For en del år siden, da jeg ennå var tenåring, dro jeg til et fremmed land alene. Jeg hadde vært tøff til å begynne med, men da jeg ankom flyplassen og innså at jeg måtte tilbringe natten der, ble jeg mer ydmyk. Det var ikke så mange mennesker der midt på natten, og det var flest innfødte som gikk fritt inn og ut av bygningen. “De ville se jeg er turist med engang,” tenkte jeg da jeg så de stirrende øynene til de innfødte. “De ser sikkert at jeg virker usikker.” Plutselig ble jeg veldig redd. “Hva gjorde jeg her? Hvorfor hadde jeg dratt hit?”

Jeg klarte ikke å sove eller lukke øynene mine fordi jeg var redd for å miste kontroll over situasjonen. Angsten ble bare verre og verre, og jeg ble mer og mer trøtt. Jeg ba Gud om hjelp, at Han måtte gi meg ro i mitt indre og sørge for min trygghet. Kort tid etter kom det en eldre kvinne og satte seg ned ved siden av meg. Øyeblikkelig kjente jeg meg rolig. Hun henvendte seg til meg, nikket og sa noe jeg ikke lenger husker. Jeg husker bare at hun uoppfordret sa hun var kristen, og at hun smilte. Kvinnen ble sittende ved siden av meg helt til det lysnet ute, og så gikk hun. Frykten forsvant i det hun satte seg ned og forble borte hele resten av turen. Jeg var sikker på at Gud ledet kvinnen dit for å berolige meg. 

Mange har hatt lignende opplevelser, og det betyr noe. Det å vite at man aldri er alene, men alltid har en Gud som passer på, er en unik velsignelse. Og å ha visshet om at man har en hær av engler på sin side, selv om man kun ser fiender.
For ikke mange år siden var jeg på et stort møte. Min frykt for menneskers blikk fikk meg til å ikke ville si noe foran alle disse menneskene. Det var noe som ikke ble sagt på møtet, og noen måtte si det. Jeg følte en byrde for at Guds sak skulle bli forsvart, men jeg ville ikke være den personen. Alltid har jeg vært usikker på andre, og å stå foran mange mennesker var ikke akkurat det jeg hadde lyst til. Aller helst ville jeg bare forsvinne. Jeg tryglet Gud om å forsvare Sin sak, men ba Han om å finne en annen enn meg til å gjøre det. Fortsatt kunne jeg føle en byrde for å gjøre det, og jeg gikk ut for å klarne tankene mine. Jeg ba Gud om å slippe, og prøvde å forklare Ham hvor redd jeg var for slike folkemengder, og at jeg slettes ikke var noen tøffing. Ikke ville jeg vite hvordan jeg skulle formulere meg heller, og jeg ville sikkert si ting helt “tullete”. Likevel sa jeg: “Jeg vet at Du, ikke bare er i stand til å gi ord jeg skal si, men også gi meg et mot jeg selv ikke har. La din vilje skje, ikke min.” Jeg følte det var den eneste rette bønnen å be, selv om jeg var redd Han ville gjøre som jeg ba. Jeg gikk inn igjen til møtet, og satte meg ned blant mengden. Plutselig var det som om jeg følte at jeg satt i et rom med bare noen få nære familiemedlemmer. Jeg tenkte ikke noe mer over det på det tidspunktet, det var bare slik jeg følte det. Så reiste jeg meg og så ut over forsamlingen. Det var som om jeg pratet med bare én og at det var en gammel bekjent. Jeg følte verken frykt eller uro. Det var som om jeg svevde på en sky. I denne tilstanden av en fullstendig følelse av fred fikk jeg gått Guds sak i forsvar. Da jeg satte meg ned etterpå, og senere gikk ut, ble øynene mine åpnet igjen. Og først da forsto jeg hva Gud hadde gjort med meg. Han hadde fullstendig fjernet frykten og gitt meg en følelse av fred i stedet, en fred som overgår enhver forstand, en fred jeg rett og slett ikke forsto og heller ikke kan forklare. Da forstod jeg at Gud er avhengig av villighet, og ikke dyktighet, og jeg forsto at Gud er i stand til å gjøre utrolige ting med oss. Erfaringen viste meg at Gud har makt også over vårt indre liv, over våre indre følelser. Og hvis det er etter Hans vilje, kan Han gjøre hva som helst. Men mest av alt lærte jeg at jeg var uten unnskyldning. Jeg kunne ikke skylde på frykt for å la være å gjøre noe Han ber meg og jeg kan ikke skylde på mangel på ferdighet eller noe slikt. For Gud vil gjøre det umulige i oss når vi har behov for det.

