Jøder på Gazastripen
De første dagene dro vi til Gush Katif, ett større distrikt med jødiske landsbyer spredt over ett område som før var fullstendig ubebodd, lengst sør på Gaza-stripen. 
Området er såpass utrygt at vi ble møtt av egen militærkortesje som skulle lede oss inn i området. En egen bevæpnet vakt var alltid på bussen, i tillegg var også buss-sjåføren bevæpnet. Bussen vi kjørte i var pansret og var spesiallaget for å kjøre skolebarn i Judea-området. Selv opplever jeg at Gud er vår beste beskytter, selv om vi kan forstå at de som har ansvar ikke vil ta noen risiko som kunne føre til vår skade. Stor var min glede da jeg utenfor en av de store drivhusene vi besøkte der, fikk ett overraskende svar fra vår bevæpnete vakt. Siden vi hang etter alle de andre fordi vi ønsket å samtale med palestinerne som jobbet der, sa jeg spøkefullt til vakten vår; Dror: 
Vi er  tryggest, for du går jo her hos oss. 
Han svarte mens han pekte oppover: Han er den som gir tryggheten, Han er vår beskytter. Geværet gav han ingen selvsikkerhet. Han viste at han og vi alle er avhengig av en større beskytter. 
 

 .
 

De hadde opplevd flere mirakler. Forleden uke hadde to kvinner fått en granat midt mellom seg. Granaten eksploderte ikke og de kunne puste lettet ut. Dette er bare en av flere andre historier vi fikk fortalt. En annen gang, ved en tilstelning på skolen, ble pianisten sittende å synge sang på sang og ble aldri ferdig. Ingen skjønte noe. Men da alle barna og de voksne kom ut så de at uteområdet var blitt beskutt med granater like før. Mange små barns liv ble reddet.  En av de palestinske kvinnene som arbeidet i gartneriet fortalte at hun hadde fire barn hjemme, mannen bare lå å dro seg på sofaen hele dagen, så hun dro på jobb her for å brødfø familien. Arafat hadde hun ikke mye til overs for, det viste hun med et tydelig håndspråk. Øverst: Skolebussen til de jødiske barna, en pansret militærbil.  Buss-stasjonen hadde fått skillevegg på grunn av snikskyttere som skjøt mot skolebarna.      Foto: C.E.Tengesdal

«En av de palestinske kvinnene som arbeidet i gartneriet fortalte at hun hadde fire barn hjemme. Mannen bare lå å dro seg på sofaen hele dagen, så hun dro på jobb her for å brødfø familien.» Foto: C.E. Tengesdal Nederst: Utsikt over Ebla og Garisim.

Samaria og Judea.
Vi fortsatte turen i den pansrede bussen, og besøkte flere landsbyer i Samariaområdet syd for Sikem (som i dag heter Nablus). Like øst for Sikem kunne vi se utsikten mot fjellene som omgir byen; Ebla og Garisim, forbannelsens og velsignelsens fjell. Vi så også mot Alon Moreh, der man tror Abraham sto da han ble lovet dette landet av Herren. Herfra kunne han på en klar dag se fra Middelhavet til Jordanfjellene i øst og så langt syd som øynene kan nå. 
En landsby i fjellsiden her heter Itamar. Her så vi et ødelagt og delvis utbrent hus ved ett lite veikryss. En måneds tid før vår ankomst, hadde en mor med sine fire barn stått i kjøkkenet her og tilberedt maten de skulle hygge seg med når solen gikk ned på sabbatskvelden (fredag). Barna lekte i huset. Vi kunne fortsatt se små biler og leker ligge igjen i entreen. Inn kommer en arabisk geværdesperado stormende. Hans mål var å skyte ned denne lille familien. 
Vår omviser i Itamar, Moshe Goldstein, fortalte at han og en annen nabo kom løpende da de hørte geværskuddene, men for sent. En liten pike på fem år hadde gjemt seg under sengen, men ble oppdaget av inntrengeren og skutt rett i magen.
Den varme solen, lekende som lå omkring, kjøkkenet som sto urørt etter hendelsen, alt forlatt. Alt ble plutselig helt og fullstendig meningsløst og tragisk. Gråten kom fram hos mange av deltakerne. 
Vårt neste stoppested ble like følelsesladet. I et Sukkah-telt satt opp utenfor en jødisk bolig, satt vi da en av naboene kom på besøk. Hun hadde for kort tid tilbake mistet sin tenåringsdatter av en selvmordsbombe. Sammen med sine venner var hun dratt på en pizzarestaurant. Det ble det siste hun noen gang gjorde. Vi fikk se bilder av en ung, vakker og glad jente, som skulle hatt framtiden foran seg.
 
