Hva kristen forkynnelse angår, har vi sett et like dramatisk og konsekvensskapende paradigmeskifte som tilfellet var med Darwins teorier. Så lenge kilden og fokus i forkynnelsen var Guds Ord, var det relativt ryddige forhold hvor fagteologer, prester, pastorer og evangelister, med grunnteksten som verktøy, kunne bedrive en noenlunde fornuftig kommunikasjon og hvor eventuelt ulike meninger om hva helheten i Skriften lærer, ble siste instans hvis enighet ikke kunne oppnås. 
Etter omtalte paradigmeskifte, er innholdet i Guds Ord av mindre betydning for mange forkynnere. Eksempler er parolene om at kristendommen er en Paulinsk ideologi som må riste av seg det sionistiske støvet. Andre sier og skriver at jøden Jesus har lite å tilby en kristen som har oppdaget friheten i det Paulinske evangeliet. Atter andre tør si rett ut hva de mener, og hevder åpent at frelsen ikke er fra synden men fra loven, og at Jesus var såpass fastgrodd i det gamle testamentets tenkemønstre (paradigmer), at på mange måter eksemplifiserte han mer av det en kristen skal rive seg løs fra enn det som skal etterfølges.

Den kjente norske forkynneren og trosbevegelsespastoren Åge Åleskjær, som lenge har vedkjent seg aktiv deltakelse i omtalte paradigmeskifte innen kristen forkynnelse, setter sine ord på fokuseringen når han midt i november 2002 tilbød et 4 dagers seminar med temaet: Flytt prekestolen fra Sinai til Golgata. 

Det som særpreger dette avviket fra protestantisk grunnteologi, er at det ikke finnes noe Golgata uten Sinai og ikke noe Sinai uten Golgata. Hele problemkomplekset rammes inn av fiktive forutsetninger, noe som selvfølgelig også forårsaker at løsningen blir fiktiv. Det blir i praksis like meningsløst som å hevde at en mynt kan ha bare èn side. Hvis du insister
er på at det kun er èn side, har du mistet begge, for da eksisterer ikke mynten. Det gamle og det nye testamentets både-og forkynnelse når det gjelder tro og handling eller lov og nåde, blir i denne endringen flyttet inn i en enten-eller ramme. Den kristnes fiende blir ikke lenger Den Onde som i samarbeid med vår falne natur frister oss til synd og til å gå Gud imot. Fiendebildet er skiftet over til den standard og norm som Skaperen viser oss som sin plan med mennesket skapt i sitt bilde. Å synliggjøre det gjenløste og gjenskapte mennesket, som er forsoningsplanens endemål, og Guds hellige lov som setter ord på innholdet i det gjenløste og gjenskapte, (ikke hvordan det skjer, altså prosessen, men resultatet,) blir etter omtalte paradigmeskifte ansett omtrent å være falsk forkynnelse. 

Vi minner for ordens skyld om at vi i MVV forholder oss til Guds lov slik den ble talt av Gud og nedskrevet i Mosebøkene, ikke til den endrede loven som den katolske kirke introduserte, og som senere også er adoptert av de fleste protestantiske kirkesamfunn. 
Den endrede utgaven har som kjent fjernet et av Guds bud, siden det kolliderte med en hedensk skikk katolisismen løftet inn i kristenheten. Et senere bud ble deretter delt i to for å opprettholde tallet ti. Videre gjennomgikk også det fjerde budet (hviledagsbudet) en dramatisk forandring, hvor kun ideen ble tilbake, mens Guds identifikasjonen på hvilken dag det gjelder, ble fjernet, siden også dette opprinnelige budet kom i konflikt med en hedensk tradisjon pavemakten ønsket som alternativ. 

Seminaret er et godt eksempel på paradigmeskiftet i kristen forkynnelse. 

Vi frelses ikke fra loven. Vi frelses; (1) av nåde fra en syndeskyld som er vår fordi vi brøt Guds lov, og (2) av nåde fra å måtte fortsette å bryte Guds lov ved å være djevelens og den onde naturens slaver. 