Noen ganger kan frykten sitte dypt. Vi frykter for fremtiden, for hva andre tenker om oss, for hva andre mennesker kan gjøre mot oss. Å være kristen er ikke alltid det letteste. Reformatorene og de tidlige kristne måtte møte døden for sin tro. De lot Jesu misjonsbefaling bli en stor del av sitt liv og ga alt. De risikerte sin helse og ble utsatt for hån og latter.

I dag er kristne fortsatt redde selv om de bor i land hvor det er religionsfrihet. Det er ikke frykt for kjetterbål som driver dem til taushet. Frykt for å bli sett ned på og bli fnyst av, er mye av grunnen. Kristendom blir sett på som en tåpelig, overtroisk og gammeldags tro, en tro ingen med et virkelighetsbegrep kan tro på. Vi vil ikke bli ledd av. Ønsket om å bli akseptert og godtatt betyr mye. Det er en åndelig krig og en psykisk forfølgelse som er tøff for mange kristne i dag.

Det er lettere å la være å vitne. “Akkurat nå er ikke den rette tiden,” tenker vi. “Jeg tror ikke de er interessert”, er en annen unnskyldning. “Best å ikke opprøre noen nå,” eller “Det ser ut som om de har det bra som de har det.” Ved å lage den ene unnskyldningen etter den andre klarer vi å redde oss selv fra å vitne for andre. Etter en tid finner vi at vi ikke har vitnet for en eneste èn. Frykten for å bli ledd av eller bli sett på som tåpelig, hindrer oss. 

Gud er Herre også over frykt. 
Vi kan selvfølgelig velge å ikke la Han hjelpe oss. Tviholder vi på frykten og ufullkommenheten, vil Han ikke gripe inn. Det er vårt valg. Likevel er vi uten unnskyldning, Han vil gi alle som er villige, den hjelp de trenger for å utføre det som er nødvendig. Han bare venter på at vi skal bry oss, bry oss nok til å spørre Han.

Det er ikke noen grunn til å frykte mennesker eller noe annet. Peter sa: “Og hvem er det som kan skade dere hvis dere er etterfølgere av det gode? Selv om dere skulle lide for rettferdighetens skyld, er dere salige. Men frykt ikke for deres trusler, og bli heller ikke forskrekket. Men hellige Gud som Herre i deres hjerter, og vær alltid rede til forsvar overfor enhver som krever dere til regnskap for håpet som er i dere, men gjør det med saktmodighet og frykt.” (1.Pet.3,13-15) Jesus rådet: “Og frykt ikke for dem som dreper legemet, men som ikke kan drepe sjelen.” (Matt.10,28)
 

Som kristne har vi fått vite av Jesus: “Husk det ordet Jeg sa til dere: En tjener er ikke større enn sin herre. Har de forfulgt Meg, skal de også forfølge dere.” (Joh.15,20) Det vil alltid være vanskelige situasjoner for kristne, noen ganger i form av psykisk hån, andre ganger som fysiske forfølgelser. Vi kan ikke la frykten stoppe oss eller ta fra oss motet. En flott historie i Skriften vitner om hvor lite vi trenger å frykte. Historien er hentet fra Kongebøkene og forteller  fra Elisjas tid som profet i Israel.  Syrias konge var blitt vred på profeten Elisja fordi han sto på Israels konges side, han lette derfor etter han for å ta han. ”Derfor sendte han hester og vogner og en stor hær dit, og de kom dit om natten og omringet byen. Da tjeneren til Guds mann stod tidlig opp neste morgen og gikk ut, se der var det en hær om omringet byen med hester og vogner. Tjeneren hans sa til ham: «Å, min herre! Hva skal vi gjøre?» Da svarte han: «Frykt ikke, for de som er med oss, er flere enn de som er med dem.» Elisja bad og sa: «Herre, jeg ber Deg, åpne øynene hans så han kan se.» Da åpnet Herren øynene til den unge tjeneren, og han så. Og se, overalt rundt Elisja var fjellet fullt av hester og vogner av ild. Da syrerne kom ned mot ham, bad Elisja til Herren og sa: «Jeg ber Deg å slå dette folket med blindhet!» Og Han slo dem med blindhet etter Elisjas ord.” (2.Kong.7, 14-18)