 

Rester av huset som ble angrepet av en palestiner. Granaten har blåst av taket på huset. Inne i huset er alt ramponert og det er skuddhull overalt. Små biler og barneleker ligger igjen ved inngangen og i barnerommet. Her så barna først  sin mor og hennes baby bli skutt. Deretter ble de selv skutt, mens de gjemte seg under sengen. Et av barna overlevde med varige mèn.  Foto:Rebecca Samsing

En halv times tid senere befant vi oss i Shilo. Samuels oppvekstby, og stedet hvor Tabernaklet med Paktens Ark sto i ca. 400 år. En ung arkeolog tok i mot oss. Kanskje var det alle inntrykkene tidligere på dagen som utløste det, men da han fortalte at de kan vite nøyaktig hvor den barnløse Hanna lå og ba til Gud om å få ett barn, da rant mine tårer. Gud bønnhørte Hanna, og Samuel vokste opp her hos presten Eli. Pga de nøyaktige målene for tabernaklet og bibelens beskrivelser, kunne han vise oss hvor det hadde stått, og ruinene etter fundamentet. 
Han viste oss også stedet der Shilos jomfruer hadde danset mens Benjamins gjenlevende sønner lå gjemt bak vinrankene. Slik plukket de ut sine kommende hustruer og dro hjem til Benjamins land. Alle etterkommere av Benjamins stamme (inkl. kong Saul og Paulus) stammer fra de dansende piker i Shilo.
Stedet er dessverre ikke foreløpig prioritert som utgravningsområde for den israelske stat, så derfor ligger det meste av byen fortsatt under jorden. Blir dette liggende innenfor en palestinsk stat er vi redd stedet vil lide samme skjebne som for eksempel Josefs grav og tempelplassen. Ødelagt og nektet adgang for jøder.

Selv om vi hadde kort tid på oss, og måtte avlyse noe av programmet, tok vi en tur opp til en annen høyde i nærheten, Levona  også nevnt i bibelen.. Her ble vi møtt av en mengde barn som hadde bakt brød til oss og som de serverte med masse smil. De viste oss rundt i den lille hagen og dyreparken de hadde der, og en liten gutt fortalte meg ivrig om sitt område med små geiter som han hadde ansvaret for. Han forsto ikke det døyt av at jeg ikke snakket hebraisk og pratet ufortrødent videre helt til jeg fikk ropt på Erez som kunne oversette. Flere av barna her er foreldreløse, men blir tatt godt hånd om av befolkningen her oppe. 
Morløse barn fikk vi også møte i Judea. En ung mann med tre vakre små barn fortalte med en helt ødelagt stemme hvordan hans unge kone ble drept med sin lille baby i armene da de kjørte bil like syd for Betlehem en skjebnesvanger morgen. Terroristene hadde ikke noe annet mål enn denne lille familiens mor og far. Faren ble kjørt til sykehus i full fart sammen med den døde moren, og de tre barna ble kjørt til den jødiske landsbyen i nærheten som de kom fra. Vår kvinnelige omviser fortalte at de var først kommet til hennes hus fullstendig sjokk-skadet. Den lille babyen diet fortsatt, men nektet å ta til seg flaskemelk i flere måneder. Da den lille piken på ca. 5 år så sin mormor ropte hun: ”Nå kommer du aldri til å få se datteren din igjen!”. Det går ikke an å være upåvirket av slike historier. 

