Senregnet

av John Berglund

 
Landbruket i Midt Østen var svært avhengig av regn. Tidligregnet fikk frøet til å spire, mens senregnet fikk grøden til å bli moden for innhøstingen.
 
Senregnet betyr egentlig  vårregnet, og i Israel   falt det ved slutten av den  våte årstiden, altså regntiden, like før vinterkornet var modent. Dette regnet var nødvendig for at kornet skulle gjennomgå den siste modningen før det ble høstet. Tidligregnet falt om høsten og var det første regnet som gjorde den knusktørre og soltørkede harde jorda bløt og myk, slik at det var mulig å pløye og så. Uten tidligregnet ville ikke frøet spire, og uten senregnet ville ikke kornet modnes. Derfor var begge typer nedbør like viktig og ingen av dem kunne gjøre sin misjon hvis det andre regnet ikke utførte sin oppgave.

Bibelen gir mange indikasjoner på at denne nedbøren, av Herren selv, blir brukt som et symbol, for å illustrere spesielle aspekter av Guds Ånds gjerning. Når Guds Ånd falt over disiplene på pinsedagen, for å gi kraft til begynnelsen av evangeliets forkynnelse, kan denne erfaringen sammenlignes med tidligregnet. Samtidig får vi vite litt om hvorfor Ånden ble utgytt og betingelsene som måtte oppfylles før det var mulig for Gud å fylle disiplene med sin Ånd. 

Også i det gamle testamentet møtte Gud sitt folk med godt definerte betingelser som måtte oppfylles for at de skulle kunne motta både tidligregnet og senregnet.

Gjennom hele Bibelen finner du at tidligregnet og senregnet ikke var naturlige faser av årssyklusen. Når det gjelder alt annet vedrørende naturen og årstidene, kom og gikk alt som det skulle. Naturlovene gjorde sitt, og sol, måne, dag og natt var i rute. Men når det kom til det livsviktige tidligregnet og senregnet, da grep Gud inn i naturen på en helt spesiell måte, og han styrte disse prosessene i en direkte respons på menighetens åndelige tilstand. Dette regnet var omtrent som en termostat som skulle vise dem hvordan det sto til i forholdet de hadde med sin Gud og Skaper. 

Med andre ord, Gud benyttet dette regnet, både tidligregnet og senregnet, som en måte å kommunisere med sitt eget folk på. Hvis nedbøren uteble, slik at det ble uår, med tilbakegang og lite vekst og velsignelse, var det alltid et direkte signal fra Gud om at han var misfornøyd med sitt folks åndelige tilstand, og hvordan de forholdt seg til den kunnskap og det budskapet han hadde gitt dem. Hvis regnet kom når det skulle og var forventet, slik at det ble vekst og fremgang, var det et signal om at nå kunne Gud velsigne dem, fordi de viste tillit til ham, trodde på hans profeter, og beviste det ved; (1) å være overgitt til ham. (2) ved ikke å innhente ideologi fra folkeslagene omkring dem, og (3) ved å være lydige mot hans lover og rettledning. Hvis du tenker primitivt og overfladisk, kan du få inntrykk av at tidligregnet og senregnet ble benyttet av Gud for å straffe eller belønne, men det som skjer her er mye, mye dypere og langt mer meningsfullt. 

Når Gud holdt tidligregn og senregn tilbake, på grunn av at hans folk ikke ville elske ham, ikke ville tro på ham og ikke ville ha en slik tillit til ham, at han kunne forme deres karakter, slik at de både ville og kunne lyde hans lov, er dette en observasjon som burde bli en hjørnestein i vår teologi. Det er en observasjon vi må forstå! Gud kan ikke velsigne og anerkjenne ulydighet. Mentaliteten til et menneske som ikke er født på ny, og derfor ikke er kontrollert av Guds Ånd, er såpass frynsete, sårbar og rotete, at en slik respons alltid ville lede til mer ulydighet, og da vil jo mennesket ødelegge seg selv. 

La oss se på noen skriftsteder fra det gamle testamentet angående nettopp tidligregnet og senregnet, og la oss prøve å forstå hva Gud søkte å fortelle folket sitt med det han sa og gjorde. 
 

