Keltisk kristendom nærmest originalen.

(Bob Briggs komentarer fra Mr. Correll’s forelesninger om tidlig sabbatshelligholdelse i Skottland, omtalt i boken The Forgotten Mondarchy of Skottland.)

På tide å våkne

Se for deg en politisk uengasjert norskfødt person med marokkansk far og norsk statsborgerskap. Vedkommende har aldri besøkt farens hjemland. Tanken på at en slik person skulle gjøres personlig eller symbolsk ansvarlig for muslimske myrderier i Marokko, ville av alle oppegående og mentalt friske personer ansees som fullkomment vrøvl og en absurd tanke. 

Men mange av de fornuftige og tilsynelatende mentalt fungerende individer som nok hadde reagere som indikert på ovennevte situasjon, ville verken finne det urimelig eller uforståelig om en nordmann med jødisk far, og som ellers befinner seg i samme situasjon som alt omtalte muslim, blir spyttet i ansiktet på gaten i Oslo og kalt jødesvin eller finner sin leilighet rasert på grunn av konflikten i Midt-Østen. 

Det går dessverre an å bli så vant til å tenke galt, at det normale etter hvert begynner å oppleves unormalt, og da er man faktisk ikke så mentalt oppegående likevel. 
Ja, på tide å våkne. 

(Tilpasset fra et leserinnlegg av en dansk jøde i Jyllands-Posten, Morgenavisen den 2. mai 2002.)

Antikrist og Guds tempel.

Antikrist vil til og med ta sete i Guds tempel. Her har vi nøkkelteksten!  Millioner av oppriktige kristne, slike som f.eks. Hal Lindsey, anvender dette på et gjenoppbygget tredje jødiske tempel i Jerusalem.  Men kan dette være riktig? Tenk på det. La oss si at en gruppe jøder, som ikke tror på Jesu Kristi store offer, skulle gjenoppbygge et tredje tempel på Tempelfjellet, kunne da dette templet noensinne bli kalt for Guds tempel?  Nei! Fordi dette templet i seg selv ville være en fornektelse av Jesus Kristus! Legg merke til hva den berømte kommentatoren Adam Clarke har å si om Paulus’ ord: Med uttrykket Guds tempel, kunne ikke apostelen godt mene tempelet i Jerusalem; fordi, han visste at dette skulle bli ødelagt innen noen ganske få år.  Etter Kristi død, ble aldri tempelet i Jerusalem igjen kalt for Guds tempel 

Det greske ordet som Paulus bruker her for tempel er naos.  Det er en stor sannhet om templet, at hver eneste gang Paulus bruker ordet naos i sine brev, anvender han det aldri på en bygning i Jerusalem, men på menigheten! Paulus skrev til Guds menighet i Korint og sa: Vet dere ikke at dere er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i dere? Dersom noen ødelegger Guds tempel, skal Gud ødelegge ham, for Guds tempel er hellig, og dette tempel er dere, 1. Kor. 1,2  og 1. Kor. 3,16-17. Se også 2. Kor.6:16, og Ef. 2:19-22.  Så, for Paulus er Guds tempel den kristne menighet (de kristne). Adam Clark kommenterer: Under evangeliets tidsalder er Jesu Kristi menighet Guds tempel.  Og det er her Antikrist vil ta sete!  Han vil komme inn i menigheten på en forførende måte, som Judas gjorde, han var jo en av de tolv! Så vil han sitte i en posisjon med tilsynelatende enestående ufeilbarlig makt og autoritet, som stadig vil, ganske så umerkelig, etterligne (forfalske, erstatte) Jesu Kristi øverste autoritet! 
Amerikansk jøde og kristen Steve Wohlberg. 

Fra Peter til Pave.

Den katolske kirke hevder at det var en trinnvis, sammenhengende og uavbrutt suksesjon fra Peter til pavene. Verdenshistorien er dypt uenig med denne fullstendig udokumenterbare påstanden. Behovet for å markere at biskopen i byen Roma hadde rett og mandat til å overprøve andre kirkeledere, hva gjelder doktriner og myndighet, dukket ikke opp før mot slutten av år 300 og begynnelsen av 400 e.Kr.

Vi siterer fra Aschehougs Verdenshistorie bind 4, side 63. Den sentrale rollen Romas biskop kom til å spille i Europas senere historie, gjør det rimelig å stanse litt opp ved fremveksten av pavemakten. For det første: Hvorfor fikk paven en slik særstilling i kirken? Man kan peke på flere årsaker. Rikshovedstadens overveldende prestisje måtte nødvendigvis avspeile seg i biskopens posisjon… ingen byer i vest kunne by Roma konkurranse, og romersk kirkelig praksis bredte seg lett til provinsene og ble norm… For alvor kommer primatkravet i fokus på 300-tallet, og det har sammenheng med flere ting… 

Mer og mer oppgav keiseren å residere i Roma… Konstantin skapte en ny hovedstad i øst… Biskopen av Roma, med tittelen papa, overtok keiserens plass som den sentrale personen i rikets gamle hovedstad, (samme.)  Det romerske primat (lederrolle), ble altså klart hevdet fra og med annen halvdel av 300-tallet, (samme.) 

Prestene ved byens hovedkirker…. trådte bokstavelig talt inn i senatorens sko, (samme, side 67.) Videre leser vi at det snart ikke lenger var; noe spor av det engang så mektige romerske senat, men hovedprestene (presbyteri cardinales, som de snart skulle komme til å hete), overtok senatets gamle privilegium, å bære hvite strømper og svarte, flate sko. Klarere kunne det ikke sies at geistligheten nå var blitt kjernen i Roma, (samme, side 67.)

Pedofile prester skaper problemer

Kirken har til nå utbetalt mange 10-talls millioner dollar (mange hundre millioner kroner) til flere tusen ofre, hovedsakelig for å få dem til å tie om det som er skjedd. Som et resultat har mange medlemmer av den katolske kirke offentlig klaget over at kirkekassene mange steder er bunnskrapet, og at det er lite midler igjen til nødvendig vedlikehold og tiltak for vekst, grunnet utbetalinger og erstatninger forårsaket av prestenes umoralske livsførsel. Det er verd å merke seg at en rekke grupperinger innen Den katolske kirke nå også arbeider for at det ubibelsk sølibat dogmet skal fjernes. Det ville etter vår mening absolutt være på tide. 

Formannen for de katolske biskopenes sammenslutning sier at kirken driver en vedvarende, fortvilet men tapende kampanje for å unngå at homofile og pedofile prester fullstendig skal dominere kirkens prestestand. Enkelte innflytelsesrike katolske advokater, som er ansatt av kirken, påstår at langt over 50% av Den katolske kirkes prester på nåværende tidspunkt, er pedofile eller homofile. Kirkens ledelse nekter å kommentere denne påstanden, men har ennå ikke gjort noe forsøk på å benektet den. 

La den tragiske situasjonen som Den katolsk kirke har havnet i på grunn av sølibat dogmet og læren om at prestens personlige liv ikke påvirker brukbarhet i Guds vingår, advare oss alle mot konsekvensene av en teologi som ikke er i harmoni med Guds Ord.

(Fra Jyllands-Posten den 24. april 2002.)