Barna her får sjelden  besøk eller vennlighet fra omverdenen. I glede over besøket bakte barna brød til oss.   Foto: C.E.Tengesdal

Disse jødiske barna satt i baksetet av bilen da bilen med foreldrene ble angrepet og beskutt. Moren deres blødde ihjel foran deres øyne. Faren ble truffet i halsen.  Foto: R Karl Heinz Schgaguler

Flere brøt også sammen da vi var i Hebron, og ble vist stedet der en far sto med sin lille 10 mnd. gamle datter på armen. En snikskytter sikter mot barnets hode og skyter. Hodet eksploderer i armene på faren.
I Hebron fikk vi også se museet som rommer bilder og historien om hvordan alle jøder som bodde i Hebron i 1929, ble drept og massakrert. Kun en liten gutt overlevde og lever den dag i dag.
Lidelsene var og er mange og forferdelige. I Judea ble vi også påminnet Herodes den store. Fra hans store palass Herodion, kunne vi skue Jerusalem på bakketoppen mot høyre hvor vismennene spurte etter den nye kongen, og vi kunne se mot Betlehem ved siden av, hvor han deretter drepte alle guttebarn under 2 år, for å være sikker på at han beholdt sitt maktområde. Historien forteller oss at han også tok livet av sine egne sønner i samme hensikt. Mord på små jødiske barn for 2000 år siden og mange bevisste og planlagte politiske mord på småbarn i dag.
 

Mange i vår tid sier at det blir ingen rettferdighet før araberne får en egen stat; Palestina. Men terroren begynte lenge før israelerne tok Judea og Samaria fra Jordan. De fleste tror heller ikke terroren er over før araberne har fått hele Israel på sine hender. De ber om forståelse for sin bekymring dersom en bevæpnet hær av en ny arabisk stat oppstår rundt deres føtter. Det er denne bekymring vi møter i disse områdene vi besøkte. Hvorfor er alle i mot oss? Inklusiv FN? Hvorfor forlanger araberne at i en slik ny stat, får det ikke bo noen jøder, når det bor massevis av arabere i den israelske stats område? Hvorfor beskyldes vi får å skyte på steinkastende barn, som sendes ut som skjold foran bevæpnede snikskyttere, og ingen bryr seg om at våre barn blir skutt overalt? Spørsmålene er mange. Men her vil de bo, her er røttene og historien, her har språket igjen fått blomstre opp, og her vil de dyrke ubebodd jord og ørken. Med utsikt fra Herodion kan vi skue Tekoaørkenen eller Tekoadalen, der israelittene med kong Joshafat i spissen så utover slagmarken. Der de som hadde kommet for å ta dem, i stedet hadde drept hverandre. Et bilde på den siste krig bekrevet i Joel kap.3 (v.7 og 17) og i Åpenbarings-boken kap. 17 (v.16)?

Omskjæring i Hebron Foto: R Karl Heinz Schgaguler

Over Hebron i horisonten hang det lysende røde ”stjerner” og vitnet om kamper i byen vi skulle besøke neste dag. 
Hebrons arabere hadde lovet hevn etter at en av deres palestinske ledere var blitt drept dagen før. Israelerne svarte med å nekte dem å gå ut. Det var derfor stille i gatene da vi ruslet nedover.

Midt i mylderet av ortodokse jødiske menn og ivrige turister ble en liten gutt omskåret på den åttende dag. I den store synagogen bygd som et minne musoleum over Abraham, som var den første som fikk beskjed om å starte denne tradisjonen. Etter nesten firetusen år, samme sted… men en helt rykende fersk liten gutt. 

Tirsdag var vi en avstikker til Tel Aviv. Flere var kommet tilreisende for å markere en støtte til rettferdighet og fred for jødene i Israel, utenfor den norske ambassaden. Markeringen var arrangert av Norsk Israelsenter og vakte stor oppmerksomhet i aviser og TV.
Etterpå ble alle invitert på mat hjemme hos foreldrene til Erez Uriely, lederen for Norsk Israelsenter. Rundt 90 mennesker samlet seg i stue og hager og ble servert de deiligste retter, like ved den gamle byen Ash–dod. Lokalpressen kom strømmende til for å fotografere og samtale om denne stormen av underlige kristne som hadde kommet for å nyte jødisk gjestfrihet.