Tekst 1.
5. Mos. 11:13-17.

Betingelse:
Dersom dere nå er lydige mot mine bud som jeg gir dere i dag, og elsker Herren deres Gud og tjener ham av hele ditt hjerte og hele din sjel…

Løfte:
Da vil jeg gi … regn i rett tid, tidligregn og senregn.

Advarsel/konsekvenser:
Vokt dere så ikke deres hjerte blir bedratt, så dere viker av og dyrker andre guder og tilber dem. For da vil Herren … 
lukke himmelen til så det ikke kommer regn. 


Tørke i Israels typiske ørkenlandskap.

Tekst 2.
5 Mos. 28:12-15.

Løfte:
Herren skal lukke opp for deg sitt rike forrådshus, himmelen, og gi ditt land regn i rette tid…. 

Betingelser:
Så sant du hører på Herrens, din Guds bud, som jeg i dag byder deg å ta vare på og holde, og så sant du ikke viker av fra noen av de ord jeg legger fram for dere i dag, verken til høyre eller til venstre, så du følger andre guder og dyrker dem.

Tekst 3.
Jerem. 5:23-26.
Men dette folk har et trassig og gjenstridig hjerte. De har veket fra ham og er gått bort. De har ikke sagt i sitt hjerte: La oss frykte Herren vår Gud, som gir regn i rette tid, både tidligregn og senregn.… Deres misgjerninger har gjort at alt dette er kommet i ulage for dere. Deres synder har holdt det gode borte fra dere.

Selv om det åndelige tidligregnet må bli alles personlige og individuelle erfaring før vi kan motta senregnets velsignelser, var det på pinsedagen det symbolske og åndelig overførte tidligregnet begynte å falle. Hva gikk disiplenes beredelse ut på? Hvorfor kunne tidligregnet falle på dem? Kan du se at dette blir et viktig spørsmål å få besvart?
I Ap.gj 1:13 leser vi at etter Jesu himmelfart, samlet disiplene seg på den øvre salen, hvor de også tidligere pleide å komme sammen. Det neste verset rapporterer at de; holdt sammen, utholdende i bønnen. Og i Ap.gj. 2:1, den dagen da tidligregnet  falt over dem, står det igjen at; alle var samlet på samme sted.

Den engelske King James oversettelsen bruker uttrykket; with one accord, i stedet for; på samme sted, og det kommer litt nærmere grunntekstens betydning. La oss se på hva grunnteksten sier når det gjelder begrepet;  på samme sted, eller det engelske; with one accord.

Ordet på gresk er hômôthumadôn, og dette ordet er igjen sammensatt av ordene hômôu og ordet thumôs.  Ordet er et fysisk beskrivende ord og vi kan ikke legge noe annet i det enn; tid og sted. Altså, disiplene oppholdt seg i det samme huset, i det samme rommet, på samme tidspunkt. Den er grei. Men ord 2372, som er en del av dette uttrykket, er igjen avledet fra ord 2380 i Strongs, og det har i seg flere spennende nyanser. 

Dette ordet brukes for å beskrive en voldsom fokusering, eller det å være i sterk affekt. Det bærer i seg ideen om en selvransakelse, et oppgjør og en mental klarering. Når ordet står alene, kan det bety å være rasende eller vred, men ideen er da at ingenting annet opptar sinnet, det er bare en ting som betyr noe. Masse energi og bevissthet er rettet mot kun en ting. Alt legges til side for dette ene. Begynner du å få tak på betydningen? Og dette ordet løfter begrepet; på samme sted, vekk fra det fysiske, og formidler et mentalt, åndelig og indre engasjement. Ordet linker også til en prosess med vektlegging på ekthet, sannhet og det absolutte. 

Her rører du bunnen i det å være fokusert. Så hva bety; på samme sted eller with one accord? Det betyr at alle disiplene personlig var med på en dyp, indre og åndelig selvransakelse. De la bort alt som ikke hadde noen betydning, og fokuserte voldsomt og intenst på et indre oppgjør med alt som måtte være i veien for at Gud kunne eie dem helt og fullt. De gjennomgikk en selvransakelse og et oppgjør med synd og svakheter som kunne hindre deres brukbarhet for Herren. Og det var på grunn av denne dype beredelsen, hvor de gjorde opp med Gud, med hverandre og med seg selv og med synd, at Gud kunne fylle dem med sin Ånd. De var beredt for tidligregnet.

