Jeg har møtt noen tusen mennesker i løpet av de årene jeg har vært tilgjengelig som en katalysator for dem som ønsket at livet skulle hatt et annet innhold enn det hadde. Problemstillingene jeg ble konfrontert med, var naturlig nok ulike. Noen kjempet med sin fortid, uten selvfølgelig å kunne nå fram til den, siden tiden har en tendens til kun å gå i èn retning. Men de opplevde at de stadig repeterte i dag det vonde fra i går, som om det enda var slik, når det ikke lenger var slik likevel. De kjempet med hvorfor engang og klarte ikke å finne veien til hvordan i dag. 

Andre var i en vanskelig livssituasjon i nuet, og maktet ikke å finne alternativene, taklingen, mestringen og endringsmekanismene. Atter andre så med skrekk, gru eller kanskje apati på framtida, og følte seg lammet på grunn av det som ventet dem, eller fordi absolutt ingenting var å forvente.

Når det gjelder mennesker med en åndelige/religiøs orientering, synes det som om ett sentralt behov krystalliserte seg ut for de fleste. Problemområdet var; Hvordan kan jeg etablere og bevare et så nært forhold til Jesus, at jeg kan oppleve Guds fred, som skaper ro, stillhet, balanse, trygghet og en god samvittighet, slik at tvil, frykt og uro og angst forsvinner. 

Noen vil nok si at dette er en urealistisk og utopisk lengsel, og svært lite sannsynlig i en vond verden, hvor Guds fiende har fått godt fotfeste og i tillegg har tilegat kristenlivet ikke tilbyr noe annet enn et mål en gang i framtida, når Gud skal opprette sitt rike og sitt system, men at livet her og nå vil arte seg ganske likt for både troende og hedninger. De forventer nok at Gud skal bli synlig for sine når den tid kommer, men at han inntil da er ganske taus og usynlig, og ønsker oss kjekt lykke til med våre liv, og hva vi enn måtte slite med.

Mange glemmer at Guds fred og verdens fred aldeles ikke er det samme. Det kan være mange fredsopplevelser i en syndig verden, og det er fint hver gang vi mennesker får det til. Det er godt når vi slutter å slå hverandre i hode med harde gjenstander, eller bombe hverandre sønder og sammen. Men det er ikke temaet for denne artikkelen, og det er heller ikke rammen for Guds fred. 

Min fred gir jeg dere, sa Jesus i Joh. 14:27, ikke den fred som verden gir. Det er derfor den samme Jesus som sa; Min fred gir jeg dere, også sa: Tro ikke at jeg er kommet for å bringe fred på jorden. Jeg er ikke kommet for å bringe fred, men sverd! Matt. 5:9. Guds fred, ro, stillhet og trygghet, kan meget godt sameksistere med krig, strid, forfølgelse, konflikter og partier. Vi må vokte oss for å trekke Bibelens tilbud ned på humanismens plan. 

Hvis vi leter etter Guds fred på det politiske, sosiale eller relasjonsområdet, kommer vi til å lete forgjeves, for det er ikke der du kan finne den. Guds fred skapes kun i et spesielt forhold til Jesus v/Guds Ånd, og det er en fred og en visshet og trygghet som ikke er avhengig av noe eller noe.

Tenk deg et tog som står på skinnene. Alt er klart og sporet fører til målet, men det er først når strømmen kobles til og nyttiggjøres at det blir bevegelse.

Eksemplet er tåpelig, vil noen si. Vi er alle mennesker og det er både rett og rimelig at vi blir redde, fortvilet og opplever bekymring når ting skjer, hvor vi mister kontroll og styring. Kristne har fortalt meg at når Bibelen sier at vi ikke skal bekymre oss og ikke føle frykt og uro, så er det selvfølgelig en symbolsk framstilling på hvordan det vil bli en gang når all synd er borte, og vi er hjemme hos Herren, og har grunn til å være trygge og rolige.