Jerusalem
Det var godt med en sabbat etter en hektisk uke. Vi var innom en stor jødisk synagoge før flere av oss samlet oss i en park midt i byen og studerte bibelen sammen. Noen forbipasserende stoppet opp og en av dem kom så nær at han fikk startet en samtale. Noen andre av våre turdeltakere hadde funnet noen messianske jøder og samlet seg hos dem, vi passerte senere og stoppet for en kort samtale. Slik skal en sabbat være, med studier, vennskap og mat sammen i parken.

Galilea og Golan
Neste dag var vi på farten igjen. Nå hadde vi fått en vanlig buss, en ny buss-sjåfør og ingen væpnet vakt. Vi skulle holde oss i roligere områder. Runden var via Jordandalen, mot Taborfjellet, krysse Jesreelsletten (Harmaggeddon) opp til Sippora og Nasaret og til Tiberias og Genesaretsjøen. Dagen ble en dag hvor Yeshua og hans vandringer i Israel kom i fokus.
Genesaretsjøen er alltid et fint sted å besøke. Spesielt ble det å sitte i parkområdet på bergknausen og lese Bibelen. Vi leste på omgang og samtalte om noen av versene der. Slike minner tar man med seg videre. 
 

Betsaida har bare vært åpen få år for turister, og er derfor uberørt av ”kristne” tradisjoner og byggeaktiviteter. Det er spesielt å gå på brostenene i Peter og Andreas` by. Nøyaktig her har Jesus selv gått omkring, som en virkelig person, et virkelig menneske. Kjent varmen fra en stekende sol, sett på de som holdt til blant husene, snakket med folk som ønsket det. Herfra og fra andre av byene rundt Genesaretsjøen, kom folk strømmende for å høre denne unge mannen tale og se ham helbrede, trøste og oppmuntre i en vanskelig tid med okkupasjon og håpløshet. Messiashåpet sto sterkt da som nå. Lengselen etter en Frelser gjorde trengselen rundt Jesus enda større. Kunne han være…? Stemmer profetiene med ham…? Er han sendt av Gud selv? Mannen Jesus talte ikke om opprør og motstand. Han talte om fred, tilgivelse og forsoning. Om å elske sine fiender. Om å  holde Guds bud, og ikke alle dem som de fant på selv. Om en endring inni hvert menneske. Formaningene kunne virke harde, men folk strømmet til og ville høre mer og mer.
 

Genesaretsjøen var sunket betydelig siden sist vi var her. Båtene hang i luften og nådde ikke engang ned i vannet der de lå fortøyd. Tankene gikk til rabbineren i Oslo som holdt en tale for en tid tilbake. Den handlet om egypterne som hadde Nilen hvor vannet gikk over sine bredder med jevne mellomrom og vannet åkrene. Men Israels folk måtte be om regn og leve ett liv som Gud kunne velsigne med strømmer av vårregn og senregn. Fra salen hørtes det med en gang en spørrende kommentar: ” Men nå har det jo vært tørke i lengre tid i Israel?” ”Ja,” svarte rabbineren. Det var den eneste kommentar. Jødene er ikke redd for å ta selvkritikk, når mange av dem i Israel ikke lever som de burde.