Richard Hansen, en lege, som  jeg kjenner fra flere campmeetinger i Norge og Sverige, forteller om en lignende opplevelse hans venn fra mellomamerika hadde for få år tilbake. Helseinstitusjonen som ble bygget på frivillige gaver sto i ferd med å bli overfalt av bander fra bygda i nærheten. De ønsket å berike seg med noe av verdiene på institusjonen, og bevæpnet med gevær og stokker bega de seg oppover bergsiden mot stedet. Lederen for institusjonen fikk høre om det forestående angrepet. Han gikk ut av huset og ut  i åkeren, der så han dem komme. Han bøyde seg og ba om Guds beskyttelse for deres arbeid og tjeneste i hans verk. Da ser han plutselig hele hopen av menn forsvinne livredde nedover bergsiden. Senere kunne en av dem fortelle at de hadde sett en stor bevæpnet hær komme mot dem fra toppen av bakken. To av angriperne kom en tid senere opp til Richards venn og spurte hvor han hadde fått alle de soldatene fra.

“Frykt ikke, for de som er med oss, er flere en de som er med dem.” Gud åpnet øynene til mannen, og han fikk se en hær av engler som gjorde syrernes hær usselig liten. Himmelens rike er det mektigste riket i hele universet. Trillioner på trillioner av engler tjener Skaperen og står klar til å hjelpe. Selv om Gud vil tillate at mange av Hans tjenere dør, vil fienden aldri kunne ta fra mennesket det evige liv. Hvert menneskes liv er først og fremst i Guds hender. Hvis vi ber om at Hans vilje må skje, vil Han redde oss ut fra menneskers hender om det vil tjene rettferdighetens sak, eller tillate døden om det tjener saken mer. Reformatorene og disiplene fikk oppleve å bli martyrer. Det blir fortalt at de kristne som ble kastet ut på Colosseum til løvene, og reformatorene som ble brent på bålet, sang lovsanger til Gud mens de døde. En umulighet, men et vitnesbyrd. Gud tok vekk deres frykt og deres smerte. Min egen opplevelse da Gud fjernet min frykt og lot meg “sveve på skyer i mitt sinn”, gjør det mulig for meg på en liten måte å se og forstå hvordan martyrene kunne synge jubelsanger mens de gikk inn i døden. Stefanus måtte lide en grusom død, men Jesus led en verre. Samtidig som Han bar smerten, skånet Han mange av sine tjenere og gjorde byrden lettere for dem. Den ydmyke forkynneren Stefanus ble drevet ut av byen av rasende mennesker. De var mange, han var én. Der han stod uten å være i stand til å forsvare seg, kastet de den ene steinen etter den andre på ham til han var nedsølt av blod. Før dette hadde han stått modig og forkynt Guds ord til en spottende folkemengde. Midt i den tunge stunden som lå foran han, og i folkets avvisning, fikk Stefanus øye på noe. Han så ikke lenger de hatefulle ansiktene som ønsket han død. “Men han stirret mot himmelen, fylt av Den Hellige Ånd. Og han så Guds herlighet og Jesus som stod ved Guds høyre hånd, og sa: «Se! Jeg ser himmelen åpnet og Menneskesønnen stående ved Guds høyre hånd!»” (Apg.7,55-56) Mens den ene steinen etter den andre haglet over han, hadde han fullstendig fred. Ikke noe menneske kan klare, tilgriset i blod mens steinene strømmer på, å si: “Herre, tilregn dem ikke denne synden!” (Apg.7,60) Kun en guddommelig kjærlighet, styrke og fred kan gjøre det mulig for et menneske å si noe slikt i en slik stund. 
 

Vi trenger ikke å frykte uansett hva som skjer, Gud vil hjelpe oss med det vi trenger når vi trenger det. Ingen trenger å frykte for mennesker eller den ondes usynlige hær, for Guds hær er mange ganger større. Heller ikke smerte trenger vi frykte, for Gud er Herre over våre smerteterskler og over enhver frykt. Overgir vi oss selv i Hans hender, har vi ingenting å frykte. Vi kan le inni oss av farer. Står vi på Guds side, og forsvarer vi Hans sak, er vi Hans barn. Ingen kan skade så mye som et hårstrå på våre hoder uten Hans tillatelse. Heller ikke trenger vi å bekymre oss for at det vil skje ting vi ikke vil makte, for “Han skal ikke la dere bli fristet over evne, men Han skal sammen med fristelsen også sørge for en vei ut, slik at dere kan være i stand til å bære det.” (1.Kor.10,13) “Jeg løfter mine øyne opp til fjellene - hvor skal min hjelp komme fra? Min hjelp kommer fra Herren, Han som dannet himmelen og jorden. Han skal ikke la din fot gli ut. Din vokter skal ikke slumre. Se, Han slumrer ikke og sover ikke, Han som er Israels vokter. Herren er din vokter. Herren er din skygge ved din høyre hånd. Solen skal ikke skade deg om dagen, heller ikke månen om natten. Herren skal bevare deg fra alt ondt. Han skal bevare din sjel. Herren skal bevare din utgang og din inngang fra nå av og til evig tid.” (Sal.121)

