjør gode gjerninger. 

(Han som ga seg selv for oss, slik at vi kan settes fri fra å måtte bryte Torah, slik at han kan rense seg et folk som er hans eget, ivrig til å gjøre det gode, JNT.)

Observasjon: Nomos er lov (her Guds lov) på grunnteksten. Anomia betyr lovløs eller løsrevet fra loven. De fleste norske oversettelser sier urett i stedet for lovbrudd. Tanken er at det er urett (uriktig) å bryte loven, men motivasjonen til denne måten å oversette på, er et forsøk på å skape avstand til loven, i den tro at evangeliet og loven er motsetninger. Ideologien er at evangeliet er kristent og loven er jødisk.
 

Et sammendrag. 

Bibelen forteller oss at Guds nåde må møtes med en aktiv mottakelse og respons. Samtidig kan et menneske bevege seg ut av Guds nåde, ved å velge seg bort fra et personlig forhold til Frelseren.
I tillegg kommer det fram av versene i Titus 2:11-15, at alt Gud møter oss med i en tilgivende og helliggjørende prosess, er av nåde. 

· Det er av nåde Gud søker oss opp når vi går vår egen vei.
· Det er av nåde han påvirker oss slik at vi blir bevisst vår elendighet.
· Det er av nåde hans Ånd skaper i oss anger over vår synd.
· Det er av nåde han gir oss lengsel etter renhet.
· Det er av nåde og kjærlighet han driver oss til å søke tilgivelse.
· Det er av nåde vi blir omvendt.
· Det er av nåde vi blir bevart i et frelsende forhold.
· Det er av nåde vi kan vinne seier over synd når Ånden får bo i våre sinn.
· Det er av nåde åndens frukter og Guds bilde kommer til syne i den troende.
· Det er av nåde vi en dag får bli med Jesus hjem.

Det er på tide at troende mennesker slutter å betrakte seier over synd og utviklingen av Guds bilde i hans barn som noe knyttet til legalisme og gjerningsreligion. Slike holdninger og ideer er ikke holdbare om Bibelen konsulteres.
Nåden møter all angret synd, Rom. 5:20.
Nåden tilgir, Ef. 1:7.
Nåden frifinner, Rom. 5:16.
Nåde forløser, Kol. 1:14.
Nåden frelser, Ef. 2:5.
Nåden styrker oss, Heb. 13:9.
Nåde gjør det mulig for oss å vandre hellige og rene i denne verden, 2.Kor. 1:12.     JB.