Sjåføren tok oss med til den syriske grensen.  Foto: R Karl Heinz Schgaguler

Vi kjørte videre til Gamla, på Golanhøyden, men det var varmt og ingen orket å se flere ruiner i den stekende sola. Da kjørte sjåføren oss videre dit han selv ville, og slik havnet vi ved den syriske grensen. En liten spasertur og vi fikk hilse på den FN utplasserte soldaten fra Østerrike. Været var for disig til at vi kunne skimte Damaskus i det fjerne.
Sjåføren tok oss med videre via Hermonfjellet til den omstridte grensen til Libanon. Flere i bussen hadde ønsket seg den skuddsikre tilbake, og følte seg nok noe utrygg. Mens andre vandret ut av bussen, og tok gaten som markerte grensen mot Hisbollah i nærmere øyesyn. Mang en rakett fra dem hadde falt ned i de nærmeste jødiske landsbyer og Kibbutzer, særlig i det siste, etter at israelske styrker har trukket seg ut av sør-Libanon.
En lang busstur i mørket førte oss fra Israels nordligste grense, til Israels laveste punkt og langt mot sør, Dødehavet. Samtidig skulle vi bevege oss fra nyere tid til oldtidens Kanaans land. Å gå ut av bussen om kvelden var som å kjenne blåsten fra en varm hårføner. Den neste uken skulle vi vandre i de gamle israelittenes fotspor.

I fotsporene til Israels barns ørkenvandring
Oppe på berget sto en gang Abraham og skuet ut over denne sletten hvor vi nå befant oss. Røyken steg opp som av en gigantisk smelteovn, beskriver han. Ødeleggelsen av Sodoma og Gomorra hadde endret området her fra å ligne på Edens hage til å bli som en ørken. Senere ble noe av det fruktbare beitelandet på sletten fylt opp med saltholdig vann. I det besynderlige ørkenlandskapet, der byene har ligget, strømmet vi innover og oppover. Noen samlet svovelkuler, andre fotograferte og kunstmaleren Sissel satte seg ned og malte. Høygravide Rebecca klatret først til topps og ropte ned: Kan jeg, så kan dere!
Ingen andre steder svarer til den bibelske beskrivelsen av det som skulle bli restene etter de onde byene. Ørken (Sef.2:9) Ingenting spirer, ingen kan så der (5 Mos.29:23) Kun ugress (Sef.2:9)  svovel og salt (5.Mos.29:23), aldri mer bebodd (Jes.13:20) aske (2.Pet.2:6, Mal 4:3). Asken som ligger her har akkurat den kjemiske sammensetning som man vil få dersom man brenner kalkstein (som kanaanittene bygde sine hus av) og svovel.
 

Det er lite regn ved Dødehavet. Likevel ber vi alltid om at det må ha vært litt regn der før vi kommer, slik at de som er med på turen lettere kan se svovelkuler i Gomorra formasjonene. Vi ble bønnesvart nok en gang. Det hadde regnet litt. På bildet ser man 6 svovelkuler på rekke og rad i formasjonen. De fleste som var med fant flere svovelkuler som de tok med seg. Foto: R Karl Heinz Schgaguler

Men vi må møte israelittenes spor igjen ved Esjon Geber, som i dag er ved Eilat. Dit kom israelittene etter å ha vandret langs Seirfjellene i nesten 40 år. Disse fjellene er i dag fjellene i Jordan. Flere av stedene står på kart av i dag. Jotvata og Avrona passerer vi. Resten er på den jordanske siden. Hor Hahar er et av to steder som er utpekt som Horfjellet, der Aron døde og ble begravd. Det er en bratt stigning opp til toppen, men flere klarte beundringsverdig nok å komme seg til topps. En bragd som Moses på 110 år ikke hadde noe problem med. Hvorfor tror vi at dette er det riktige fjellet? Det er ikke bare fordi katolsk tradisjon har plukket ut det andre. Bibelen beskriver at de dro hit umiddelbart etter Kadesj Barnea på vei til Kanaan, ikke på vei vekk fra Kanaan. Denne lå i Sinørkenen som fortsatt er navnet på ørkenen hvor vi befinner oss. I dag heter fjellet Sinfjellet, men det ble endret for kort tid tilbake. Fortsatt kan man kjøpe postkort med det gamle navnet på. Pga. utvinning av mineraler i området, fabrikker og atomanlegget i nærheten, er det ikke noe typisk turistområde.

