· Vær ikke bekymret for mat og drikke, sa Jesus. (Matt. 6:31.)
· Vær heller ikke bekymret for klærne du trenger eller andre nødvendige behov. (Matt. 6:28.)
· Selv ikke når vi blir stilt til regnskap for vår tro, skal vi være bekymret for hva vi skal si når vi blir anklaget. (Mark. 13:11.)
· Paulus går nesten enda lenger når han skriver; Vær ikke bekymret for noe! (Fil. 4:6.) Og det skulle vel dekke det meste.
· Jesus sa også; La dere ikke sløve… av livets bekymringer. (Luk, 21:34.)
· Et annet sted skriver Paulus; Jeg vil at dere skal være fri for bekymring. (1. Kor. 7:32.)
· Og Peter anbefaler sine lesere; Kast alle bekymringer på ham. (1. Pet. 5:7.)

Fra frykt til fred

Dersom vi som kristne ikke behøver å være bekymret, hvorfor er vi det da? Det er menneskelig, sier du kanskje. Men Guds ord sier at vi ikke skal være bekymret!  Selv har jeg alltid pleid å være bekymret, ja direkte redd mange ganger. Redd for å fly, redd for høyder og redd for mørket. Svært ofte var jeg bekymret for barna, særlig da de ble større og dro rundt på egen hånd. Jeg var bekymret for at noe skulle skje med dem, eller at de skulle bli borte.

Det bekymret meg også at jeg var bekymret. Hvordan kunne jeg, i møte med andre, vitne om en kjærlig og beskyttende Gud, når jeg hele tiden bekymret meg for så mye? På mine stadige flyreiser p.g.a. jobben, ba jeg til Gud hele tiden under flyreisen, av redsel og bekymring. Men det var en panikkbønn, og jeg hadde ingen kontakt med Guds fred og trygghet. Ved landing og avgang, kunne ingen snakke med meg, for jeg satt med lukkede øyne og ba. 

I dag ber jeg en bønn før jeg skal fly, og slapper godt av på resten av reisen. Jeg ber om at Gud må bevare meg om det er etter Hans vilje, og at Han må tilgi meg all synd. Jeg føler ro under bønnen og ro under hele flyreisen. Jeg har også en fullstendig ro over det som kunne skje om flyet skulle falle ned. Jeg er i Guds hender og har ingenting å frykte. Skulle jeg omkomme, er det fordi Han tillater det og vet best. Jeg er også trygg på at Han vil ta vare på mine kjære.

Hva har skjedd siden situasjonen er blitt så annerledes? Gud har befridd meg fra frykt og bekymring når jeg flyr. På samme måte har han plukket fra meg den ene bekymringen etter den andre. Flyskrekken tok Han fra meg på følgene måte: Som andre mennesker med flyskrekk, leste jeg om alle flyulykker i avisene. En gang leste jeg om en modig flyver som reddet alle passasjerene ved en flott nødlanding utenfor Stockholm. 
Grunnen til ulykken var at de hadde glemt å avise flyvingene før avgang! Etter å ha lest det, fulgte jeg alltid med om de aviste vingene før avgang om vinteren. 

En dag jeg skulle ut å fly fra gamle Fornebu, glemte de faktisk avisningen der hvor det vanligvis skjedde! Flyet var på vei ut til rullebanen. Hva skulle jeg nå gjøre? Skrekken kjentes som sprengstoff i brystet. Skulle jeg si fra? Skulle jeg blande meg opp i noe jeg ikke hadde noe med? Normal høflighet og beskjedenhet sa meg at det ikke var noe jeg hadde lyst til å gjøre. Da hadde jeg bare en utvei. Å be konkret om at Gud ville minne den ansvarlige på flyet om dette. Jag ba, og flyet var nå kommet helt ut på den ytterste rullebanen hvor vi skulle ta av. Da kom beskjeden i høytaleren. Vi må dessverre vente en stund, og vi vil få et kort opphold, for vi må ha vingene aviset. Bilen som gjorde jobben kom til oss, og aviset. Jeg nærmest måpte av forundring og glede. Gleden var størst over den kjærlighet Gud hadde vist meg, at han kunne bry seg om en slik liten detalj i et lite menneskes liv. Jeg var verdt noe i Hans øyne! Gud skal ha all æren. Fra den dagen av, forsvant min flyskrekk. Gud hadde kontrollen.

Gud blir ikke æret når vi er bekymret og engstelige. Han blir ikke æret for sin storhet og kraft til å gripe inn, og Han blir ikke æret for sin kjærlighet og omsorg. Denne opplevelsen og disse tankene har gjort at jeg etter hvert har lagt alle konkrete bekymringer på Ham. Èn etter èn. Bekymringen for barna har Gud brukt mest tid på å få meg vekk fra. Jeg har bedt om tilgivelse når jeg flere ganger har bedt Herren om å minne dem på å ringe. Men Gud har hver gang svart på og oppfylt mine bønner. Det har hendt at den jeg ber Gud påvirke slik at vedkommende ringer, gjør det mens jeg ber. Nå er jeg endelig blitt trygg. Ingen er så glad i våre barn som Han er. 

Jeg vet nå at bekymring er fullstendig unødvendig. Nå ber jeg ikke fordi jeg er engstelig, men fordi jeg ønsker å legge alle ting i Hans trygge hender. Vi har ingenting å engste oss over med en slik Far i himmelen. Å mangle tillit til Ham er å mangle tro. Gud ønsker mer enn gjerne å besvare våre bønner. Er vi konkrete med våre behov, er det lettere å se Hans direkte inngripen, slik at vi kan gi all ære til Ham. 
Å be ”skje din vilje,” krever mot og det krever vilje til å la Ham være Herre i alt som skjer med oss. Jesus fremstiller seg selv som den gode hyrde. Han vokter sine får med kjærlighet og omsorg. Det behøver vi aldri å tvile på.   Les salme 91 i ro og bønn. 

Og dette er den frimodigheten vi har overfor Ham, at når vi ber om noe etter Hans vilje, så hører Han på oss. Og hvis vi vet at Han hører på oss, uansett hva vi ber om, så vet vi også at vi har fått oppfylt de bønnene vi har bedt til Ham. 1.Joh.brev 5:14-15. 
Og hva vi enn ber om, det får vi fra Ham, for vi holder Hans bud og gjør de ting som er til behag for Ham. Vers 22…
for Han har selv sagt: Jeg skal aldri forlate deg og aldri svikte deg. Derfor kan vi frimodig si; Herren er min hjelper. Jeg skal ikke frykte.  Hebr. 13:5-6