 Det
var en gang to små fostergutter, dvs to små gutter som var
foster i mammas mage.
En dag sa den ene til den andre: A: Vet du hva, jeg tror at det finns en mamma. B: (Den andre svarer litt foraktelig): Jaha, og hvor finnes hun da? A: Jeg tror ikke at man kan se henne som vi ser hverandre, men jeg tror at hun omslutter oss på alle sider. Jeg tror at hun bærer oss og gir oss næring. B (Fortsetter foraktelig): Ja, jeg behøver i hvert fall ingen næring utenifra, (Han fikler litt med navlestrengen). A: Jo det behøver jeg. Og vet du hva? Jeg tror, jeg tror at hun elsker oss! Og jeg tror ikke en gang at vi hadde vært til om ikke hun fantes. B: (bare himler med øynene) A (fortsetter ufortrødent videre): Ja men du, tror du at vi kommer til å være her for alltid? B: Nei, det vet jeg ikke! A: Jamen hva tror du skjer etterpå da? B (litt usikkert): Jeg, jeg eh, ja, jeg vet ikke riktig – det, det kanskje bare tar slutt eller.. eller (litt sikrere) så kanskje det bare begynner om igjen. A (stille og lykkelig): Næ ei, det tror ikke jeg! Jeg tror at vi kommer ut i en helt annen frihet. Jeg tror at vi kommer til å møte vår mamma ansikt til ansikt. Jeg tror at vi kommer til å snakke med henne og vandre med henne. |