De sa ikke til hverandre; Hør her, nå må vi legge bort alle meninger som ikke er like, la oss finne det vi kan være enige om og satse på det. De sa ikke; Glem denne fokuseringen på synd og svakhet, vi er da alle mennesker. De sa ikke; Peter! - det er greit at du er en ukontrollert hissigpropp, vi liker deg som du er. Og dere to, som har slik lyst til å sitte ved Jesu høyre og venstre side i himmelen, vel det er ok at dere tenker på karrieren, det er sikkert sundt. De sa ikke; La oss samle oss om den minste fellesnevneren, for da har vi enhet og likhet! La oss lage en liste over alt vi kan være enige om, så glemmer vi det andre. Det var ikke det som skjedde, for da ville ikke Guds Ånd ha falt over disiplene på pinsedagen. Det var sannheten som forenet dem. De måtte være tomme for synd og selviskhet, slik at det ble plass for Guds Ånd. Og det er heller ikke en slik fiktiv enhet som skal berede menigheten for senregnet, som snart vil falle. 
 

De fleste kristne i dag tror ikke at Gud kan gjøre for mennesker det han gjorde for disiplene før pinsedagen. De tror at det er absolutt umulig, de tror at hele ideen er svermerisk, helt unødvendig og meningsløs. De mener at det å være en kristen og forbli frelst, er en mye enklere prosess enn en slik fullstendig overgivelse av alt. De vil gjerne oppleve en kraft som synes å være lik den disiplene fikk erfare, men de vil ikke være med på beredelsen som kan garantere at kraften kommer fra den rette kilden. De fleste tror at den syndige naturen, men sine tendenser, legninger og vaner, må og skal uttrykke seg aktivt i våre liv, helt til Jesus kommer igjen, og da skal han forandre vår karakter. De tror at seier over synd i Guds kraft er et hyggelig biprodukt av et nært forhold til Jesus, men at det aldeles ikke er nødvendig. Det er valgfag. Derfor kan de ikke motta tidligregnet som bereder dem for senregnet. 
Hvordan forteller Guds Ord at vi kan få velsignelser i form av "senregn" fra Gud?
Er det en slik enhet som skal berede menigheten for senregnet? Eller er det en enhet i sannhet? Når Gud velger å sende sin Ånd på en helt spesiell måte over menigheten, når han sender senregnet, og den siste store sanne vekkelsen vi komme, vil ikke alle kristne motta denne kraften, kun de som har latt tidliggregnet gjøre sitt arbeid i dem. 
Budskapet om tidligregnet og senregnet er informasjon til oss fra Gud selv. Han har fortalt oss betingelsene for at hans folk i gammeltestamentlig tid kunne motta denne velsignelsen, og han har vist oss den samme betingelsen for disiplene på pinsedagen. Vi må også tro at en uforanderlig Gud tilbyr sin menighet i endetiden den samme åndelige erfaringen, på de samme betingelsene.

Jeg tror ikke at noen av oss har noe å skryte av når det gjelder vårt forhold til Gud. Vi har alle sviktet ham så mange ganger. Men i det vi nå nærmer oss Jesu gjenkomst, og vi forstår at vår kjære Frelser lengter etter å gi oss en erfaring og tilby oss et forhold til seg som er dypere og mer meningsfylt enn noe vi kanskje har forestilt oss, hva vil din respons bli? Ikke noe av det Jesus kan og vil gjøre i, med og gjennom oss, kan vi gjøre selv. Vi kan bare velge å etablere og bli i et så nært forhold til ham, at han kan gjøre med oss det som er hans vilje. Be om at det må skje! Sak. 10:1


Tilbake:
opp
topp
 
Mens Vi Venter - Nr. 33 (10. årgang) 2/2002
Les hundrevis av artikler her:
SEnhttp://www.mensviventer.no