Tilbudet fra Golgata er middelet som bringer mennesker i harmoni med Guds lov, ikke vekk fra den. En lovløs frelsesforkynnelse må nødvendigvis definere frelsens fra noe og til noe, utenfor rammen av lov, synd og skyld. 
Løsningen er blitt å betrakte frelsen som en subjektiv og emosjonell tilstand, hvor visse vedtatte former for atferd, (formalisme), som regel uttrykt på møter og i samlinger, menes å dokumenterer fenomenet. 

Den dynamiske bevegelsen i bibelens frelse er relativt lite møterelatert, men dokumenterer et oppgjør og en ny statusbeskrivelse, når all synd (lovbrudd) oppleves tilgitt og blir etterfulgt av en uforklarlig styrke til karakterendring og en vekstprosess som er svært synlig også på det psykososiale området.

 Prosessen er fra ulydighet og opposisjon mot Gud til lystbetonet lydighet og samstemthet med Skaperen. 

Et endret hverdagsliv på holdnings og handlingsplan, er det eneste bibelske bevis på at et frelsende gudsforhold er etablert og blir vedlikeholdt. Bibelen kaller det frukter og de er knyttet til menneskets karakter og indre væremåte. Da vil uheldige og uhellige legninger, vaner, atferd og væremåter forsvinne og rettskaffenhet, vennlighet, trofasthet, edruelighet, tålmodighet etc, vise seg i stedet 

Fjern Guds lov og ingen av oss trenger frelse for da finnes ikke synd. Da ville heller ingen av oss trenge verken tilgivelse eller helliggjørelse. 

Hver gang en kristen bekjenner sin synd, forkynner han Guds lovs gyldighet. Dette klinger selvfølgelig ikke bra i den nye paradigmens teologi, og derfor har dets presteskap like godt omdefinert holdningen knyttet til uttrykket å bekjenne, og i stedet flyttet det vekk fra den betydningen Bibelen gir, en bekjennelse av synd, til en bekjennelse eller proklamasjon av tro og standpunkter.

På møter innen innen visse deler av trosbevegelsen, blir medlemmene ofte advart mot å bekjenne sin synd, for det blir sagt at da blir det bare mer av den. Budskapet er at de skal glemme synden og late som om den ikke finnes og i stedet ta kontroll over djevelen ved proklamasjoner og åndelige autoritetsutsagn.

Paradigmeskiftets teologi er: 

(1) Loven er fienden. 
(2) Den kristne friheten er ikke fra synd, men fra lovens krav. 
(3) Jesus forkynte for jødene, Paulus definerer evangeliet for alle oss andre. 
(4) Å bekjenne synd produserer bare mer av den.

Bibelens teologi er:

(1) Synden er fienden.
Det var for å frelse oss fra synd Jesus kom, Matt. 1:21, 
*og det var derfor han døde, Matt. 26:28. 
*Ved loven blir vi oppmerksomme på hva synd er, Rom. 3:20, 
*og det er derfor loven stadfester troen, Rom. 3:31. 
*Vi trenger Guds lov slik at vi kan vite hva hans vilje er, Rom. 7:7. *Derfor er loven åndelig, Rom. 7:12, *og hellig, Rom. 7:12, siden den forteller oss Guds vilje og hva kan være mer åndelig og hellig enn det? 

Noen hevder at en bevisstgjøring eller opptatthet av lovens innhold gjør oss til lovtreller og fratar oss den kristne frihet. Argumentet er like lite gjennomtenkt som å påstå at kunnskap om fartsgrensen på en gitt veistrekning er et problem og en hindring, for da fratas vi friheten til å kjøre akkurat som vi vil og ignorere lovverket. Mange steder er politiets radarfeller erstattet med en radar som forteller deg hvor fort du kjører. Da blir du gjort oppmerksom på hva du holder på med, slik at du kan justere din atferd til å bli lovlydig. Det er en slik funksjon Guds lov tilbyr oss. 

