Nimrod

Bibelen er taus når det gjelder Noas videre oppholdssted etter at han kom ut av arken. Men fra andre kilder (Gilgamesj, Jubileerboka, Jasers bok etc) får vi opplyst at Noa fortsatte å bo i området rundt Ararat i lang tid, sannsynligvis helt til sin død. Jasers bok s. 14 sier: Noa og hans sønner bosatte seg i landet som Gud hadde gitt dem, og de tjente Gud alle sine dager. Gilgamesj forteller også at han besøkte mannen som hadde overlevd en stor flom... der elvene begynte.
I de første årene hadde det liten hensikt å bevege seg bort fra området. Her var det kilder i fjellet som ga nok ferskt vann til mennesker og dyr, og til å dyrke jorden.  Det var også gode beitemarker for den stadig voksende bestanden av rene dyr. Vi vet at Noa plantet vinranker en tid etter at de kom ut av arken, det betyr at klimaet i dette området kan ha vært bedre enn det er i dag. Vi vet nemlig at hetittene også dyrket oliven i det anatoliske høyland, men i dag kan disse vekstene kun dyrkes i lavlandet, og bare unntaksvis kan en ennå finne vinranker i dette området.

De første 100 årene

Noa var uten tvil den uomstridte moralske og åndelige lederen i 300 år etter flommen, og sannsynligvis en sterk forkynner av den ideologi han hadde med seg fra fedrene som levde før vannflommen. De neste barnas antall kjenner vi ikke til, men vokste de i antall like hurtig, har vi grunn til å tro at de etter ca. 100 år kan telle rundt 670 mennesker. Så kommer den første lille befolkningseksplosjonen, for ca. 30 år senere, kan de ha blitt rundt 3000 personer. I denne bolken blir sannsynligvis Eber født. Og kanskje også Nimrod?

De neste hundre årene:

I de første 150-200 år, var de opptatt av de daglige gjøremål og levde sammen oppe i fjellene. Etter hvert får de behov for mer plass. Bibelen nevner med få ord det som videre skjedde, I 1.Mos 11:2 De dro fra Øst....Greske oldtidshistorikere sier det så fint: I mange år levde menneskene under Joves styre (Jahve eller Jehova), uten byer og uten lover, og alle snakket det samme språk. (Hyginus)

Etter hvert reiser flere  av etterkommerne nedover elvene for å skape et livsgrunnlag andre steder.
I følge jubileerboka (gammelt jødisk skriv) delte Noa opp verden til sine tre sønner i Pelegs (Ebers sønn) tid. Mens krigene begynte på Serugs tid.
 

De første «guder»

Det er ikke så merkelig at mange så på dem som guder og dyrket dem etter deres død. Noen av dem ble konger i sine byer og landområder, og begynte å kalle seg guder allerede mens de levde. De bygde templer til seg selv, og forlangte å bli tilbedt. Eksempler på dem var Sargon I, Naram-Sin, Gudea i Ur, Shulsi (sønn av Ur-Nammu)  m.fl.  Enmarkar som bygget Erek i Sumer, blir oppgitt å være sønn av solguden Utu. Historien forteller oss at hver by hadde sin gud og sin egen hersker. Dette var i oldtiden en og samme mann. En hersker ble kalt Herre og ble ofte guddommeliggjort. Konge på sumerisk = lugal = stor mann.  I Egypt kan vi kanskje se sporene av fedrene i Bibelen etter deres innskripsjoner. En stor gud i Egypt var RA, en innskripsjon forteller at Den hellige kroppen til Ra, var i den hellige båten til Nu (Noa). Andre tradisjoner vil ha det til at Adams ben ble tatt med i arken (etiopisk dokument), andre at hans første klær ble oppbevart av Noa. Det som er interessant for oss fra disse kildene, er at egypterne forteller noe om både arken og personen Noa.  Thot var et annet navn egypterne brukte på Noa. Han var en stor vismann, sier de, som overlevde vannflommen. Fønikerne kalte den samme guden Touth, han var sjøfarernes gud. På sumerisk het Noa Altra-Hasis, som betyr; den ekstra vise. Som Thot kunne han skriftspråk, vitenskap, geometri, aritmetikk, medisin og atronomi. Men selv om han tilsynelatende ble dyrket som gud, brydde folk seg lite om hans forkynnelse og hva han hadde fortalt dem. Omtrent slik er folk i dag også. De dyrker Gud og kaller seg ved Kristi navn, men hva Kristus sa, mente og forkynte, bryr man seg mindre eller lite om. Den første mytologi dreide seg om disse menneskeproduserte gudene, som levde videre i himmelen da de endelig døde, og slik blandet reelle historiske hendelser og personer seg med mytene, og beretningene forflyttet seg fra sted til sted. Heltene blant hurittene ble til gudenavn hos hetittene og i India. Babylonske guder ble til egyptiske, som ble til de greske guder og senere til Romerrikets guder (Homer). Historiene og gudene var de samme, de bare skiftet navn.

