Ravnen ville ikke lande

I dag eksisterer det en liten landsby der. Den heter Kargokonmaz, navnet betyr ”ravnen vil ikke lande”. I følge Gilgamesj forteller Noa selv direkte til ham noen år etter vannflommen: Jeg åpnet vinduet og lyset falt på mitt ansikt. Jeg så utover verdenshavets horisont. Tolv mål lenger borte dukket det opp en øy (fjell)….. Skipet kom til stans på fjellet Nisir. Nisir holdt skipet fast, og tillot ingen bevegelse. En dag, enda en dag. Fjellet Nisir holdt skipet fast og tillot ingen bevegelse. En tredje dag, en fjerde dag, fjellet Nisir holdt skipet fast, tillot ingen bevegelse. En femte dag, en sjette dag, Nisir holdt skipet fast og tillot ingen bevegelse. Da den syvende dag kom slapp jeg løs en due….(1) Etter nesten ett år i arken, kunne vi snart forlate den. 

Nisir (NSR)
Det skjedde en dag i 1948. I nabolandsbyen til Kargakonmaz, Uzengeli, som da het Nisir, kom en opprømt mann, ved navn Reshit løpende. Noas ark har dukket opp! roper han til de forskrekkede landsbyboerne. Et jordskjelv hadde forårsaket ett jordskred nedover skråningen fra toppen som ble kalt Al Judi. Det som hadde vært en grønn, vakker beitemark for landsbyens sauer, var forandret til en elv av jord, stein, slam og mudder i ett endeløst virvar nedover den lange fjellsiden. Men midt i virvaret dukket det opp en båtformasjon. 

Reshid spredte nyheten fort, også ned til Dogubayazit og til arkjegerne som ofte befant seg der. Tyrkiske aviser brakte nyheten den 13 november samme år, om en mann ved navn Reshit som hadde sett levningene av en gjenstand som han påsto er en båt høyt oppe på fjellet Ararat. 
Men stemte historien som ble gjenfortalt til arkjegerne med det Reshit hadde fortalt, eller framkom beretningen slik at de ivrige ark-jegere trodde det dreide seg om selve Ararat-fjellet, hvor de selv var så sikre på at restene av arken burde være? Reporteren av historien påsto at han hadde fått høre historien av en bonde ved navn Shukra Asena. 

Landsbyen Nisir/Nasar. De siste årene kalt Uzengeli

En av dem som fikk fatt i historien, var Cummings som tok fortellingen til ”øyenvitnet” Reshid med i sin bok.(2). I den forteller han historien slik han fikk høre den: ”En kurdisk bonde ved navn Reshit hadde for to måneder siden klatret to-tredjedeler opp den 16000-fots høye fjellsiden, da han oppdaget noe han aldri hadde sett før, selv om han hadde vært oppe på dette  spesielle fjellet mange ganger. Omrisset av en båt kunne ses i et dalføre under ham, hvor tonnevis av smeltende snø og is hadde rast nedover i mer enn to måneder.” Ingen av ark-jegerne fant noen gang igjen bonden Reshit, og de fortsatte sin leting etter arken to-tredjedeler opp fjellet Agri Dagi (i vesten kalt Araratfjellet). 
Men det var ikke der Reshit hadde sett båt-formasjonen.....

Flere år senere er Ron Wyatt og David Fasold i full gang med å undersøke båtformasjonen. I sin bok forteller David om sitt møte med Reshid. Sammen med to fra landsbyen, Eraslan og Sarihan, dro de ned til Siner hotell hvor de bodde. David Fasold ga uttrykk for sitt store ønske om å besøke landsbyen Kargakonmaz og toppen av fjellsiden, kalt Ziyaret fjellet, som betyr frivillige pilgrimmer. Gamle historier beretter om en tid da pilgrimmer så ned på arken da de besøkte den. Kunne dette være stedet de sto da båten lå like nedenfor?
Fasold hadde spekulert over historien til Reshit. Hvorfor hadde han sagt at han hadde vært på fjellet mange ganger? Det var da ikke naturlig for en bonde til stadighet å klatre oppover Ararat-fjellet? Dessuten kjente han dalføret hvor båten lå så godt, at han visste det hadde vært snøsmelting og vann-masser der i over to måneder? Den neste dagen skulle bli enda mer interessant enn David Fasold kunne forestille seg. Det var dagen da han ansikt til ansikt fikk møte en mann som ingen ark-jeger hadde klart å finne igjen. Han skulle få høre den utrolige historen om første gang arken dukket opp.

Vi lar David fortelle fra sin bok (3): Etter frokost forlot vi Ron og igjen dro vi østover i retning mot den iranske grense, passerte arken og dro til landsbyen Kargaconmaz. Veien opp til landsbyen gikk bra den første biten, men til slutt var veien helt vasket ut og uframkommelig. Den ble så smal at selv Dilavers lille bil var for bred. Han stoppet akkurat da jeg var i ferd med å hoppe ut for i stedet å gå til fots.”

