En internasjonal hjelpeorganisasjon rykker inn i tørkeområdet. Billass etter billass med sunn og nærende mat stables inn i provisoriske lagertelt. Tankbiler med rent vann fyller hundrevis av tønner. Ryktene om redningen sprer seg som ild i tørt gress. Innbyggerne strømmer mot leiren og øyner et håp. 

De uttørkede og utsultede menneskene blir organiserte og inndelt i grupper. De som er sykest og svakest legges i skyggen. Alle andre må sitte ute i den brennende solen. Snart begynner utdelingen. Målløse blir de sultne og fortvilte menneskene vitne til at hver person får seg tildelt en skål med en liten skive barkebrød, et par tørre mosekaker, en kokt kongle og noen knopper fra et løvtre. Men dette er da det samme som vi har spist de siste månedene, prøver noen av de radmagre innfødte å si, vi trodde at vi ville bli tilbudt sunn mat. Det er jo denne kosten som har gjort at tusener blant oss er døde og mangelsykdommene herjer. 

Dere må ikke tvile på at vi vil dere vel, svarer de velfødde hjelperne. Vi elsker dere og ønsker å møte dere nøyaktig med det dere er vant til å få i deres egne liv, fortsetter de. Det kan oppleves altfor uvandt og fremmed om vi skulle tilby dere den maten vi selv spiser. Men vi har mye kjærlighet å gi, masse omsorg og vil gjerne arrangere sosiale tilstelninger og kulturelle samlinger som kan knytte oss sammen og skape hyggelige fellesopplevelser. Vi ønsker å bygge allianser og etablere fellesavtaler med dere, slik at eventuelle fordommer og misforståelser som noen av dere forståelig nok kan ha på grunn av at vi er såpass annerledes, kan legges bort. Vi tror faktisk ikke at vår måte å leve på er noe bedre enn alle andres. Vi har ingen illusjoner om at det kostholdet vi selv lærte å spise, på grunn av at vi kommer fra et annet miljø og har en annen subkultur enn dere, nødvendigvis er noe bedre og sunnere enn det dere er vant til å leve med. 

Men, protesterte en av de mest taleføre av de sultne menneskene, vi dør på grunn av vårt magre og næringsfattige kosthold. Vær så snill og hjelp oss! Gi oss den sunne maten dere selv spiser. Vi ser jo at lagerteltene er fulle av det vi trenger aller mest for å holde oss i live. Det vi selv har er ved å ta livet av oss. Det er omtrent ingen næringsstoffer igjen i noe av det vi får servert. 

Nei, vent nå litt, svarer den lokale lederen for hjelpeorganisasjonen. Det ville være direkte arrogant av oss å hevde at vår mat er bedre enn deres. Maten i lagerteltet er for vår interne kantine, for vi har til hensikt å være her ganske lenge, men vi har flere godt utdannede kokker med oss, og de har spesialisert seg på å servere nøyaktig den maten dere selv er vant til å spise, dere kommer garantert ikke til å merke noen forskjell.
Det var dessverre ikke mulig å motivere de som hadde ansvar for hjelpeorganisasjonen til å gi de syke og svake menneskene noe annet enn det elendige kostholdet de hadde fra før. Etter som dagene gikk døde flere og flere av dem. De som enda kunne gå, dro videre i sin søken etter sunn føde. Til slutt var det bare hjelpearbeiderne igjen. Da ble de enige med seg selv og hverandre om at de like godt kunne dra hjem, siden det ikke lenger var noe behov for deres tilbud. Etter denne triste erfaringen bestemte lederne for hjelpeorganisasjonen seg for at de skulle slutte å tilby mat til dem som hadde et elendig kosthold. Fra da av brukte de alle sine ressurser og krefter på å fø seg selv. Snart ble de både fete, dorske og passive og de døde ut langt raskere enn de vokste. Til slutt var det ikke flere igjen av dem og hele organisasjonen endte opp som en liten paragraf i et leksikon, hvor det sto at de en gang var aktive men at de etter hvert visnet bort og gikk i oppløsning. 

...Mitt folk går til grunne fordi det mangler kunnskap. Fordi du har forkastet kunnskapen vil Jeg forkaste deg, .... Fordi du har glemt din Guds lov, skal jeg også glemme dine barn. Hos 4:6   Jeg skal gi dere hyrder etter mitt hjerte, som skal fø dere med kunnskap og forstand. Jer.3:15 (eng.)