Hovedparolen i dagens felleskirkelige og økumeniske evangelisering, er at kun de temaer som utgjør den minste fellesnevneren for ulike kirkesamfunns tro og lære, skal være i fokus for framtidens kristne forkynnelse, og derfor skal defineres som tilstrekkelig sannhet for frelse og det kristne liv. Problemet er bare at de ulike kirkesamfunnenes minste fellesnevnere hva tro og lære angår, aldeles ikke inneholder Skriftens eget minstemål vedrørende sannhet og nødvendig kunnskap om Gud og frelsesplanen. 

Du får kanskje lyst til å argumentere, og etterlyse hvem det er som kan bestemme hva som er et akseptabelt kvalitetsnivå for kristen forkynnelse. Svaret gir seg selv, siden Guds eget Ord nødvendigvis må ramme inn sannheten. Kriteriet må være: Ditt ord er sannhet og innholdet i læren til han som sa: Jeg er veien, sannheten og livet. Og det er vel alle kristne enige om? Nei det er de aldeles ikke. 

En ikke uvesentlig prosent av bekjennende kristne mener at mye av innholdet i det nye testamentet, ikke innholder noe som er av betydning for de kristne. Ja, de hevder faktisk at Jesu lære ikke er noe de kristne skal for–holde seg til, for jøden Jesus lærte og forkynte jødisk legalisme for jødene, og de frelses på en helt annen måte enn alle vi andre som ikke har jødisk avstamning. Vi er blitt gjort oppmerksomme på tilfeller hvor kristne forkynnere er blitt avsatt på grunn av at de siterte fra Jesu bergprekenen på en gudstjeneste! Andre har fått sparken fordi de ba Jesu mønsterbønn, Fader Vår, på et møte, siden denne bønnen anses å være full av jødisk legalisme og derfor repre–senterer vranglære for de kristne.

Roten til dette ufattelige bedraget, som i løpet av noen få år har spredd seg som en kreftsvulst i ulike kristne kirkesamfunn, er den ubibelske dispensasjonalist-teologien, som sier at jødedommen tilhører et helt annet religionssystem enn kristendommen. Jødene, sier denne trosretningen, måtte forholde seg til Guds lov og være lydige mot Gud, for å kunne frelses, siden de levde og lever under lovens dispensasjon. Vi kristne, hevdes det, lever under nådens dispensasjon, derfor behøver vi ikke å være verken lydige mot Gud eller bry oss om hans lov. 

Det påstås videre at alle skriftsteder i det nye testamentet som indikerer at noe behøver å skje med den troende i gudsforholdet, representerer jødisk legalisme, og må ansees å være hedensk lære for de kristne. Det er derfor forkynnere i slike kristne miljøer har fått sparken når de, etter å ha blitt advart, likevel leser skriftsteder som; Hver den som ser på en kvinne for å… osv (Matt. 5:28), siden dette er en tekst som indikerer endring av menneskets karakter, og det blir med engang lovisk og plasseres derfor utenfor nåden. Det samme gjelder skriftstedet; Om noen slår deg på ditt høyre kinn, osv. (Matt. 5:39.) 

Budskapet i Matt. 6:12 er også lis–tet som falsk lære i disse kristne menighetene, for der står det; Og forlat oss vår skyld, som vi og for-later våre skyldnere. Ordene; som vi og forlater, pålegger mennesket en forpliktelse eller respons, og straks er man igjen inne på den jødiske legalismen. 

Litteraturen til dispensasjonalistene er uhyggelig lesning, og det er like skum–melt å se hvordan denne teologien griper om seg i frikirker også i vårt land. Vår påstand er at denne retningen av kristendommen ikke lenger har lov til å kalle seg kristendom, for Kristus er fjernet som troens fokus og grunnvoll. Dispensasjonalistlæren er en ubibelsk og fremmed religion som har gjort apostelen Paulus til sin Frelser, mens Messias, Guds Sønn og verdens Frelser er gjort til en ubetydelig jødisk rabbiner som nok hadde en del visdom å gi sine egne, men ikke har stort å fortelle de kristne.

Vi kan ikke annet enn å bli både imponert og overrasket over hvor smart djevelen er, men vi er like overrasket og tilsvarende like lite imponert over mange kristnes naivitet og godtroenhet. 
 * * *