Veien opp til Hor-fjellet var en styrkeprøve i varmen. Ikke alle prøvde å klatre, og ikke alle som klatret kom opp til toppen. Her ses en av turdeltagerne på toppen, mens bussen vår er nederst til høyre.  Foto: Eva Gregersen

 
Det bibelske Hor-Hagidgad, er muligens det andre tror er Horfjellet. Her slo israelittene leir før de kom til Jotvata, og dro videre neste gang til Eilat. Etter Eilat dro de nordover igjen til ørkenen Sin, til Horfjellet og videre nordover til Salmona og Punon og nærmet seg Moab.  Helst ville de dratt direkte opp til kongeveien via Basra i Edom, men det ble de nektet. Nå måtte de ta den farligste veien til Moab og kom derved i kamp med kanaanittene som holdt til her. (4 Mos.20.14-21:3).

Maale Akrabbin, Skorpionveien, ble en skrekkopplevelse for de fleste i bussen. En la seg regelrett ned med lukkede øyne og ventet på at det hele skulle være over. Andre kom med høylytte bemerkninger om at trollstigen bare var barnemat i forhold til dette. En oppdaget ett bilvrak nede i skråningen, og gjorde alle redde folk oppmerksomme på det. Bussen hadde store besvær med å komme seg opp alle svingene, det så ut som om en tredjedel av bussen hang utenfor veien i hver sving. Buss-sjåføren innrømmet at han aldri ville ha kjørt veien nedover. Skorpionveien er nevnt flere steder i bibelen, som en av grense-markeringene mot sør. Kanskje var det her israelittene dro oppover for å kjempe og speide da de skulle inn i Kanaan?

I Dimona møtte vi to lykkelige georgiske jøder som Harald, en av turdeltakerne, hadde hjulpet fra Kaukasus til Israel. Her var det utrolig deilig å nyte et måltid mat før vi beveget mot det gamle Arad (hvor kanaanittens konge to ganger dro ut og kjempet mot israelittene (da israelittene hadde Gud med seg vant de), og videre tilbake til Dødehavet.
I Qumran var det blitt tussmørke. Carl Erik ble borte og det måtte ropes og letes. Men Carl Erik dukket opp medbringene 4-5 klatrere som ville haike til Jerusalem. Med sang og Livs gitar underholdt de oss med jødiske folkesanger helt til vi skimtet lysende fra Jerusalem i det fjerne.