Resten av veien måtte de klatre oppover til landsbyen. Etter tre hvilepauser på veien var Fasold i tvil om han ville klare å nå toppen. Da de nådde neste nivå, ble de overrasket over å finne esler og geiter og et leirsted med kurdere. Den første kvinnen som så dem, ropte i forskrekkelse og løp og gjemte seg bak en stein. En av dem gikk over til henne og roet henne ned ved å fortelle hvem de var. Så ropte han opp til Musfafa og i en strøm av ord hørte Fasold navnet Reshit Sarihan! Plutselig og i et øyeblikk så han forbindelseslinjene. Arken, formasjonen, den nordlige skråningen. Alle på dette fjellmassivet var i familie! Familie-navnene var; Selman, Eraslan, Öser og Sarihan. David Fasold forteller at han ropte ut: Reshit Sarihan! Alle så på ham, så smilte Nuri overasket og sa. Evet! Sarihan og pekte på seg selv og deretter på kvinnen. Jo de var i familie. Fasold spurte så etter Reshit Sarihan og Nuri svarte: I Dogubayazit. De fortalte at Reshit ofte gjetet sauer i sommermåneden og sov i telt, men nå var han i Dogubayazit, hvor han også hadde familie. 
Dersom dette var den rette Reshit, kunne 38 års mysterium være i ferd med å bli løst. Dette ble så viktig for Fasold at han ville ned å møte ham med en gang. Dilaver skulle finne Reshid og så skulle de møtes i lobbyen på hotell Ararat. Ali Oglu Reshid Sarihan, som var hans fulle navn, var rukket å bli 60 år. Han beskrives av Fasold som en rolig og noe sky person. Alle ord han talte kom rett fra hjertet, han var høflig og sjarmerende. Da Fasold åpnet samtalen med å si: Nuhum Gemisi, (som er Noas Ark på tyrkisk), syntes han å tolke en lettelse i hans ansikt som om han sa: endelig kom du, endelig var det noen som ville høre hans historie. Ryktene hadde spredt seg hurtig i Dogubayazit og velrenomerte guider fra Ararat satt som tilhørere. Det gjorde også lands-bylederne fra Uzengili (Nisir).
 

Her er en forkortet gjengivelse av intervjuet fra David Fasolds bok:
Reshit forteller: 
-”Stedet var i 1948 beitemark for sauer. Så kom det et jordskjelv….Sakte, men sikkert dukket skipet opp. 
-Hvilken måned var det i, spurte jeg, september eller november? Jeg hadde i tanke avisartikkelen fra Cummings fortelling. 
-Det var i den femte måneden.
-Var det ved slutten eller i begynnelsen av måneden?
Alle i landsbyen husker at det var i midten av den femte måned. Men det skjedde ikke hurtig, men langsomt. Det er ofte jordskjelv der…Men dette skjelvet var som et mirakel.
-Hva skjedde etterpå, etter 1948, etter jordskjelvet? Hva sa folk i landsbyen da de så båten?
-Var navnet på landsbyen Nasar før?
-Ja!
-Og forandret de navnet på landsbyen til Uzengili?
-Ja!
-Og stemmer det at navnet Nasar (Nisir, Nesire) betyr ”Å frambære et offer?”
-Ja, ja et offer!
Vel, menneskene i Nasar, stedet for offeret, ved Masher-bakken (som betyr; den siste dom eller oppstått fra de døde (Mashur Günü), syntes ikke de at det var merkelig at en slik gjenstand skulle dukke opp her?
Samtalen ble avbrutt av en debatt mellom alle som satt der og deres forbauselse over at en som ikke kunne språket kunne forslå betydningen av funnet knyttet til navnene. Reshit forklarte at landsbyboerne mente at det de hadde funnet ikke var noe naturlig, men at det faktisk var restene etter skipet til Nuh (Noa). Alle syntes det var veldig interessant.

David Fasold mente at dersom landsbyboerne kalte toppen av berget for Al Judi (Cudi), var det enkelt å sette dette sammen. Koranen sier jo at Noas ark landet på Al Judi! Han fikk til svar at toppen het Al Judi fordi den ligger høyt oppe. Reshit selv kunne ikke lese Koranen så han visste ikke om dette. Alle i landsbyen mente det var Noas ark, unntatt noen få, som ikke trodde det kunne være mulig. Mange mener jo at det skal ligge på toppen av Ararat, så hvorfor skulle det ligge her? Men Reshit var sikker i sin sak. Dette var Noas ark og siden har alt vært stille omkring dette inntil du (David Fasold) kommer og spør! Reshit uttrykte glede over at flere nå kom og trodde at dette var arken. Det siste de samtalte om var plantene som grodde på arkformasjonen. 

Om han mente alle de flotte blå ”forglem-meg-ei” blomstene vi så en gang vi besøkte stedet i mai, forteller David Fasold ingenting om. 
Reshit er fortsatt oppført i registrene som et av øyenvitnene som har sett Noas ark. Han hadde ikke lest Koranen. Sansynligvis har han heller ikke lest Gilgamesjeposet som hevder å ha snakket med et annet øyenvitne, Noa selv, som forteller at båten nettopp havnet i Reshits landsby: Nisir. Tett på landsbyen der ravnen ikke ville lande. Og hvor kom Gilgamesj for å snakke med Noa? Til Masher. Stedet der arken har sklidd ned og som i dag heter Mashur – dommedagsstedet.

Når kom flommen?  
I følge jødisk tradisjon: Noa og hans familie ble lukket inne i arken om kvelden, den 17 dag i den andre måneden i det jødiske året 1656 dvs. 7 mai, 2347 f.Kr. (Berosus skrev i brev til kong Antiokus I 281 f.Kr.: Det skjedde i midten av mai)

Kilder: (1) T.Jacobsen i ”Before the flood”. Side 137 
(2)www.noasarksearch.com/eyewitnesses