Der fjellene tar en brå slutt, langs Eufrats bredder, kom de første av Noas etterkommere og slo seg ned. Denne plassen har alltid vært knyttet til Noa, hevder de som bor like ved. De kan også bekrefte at det en gang sto to gravsteiner her med innskripsjoner med 8 mennesker på, som ble ødelagt og fjernet. Gravene ble tømt. Like ved står også et kjempestort alter.

Senere kunne man tilføye flere guder. Nylig avdøde Thor Heyerdahl fant ut det samme om Odin og Tor. Islandske historieskrivere forteller at de var betydningsfulle mennesker som flyttet nordover med hær og folk da romerne nærmet seg deres landområder ved Kaukasus. Kong Antiokus I levde i Kommageneriket (ca. 2000 år siden). Han gjorde også seg selv til gud blant de andre guder, og sier selv på en innskripsjon ved sin grav på Nimrodfjellet, at han er Gud. Han levde omtrent på samme tid som Odin.

Men disse urgamle kongene ønsket ikke bare å være konger og guder. De ville også være menneskehetens redningsmenn og frelsere. 
 

Mange ventet på en lovet frelser. 

Kopiering av den sanne Gud har vært menneskenes svøpe. Men den virkelige Gud kan finnes, dersom man søker ham. Han ønsker derimot at vi skal søke ham av hele vårt hjerte og elske Hans sannhet. Ellers vil vi stoppe halvveis og gi oss til å lage en gud vi selv ønsker skal finnes. I vårt eget bilde…slik gjorde de det i oldtiden og slik gjør menneskene det ennå.
 

Oppsporing av navn    Navn er ofte svært vanskelig å spore i gamle skrifter. De skifter navn etter de språk som finnes og deretter opererer særlig herskere med flere samtidige navn og titler. Dette har gjort det vanskelig for historikere som skal forholde seg til for eksempel Egypts faraoer, og hetittenes beskrivelser av de samme faraoene. Navn hadde på den tiden en betydning og betydningen ble så oversatt til det språket som skulle bruke den. Dersom jeg het Rose, så vil mitt navn i det landet jeg kommer til være rose på deres språk. Ofte kunne de også selv finne opp ett navn for en person som de syntes passet bedre for personligheten vedkommende hadde. Konger og stormenn kunne også lage remser av titler for å øke sin betydning. Noen av gudenavnene er derfor vanskelig å spore tilbake til de personene som ble dyrket. Men noen klare eksempler som Assur er lettere. Assur var sønn av Sem og assyrernes Gud. Baal derimot er en tittel som betyr Herre. Men mange mener at det var Nimrod som var den første og største Baal. Skal vi finne ulike bibelske personer må vi lete i ulike lands opptegnelser og finne likhetstrekk mellom  navnenes betydning og likhet mellom personene som beskrives og hendelser i deres liv..

Ca. 40.000 hauger etter gamle byer ligger strødd omkring bare i Tyrkia. Kun et fåtall er utgravd. Nimrods hovedstad, Akkad er ennå ikke funnet. På bildet ses Sultantepe, hvor Gilgamesj-eposet ble funnet.

På leting etter Nimrod, den   første religionsbyggeren.

Er Nimrod den samme som Ninus og Sargon den første?

Nimrod og hans rike

Beskriver historien en person med Nimrods kjennetegn? Hva sier historien om en slik person. Stemmer det overens med Bibelen at en slik person fantes?
La oss se på noen sammenligninger. 
 