Jerusalem igjen
Jerusalem har mye å by på, og de fleste hadde vært der mange ganger. Vi delte oss derfor og dro ulike steder fredag formiddag. Fem av oss dro til Holocoustmuseet. En for å lete etter sin fars navn blant de omkomne i en av konsentrasjonsleirene. Det gjorde besøket der mer spesielt. Et navn, en skjebne blant millioner av jøder som aldri skulle få se den neste generasjon vokse opp. Og som ble drept av en eneste grunn, han var jøde. Voksne, barn, gamle stuet sammen, forhatt, plaget og drept av de som kalte seg kristne og som et klimaks på nesten 2000 års systematisk forfølgelse. Hvor var det nytestamentlige påbud om en slik handling? Ingen steder. Tvert i mot: ”..Ros deg ikke mot grenene! Roser du deg, så vit at det ikke er du som bærer roten, men roten som bærer deg…. De er elsket for fedrenes skyld…. og ved den miskunn dere (hedningene) har fått skal også de få miskunn…(Rom.11).
Om ettermiddagen var vi alle samlet i Garden Tomb, der de fleste protestanter mener at Jesus ble korsfestet og begravd.
En av turdeltakerne, Pramode, kom til å spørre guiden i parken om ikke Ron Wyatt hadde funnet den store steinen som hadde dekket graven. Det førte dessverre til en tirade av anklager mot Ron Wyatt. Han var en sjarlaten og en løgner, og hadde funnet på alt dette for å tjene penger på det! 
Guiden hadde kun vært i hagen de siste 2 måneder, så jeg gikk ut i fra at han hadde hørt dette fra andre. Jeg gikk derfor bort til ham da han sto alene, og sa at det ikke var riktig av han å snakke slik om en annen. Jeg kjente Ron Wyatt personlig og visste at det han fortalte vår turgruppe var løgn. Ron var ingen rik mann og gav bort de få pengene vi og andre betalte ham. Han ville ikke engang ha fortjeneste når vi solgte hans filmer. Guiden så stivt på meg og beklaget at han hadde såret mine følelser. Jeg svarte at jeg ikke var såret, men at jeg sa dette for hans egen skyld. Vi har ikke lov til å føre falsk vitnesbyrd, derfor er det viktig å sjekke opplysninger før vi deler de med andre. Dette gjorde ham tydeligvis mer opprørt enn lei seg. Da vi hadde fortalt de andre deltakerne om funnet av paktens ark som skal ha vært gjort her, tok vi dem med bort for å vise stedet Ron sa at den fortsatt ligger. Guiden kom nå tilbake og med seg hadde han en annen av guidene i hagen. Denne guiden startet nå en lengre forklaring over det han kalte Rons løgner. Han påsto at han kjente folk som hadde vært der da Ron gravde, men at de ikke hadde sett noe der nede (dette var ikke så rart, for Ron fant ikke arken da han gravde rett ned, men kom inn fra en annen kant under berget). Han sa også at historien om at det var brukt gulldetektor der ikke var sann (men det har vi skiftlige vitner som kan bekrefte. I tillegg har en gulldetektor vært prøvd av to andre frittstående team, med positive utslag). 
Han sa også at historien om de seks soldatene som døde da de prøvde å få arken ut, var løgn (men det sto i to aviser, dessuten gikk de inn fra Sedekias cave og ikke fra Garden Tomb). Han sa at og hadde ett brev med som en slags bekreftelse på at Israel antiquty authority ikke hadde hatt noe med utgravningene der å gjøre. Jeg prøvde da å få sagt han at jeg har mailet med han som var leder for IAA i Jerusalem den gangen, og han sier selv at han sto ansvarlig og støttet Ron den gangen med alt han trengte. Til det svarte guiden bare at ”de sier så forskjellige ting.”
Til slutt ble guiden irritert over at Harald filmet han og spurte om han hadde tillatelse eller om han kom til å bli betalt for å bli filmet.
Det ble en dramatisk tur i hagen, men ikke overraskende. Det var likevel betimelig av en av deltakerne å spørre guiden hvilken ulempe de hadde av all fokuset på korsmerkene og paktens ark. Hans eneste svar var at noen hadde brukt et kart over Garden Tomb på en internettside uten å spørre dem om lov! Det er trist at guidene som arbeider der Frelseren døde for å frelse og endre oss og gjøre oss nye, ikke kunne demonstrere en holdning som viste hva det betyr å møte Ham personlig.

Det ble etter hvert siste dag i Jerusalem og i Israel. Det var Sabbat og fridag til egne valg. Selv valgte jeg denne gangen å gå til min egen syvende dags adventmenighet. Det valgte syv andre også. Noen valgte andre felleskap, eller tok seg fri til å slappe av. Sammen møttes vi i Getsemane på ettermiddagen. 
Når solen går ned åpner restaurantene igjen i Jerusalem. 
Dansende ultraortodokse jøder svingte seg rundt i vide frakker, store hatter og langt skjegg. Til glade trommer, strålte de av glede i dansen og trosset trusler om selvmordsbombere. Lørdag kveld er det mange mennesker her, men også mange vakter i form av bevæpnede israelske soldater.
Liv holdt takketale under vår siste middag sammen i Ben Yehuda gaten. Mange intolerante bomber er sprengt i denne gaten og mange jødiske kroppsdeler er plukket sammen og fjernet. I januar samme år skjøt en araber vilt rundt seg og drepte to gamle damer kun noen timer før jeg kom nedover samme gaten.
Men vi ønsket å være en del av en verden som nekter å la seg diktere av frykt.
Liv holdt altså takketale for turen. Den var etter Guds hjerte, tror jeg. Vi kunne være glade i hverandre på tross av skarpe uenigheter og ulikheter. De siste to ukene hadde framkalt smil og begeistring, ergrelser og tårer, prøvelser og velsignelser. For egen del er jeg ennå mer styrket på at Guds veier er den eneste og absolutt eneste vei. Det er min bønn for alle som var med denne gang: Finn denne veien hver dag og følg den uansett hva det måtte koste deg! Der og bare der er det trygghet og sann glede.