Da Jonathan Gray for noen år siden var i Papua New Guinea, ble vesken med manuskriptet til hans bok om Paktens Ark stjålet. I det han løper etter tyven for å få tak i den, stormer det fram flere menn og kaster store steiner på han. Han merket at blodet begynte å renne og han ble truffet gjentatte ganger. Han måtte også ha lege behandling etter å ha blitt truffet og skadet i hodet. Men da steinene ble kastet på ham ble han bevart og kjente ingen smerter! Etter denne opplevelsen er han aldri mer redd for å skulle dø som martyr. Det ble også et sterkt vitnesbyrd for en av de som kastet steinene, og han kom senere til Gray og angret på det han hadde gjort og fortalte hvem de var.  De som hadde kastet steinene var ledere i en menighet på stedet som ikke syntes om at Jonathan Gray hadde møter på øya.

Det er ikke alltid det tjener Guds sak at Hans tjenere blir drept. Gud tillater ingen å dø før Han vil. Ingen kan ta livet av en Guds tjener hvis Gud står imot. 

Dette fikk Daniel og hans venner erfare. Et helt folk bøyde kne for babylonerkongens avgudsstatue. Men de tre vennene sto oppreist. Et folkehav og en mektig konge var rasende på dem. Hvordan våget de? Med viten om at lydighet mot Guds bud ville koste dem livet, valgte de likevel å stå oppreist da de ble befalt å bøye kne for avguden. 

Og de svarte den store kongen følgende: «Nebukadnesar, vi trenger ikke svare deg i denne saken. Hvis vår Gud som vi tjener, vil utfri oss fra ovnen med brennende ild og fra din hånd, konge, skal Han frelse oss. Men hvis ikke, så skal det være kjent for deg, konge, at vi ikke vil dyrke gudene dine

Ikke bare ble de utfridd fra kongen og hans sterke soldater, men også fra ildovnen. Heller ikke måtte de gå gjennom dette alene. Der de stod midt i ilden uten å brenne eller svi seg, fikk de besøk av Jesus Selv, som oppmuntret dem. Gud har skapt ilden til å brenne, slik som vind og vær adlyder Skaperens røst gjør også ilden det. Vi trenger ikke frykte for pest eller naturkatastrofer. Gud vil spare vårt liv om det er til Hans ære, eller la oss sovne inn om det er til vårt eget og sakens beste. Vi kan trygt legge alt i Hans hender. Vi trenger verken å frykte ting i dette livet eller døden. Jesus sa: “Jeg er Han som lever og var død, og se, Jeg er levende i all evighet. Amen. Og Jeg har nøklene til Dødsriket og til Døden.” (Åp.1,18)

Han sier også: “Alle dine barn skal være lært av Herren, og dine barns fred skal være stor. I rettferdighet skal du bli grunnfestet. Undertrykkelse skal være langt fra deg, for du skal ikke frykte for noe, og redsel skal ikke komme nær deg. Sannelig, de skal samle seg til strid, men det kommer ikke fra Meg. Hver den som går til strid mot deg, skal falle for deg. Se, Jeg har skapt smeden som blåser på kullet i ilden, som finner fram redskap til sitt arbeid. Det er Jeg som har skapt ødeleggeren til å gjøre skade. Ikke noe våpen som er smidd mot deg, skal lykkes, og hver tunge som reiser seg mot deg i dommen, skal du gjendrive. Dette er arven til Herrens tjenere, og deres rettferdighet er fra meg, sier Herren.” (Jes.54,13-17)

“Frykt ikke, for Jeg er med deg. Se deg ikke rådvill omkring, for Jeg er din Gud. Jeg styrker deg, ja, Jeg hjelper deg, Jeg holder deg oppe med Min rettferds høyre hånd. Se, de skal bli til skamme og vanæret, alle som er vrede på deg. De skal bli til ingenting, de skal gå fortapt, de som står opp mot Deg. Du skal søke dem og ikke finne dem, de mennene som kjemper med deg. De som strider mot deg, skal bli som ingenting, ja, som om de ikke er til lenger. For Jeg, Herren din Gud, er den som har grepet din høyre hånd, den som sier til deg: «Frykt ikke, Jeg hjelper deg.»” (Jes.41,10-13)