(A) Sargon. Navnet er sumerisk og betyr skorpionen. Historien forteller at han var grunnleggeren av det første verdensrike, og  la under seg store områder. Han hersket i nord og fortsatte erobringene mot sør i Mesopotamia, og det sies at han forente nord og sør. Blant de første byer som nevnes er bl.a Uruk. Av land han erobret og regjerte, nevner historien Sinear eller Nord-Mesopotamia og sørover. (B) Nimrod. Han var i følge Bibelen den første mektige mann på jorden. Han hersket i Sinear-landet (Shan-har, det gamle navnet på Nord-Mesopotamia). Rikets begynnelse var  bl.a. Erek (Uruk). Han dro mot Assyria og grunnla flere byer lenger sør, bl.a. Ninive, Rehobot-Ir, Kalah og Resen. (A) Sargon. Ifølge historien hadde han tilknytning til Kusj eller Kish, hvor han var militærleder til kongen i byen. (Innskripsjonene kan også bety at kongens navn var Kusj eller Kush «dynasti», ikke nødvendigvis navnet på en by.  (B) Nimrod. Han er i Bibelen kalt sønn av Kusj. (A) Sargon. Det rapporteres i historiske kilder at han grunnla Akkad (B) Nimrod. Bibelen forteller at han grunnla Akkad, Babel, Erek og Kalne (A) Sargon. Historien sier at han ble veldig gammel (B) Nimrod. Han tilhørte de generasjonene som ifølge Guds Ord levde i opptil 400 år. (A) Sargon. Både han selv, og senere hans to sønner, blir beskrevet med et hodeplagg med to horn. (B) Nimrod. Han var i følge Bibelen en veldig jeger for (eller mot) Herren.

Sargon, the mighty king, king of Akkade am I

Betydningen av en jeger på denne tiden, kan lettere forstås når man tenker på hyrde- og  lederprinsippet. En hyrde voktet sine dyr mot rovdyr. Men også menneskene på denne tiden trengte store beskyttere for å holde de ville dyrene borte. Etter vannflommen var alle rovdyr tilstedeværende i området, og må ha representert en fare for alle menneskene som også levde der. Vi ser tegninger av de fleste rovdyr på relieffer fra den gang. Å slåss med en løve og klare å drepe den, var stort. Vi ser senere den samme holdningen i historien om hyrden Samson og kongen David.
Hornene som Sargon blir den første bæreren av, symboliserte denne styrken og beskyttelsen som var nødvendige egenskaper for en stor leder. Ninus tegn var en okse. Det fortelles at han en gang drepte en okse med bare hendene. (Den gang var det ville okser).

Sargons bakgrunn er blanding av mytologi og historie. Dette fordi man ville lage en historie som kunne bekrefte hans makt og posisjon. For å gjøre seg fortjent til en opphøyet status og gude-dyrkelse, kalles han gudenes sønn. Det ble sagt at han var født av en mystisk kvinne, som la gutten i en kurv i elven. Senere ble han reddet av en gartner, og oppdratt ved kongens hoff. Han er den som bærer koppen (cup-bearer) foran kongen, hvilket i hurittisk praksis betyr at han er kronprins i Kusj-dynastiet.

Denne historien er jo svært lik historien om Moses, og den gir oss faktisk en forklaring på hvorfor Moses kunne ble akseptert av kongens hoff, når han ble funnet nettopp i elven, for derved gled han på plass i deres egen gude-forestilling. Det kan være at deres egen mytologiske forestilling reddet Moses. Kanskje det var akkurat det Moses’ mor hadde i tankene? På denne måten ville sjansen for å overleve være stor. Om ikke mor til Moses tenkte så langt, gjorde sikkert Farao det. Han kjente godt til Sargon historien, og visste at han kunne oppfattes som en gjenfødt Osiris, altså en Horus og derved en kronprins og arving. Han ble deretter kalt sin mors bror, Senmut.
 
 
 

Nimrods hustru, himmeldronningen  Dersom Sargon var gift med   Ishtar, var hun den sagnomsuste dronning av Ninive, kalt Semiramis på gresk. Semiramis var gift med Ninus, hun ble tilbedt som Rhea, men hun gikk også under navnene Artemis, Astarte, Diana eller Cybele i ulike andre land. Hun var opprinnelig datter av kongen i Urkesh, en hurittisk by i Nord-Meso-potamia (nær dagens Mosul). På hurittisk het hun Shauska, og på akkadisk og andre beslektende språk het hun Ish-tar, som ble Isis på egyptisk. Hennes far Kumarbi er beskrevet som en stor konge og gudenes far. Og byen han hersket i, Urkesh, er i dag funnet. En historie om han er funnet blant hetittene. Det er fortellingen om en av hans sønner Silver som bor oppi fjellene hos sin mor. I denne fortellingen får han også vite at han har en søster som er dronning i Ninive (Shauska) og en bror som er konge i himmelen (Teshub).  Annalene sier at Sargon var Ishtars protègè og han bygget flere templer til hennes ære. De bygget både nå og senere templer til folk som ennå var i live, så det er det ingenting merkelig ved. At hun virkelig eksisterte beviser de mange utgravninger i Ebla. Ishtar overlevde sin mann med 42 år. I den tiden vet vi fra Eblas mange tavler at hun besøkte denne byen ca. 8 år før de bygget en stor statue av henne der. Den store Sargon hadde en datter med denne månegudinnen, hun het Enche-duanna. Til sin mor skrev hun følgene dikt: «Dronning, større enn An, som har vist deg erbødighet. Større enn din mor som fødte deg.» Mye av dyrkningen av Ishtar som gudinne er Naram Sin ansvarlig for  Han er barn eller barnebarn av Sargon. Shauska/Ishtar dør 19 år etter at han kommer på tronen