Det er riktig å si at denne kunnskapen hjelper oss å gjøre det som er rett og derfor er vi fri fra lovens fordømmelse. Gal. 3:13. Denne fordømmelsen er ikke relatert til det å kjenne veitrafikkloven, men til de lite behagelige konsekvensene knyttet til overredelse av den. Når Paulus i 1. Tim. 1:9 skriver at; loven ikke er for den rettferdige, men for lovløse og ulydige, er det nettopp denne resonneringen han følger. Det betyr selvfølgelig ikke at den rettferdige har rett til å spre falske vitnesbyrd, misbruke Guds navn eller slå noen i hjel, for da er han jo ikke rettferdig lenger. 
I Bibelens sammenheng kommer ikke tilstanden å være rettferdig av at loven ikke lenger gjelder, men av at tidligere lovbrudd (synd) er tilgitt ved Jesu stedfortredende offer og at den samme Frelseren gir kraft til å ferdes rett etter det lys Gud har gitt. 

Guds store plan er nettopp at lovens rettferdighet skal oppfylles (vises, demonstreres, komme til syne ved lydighet mot den) i hans barn, Rom. 8:4, og Paulus gir i det samme verset selve oppskriften på dette miraklet, nemlig at vi lever i (kontrolleres av) Ånden og ikke lar kjødet (den falne naturen) styre. Det er også i denne sammenheng vi kan forstå både Rom. 2:13 og Jesu ord i Matt. 7:21-27, hvor vi leser at det er de som gjør etter loven (lever i harmoni med den ved å være lydige mot den) som kalles rettferdige, ikke de som kjenner til loven uten å samstemme livet etter den. Det greske uttrykket å gjøre.. etter loven, er ord 4163 i Strongs på grunnteksten, og betyr nettopp å være samstemt eller i harmoni med.

(2) Den kristne friheten er fra syndeskyld og syndens makt.
Denne friheten må ikke lede oss til å bli likeglade med synd, slik at friheten blir et påskudd til å gi etter for den falne naturen, Gal. 5:13, slik at vi bryter Guds lov, 1. Pet. 2:16. 

(3) Jesus og Paulus forkynte nøyaktig det samme evangeliet.
Det er ikke slik at Jesus ba jødene om å lyde loven og Gud, fordi både de og han var i den gamle pakt. Jesu forkynnelse gir oss innholdet i den nye pakt, men verken den gamle eller nye pakt skiller mellom tro og liv. Da noen spurte om hvordan evig liv kunne oppnås, nevner Jesus lydighet mot Guds lov som en betingelse. En tro som leder til lydighet var en sentral fokus i all hans forkynnelse, og det samme er tilfelle i brevene Paulus skrev. Denne apostelen hevder at hans apostelgjerning har som mål å lede hedningefolkene til troens lydighet, Rom. 1.5. Han sier at nettopp dette er det sentrale fokus i all hans forkynnelse, Rom. 15:18 og at Guds Ord er skrevet for samme hensikt, Rom. 16:26. 

(4) Å bekjenne synd gjør at Jesus kan tilgi og rense oss for syndeskyld. 
Dersom vi bekjenner våre synder, skriver Johannes, … forlater han oss syndene og renser oss fra all urettferdighet, 1. Joh. 1:9. Gjennom hele det gamle testamentet tilbød Herren tilgivelse når folket angret og bekjente sin synd. Oppskriften er den samme i det nye testamentet. 

En ideologi som tar til seg kristennavnet, men tilbyr frihet fra Guds lov i stedet for fra synden loven påpeker, og som ignorerer Jesu lære til fordel for brevene til Paulus og som til og med gir inntrykk av det er konflikt mellom dem, og videre hevder at det ikke er nødvendig for den troende å angre og bekjenne sin synd, er ikke lenger samstemt med Bibelens kristendom, men er blitt en ny religion. 
Dette paradigmeskiftet er like tragisk og bringer med seg like mye forvirring som Darwins paradigmeskiftet var på det naturvitenskapelige området. 
                                                                                                                                 JB.

Kan det være nødvendig å justere sin adferd etter et lovverk ?