Artemis, som hele verden tilber, i følge innbyggerne i Efesos Apgj. 19:27. Andre steder het hun Ishtar, Isis, Astarte, Diana osv. og var en gang Nimrods hustru. I dag selges statuer av ”himmeldronningen Maria” side om side med Dianastatuer.” Dette er brudd på Guds lovs annet bud.

.Sargons rike

Rikets hovedstad (Akkad etter Agade) ble ødelagt av gutierne fra fjellene i nord og hurittene overtok store deler av deres rike, sier historien. Akkad er aldri blitt funnet. Derimot graver man stadig fram akkadiske byer. Nylig fant man en by nær Sanliurfa (Kazane) under en ekspedisjon av Adnan Misir. Der ble det funnet et alfabet med oversettelse fra summerisk til akkadisk. Byen var eldre enn de sumeriske bystater. Nær byen Orencik også ved Sanliurfa, har dr. Klaus Schmit fra Heidelberg universitetet, funnet den rikeste oldtidsbyen som noengang er notert i verdens arkeologiske litteratur. Her var ikke bare verdens eldste tempel, men løveskulpturer, menneskestatuer, søyler og mosaikkgulv. Kanskje kan det ennå være håp om å finne Akkad og få kastet lys over innbyggerne og opphavsmannen til byen, Nimrod selv.
 

Når eksisterte det akkadiske riket?  Et problem for bibelforskere er den bibelske datering kontra den arkeologiske. Den arkeologiske vitenskapen er forholdsvis ung. Først i forrige århundre kom man i gang i Midtøsten. Dateringer baserer seg i stor grad på bestemmelser av funn som potteskår, metall etc, og også funn av kongelister. Sistnevnte innbærer også et problem, da det er helt klart at f.eks. sumerernes tidsangivelser er fullstendig utenfor vår måte å regne f.eks. år på. Karbondateringer gjøres relativt sjelden da det er tidkrevende og kostbart og ikke alltid like korrekt. Innenfor et system av tidsepoker i forhold til type/tegning av potteskår, verktøy og stil, avgjøres så hvilken tidsepoke man skal plassere «funnet» i. Dette er et problem andre forskere har begynnt å påpeke og søkt å gi en ny forklaring på. Disse forskerne viser blant annet til en «mørk periode» på ca. 250 år hvor det etter all sannsynlighet skulle ha vært rike funn men hvor det ikke er plassert noen særlig grad av funn. Her er det åpenbart noe som ikke er riktig. Dersom dette er en tid hvor flere funn skulle ha vært plassert, må vi flytte en stor tidsepoke framover i tid. Da ville mye stemme med patriarkenes bevegelser og bibelens epoker.

I Urfa finnes det en gammel festning som har vært datert helt tilbake til hetittene, men i følge tradisjonen kan den dateres tilbake til Nimrod. Festningen ligger oppe på en høyde og inni høyden er det bygget en trapp fra festningen og ned til foten av høyden. Disse trappene er også i følge tradisjonene på stedet bygget av Nimrod. Går du opp disse trappene føler du deg som en liten fireåring eller som en person som besøker ett land for kjemper. På bildet ses Nimrods søyler i ytterkanten av festningen.

Akkad og Abraham

Nimrods død.

Et annet navn på Nimrod var også Merodack som betyr den store rebell (Mered=rebell og Dack= Den eller den store. (Nimrod betyr opprøreren). Bibelen nevner her far og sønn i Jer. 50:2: Bel er blitt til skamme, Merodak ligger knust.(ligger i bite) eng. oversettelse.

Flere kilder fra diverse bøker, artikler og internettadresser, som har vært benyttet i denne artikkelen, vil bli oppgitt når artikkelserien er ferdig. I senere artikler skal vi se mer på Abraham, Nimrod og Hurittene, og finne flere bekreftelser på at arkeologiske funn og den tidlige verdenshistorien bekrefter hendelser og personer nevnt i Guds Ord.
                   EHB