Vel, det er ikke hva Bibelen lærer. Beklager! Guds Ord tilbyr faktisk et forhold, en vedvarende erfaring, en overgivelse, og en stadig gjentatt fornyelse, som bryter alle bånd til det menneskelige og vanlige. Jesu tilbud er mange etasjer over humanismens rammebetingelser, og som kristne burde vi ikke bytte det guddommelige ut med det menneskelige.

Forfølgelse garantert.
Når Paulus hevder at alle som vil leve gudfryktig i Kristus Jesus, skal bli forfulgt, 2. Tim. 3:12, bruker han ikke ord som indikerer at et gudfryktig menneske kanskje, av og til, noen ganger, under visse forhold, kan komme til å møte litt mostand her og der. Han bruker et ord som betyr skal, vil, må, kan ikke unngå – å bli forfulgt. Dette er ikke en påstand vi kan slåss mot eller søke å tolke bort. Paulus skrev det han mente og han mente hvert ord han skrev. Jesus selv bekrefter at de gudfryktige og overgitte kan forvente forfølgelse, og han tillater seg også å si at de skal glede seg over denne forfølgelsen. Du kan være uenig med både Paulus og Jesus og mislike det de skriver, det er greit, men du kan ikke benekte at nettopp dette er deres budskap. 

Men, man skal da ikke forkynne på en så provoserende, og utfordrende og dum måte, at andre ikke liker det vi forkynner, er den vanlige responsen blant kristne på innholdet i dette verset. Har du hørt det? Jeg har, mange ganger. Nei, det er så visst ikke nødvendig å være verken dum eller provoserende. Du kan være lynende smart, og du kan i tillegg være mild, høflig, dannet, omsorgsfull, kjærlig, vennlig – og hva vi enn måtte ha av lignende fine ord.

---

«Du behøver ikke å gjøre noe tankeløst, sannheten gjør jobben...»

---

Kristne som glemmer åndskampen, som glemmer at Gud har en fiende, som glemmer at dette ikke er et blivende sted, som glemmer at alle mennesker må ta et valg og derfor må ha noe å velge mellom, kan ikke og vil ikke forstå det jeg skriver her.

Paulus og Silas.
Disse to evangelistene var ledet av Guds Ånd, og derfor forkynte de det ekte og sanne evangeliet og levde et gudfryktig, fornyet og overgitt liv. Som alt nevnt er dette en skummel kombinasjon, som uten unntak skaper problemer og konflikter. Motstanden de møtte inneholdt mer enn ord. De rev klærne av dem, så de var nakne, og lot dem hudstryke. Du finner beretningen i Ap.gj. kap. 16. Jeg tror ikke noen av oss kan fatte hva ordet hudstryke egentlig betyr. 

Av denne behandlingen ble det ikke bare røde striper på ryggen, men huden ble flenget av, og hang som filler rundt dem. De fleste piskene som ble brukt til avstraffelse, hadde små knokler av bein festet til enden av repet. 

Etter å ha gitt dem mange slag, kastet de dem i det innerste fangehullet og festet i tillegg føttene deres til stokken. Kan du se det for deg? Et mørkt stinkende fangehull. Sanitærforholdene var trolig elendige. Et fuktig, kaldt og hardt steingulv, sviende smerte fra piskesårene, blod som dryppet ned på gulvet. Kunne det vært verre? Til sammenligning måtte en ren glattcelle i et norsk fengsel ha fortonet seg som et lukseriøst hotellrom.

---

«Roen kom av at de lot Jesus avgjøre hva som skulle skje...»

---

Men dette er unormalt, sier du. Dette er sprøtt, det er klart et unntak, noe helt spesielt, noe som apostlene kunne erfare, ikke du og jeg. Vi er helt vanlige mennesker som sliter med så mangt og ingen av oss er helgener. Jeg tror ikke at jeg omtaler en erfaring, som tilhører en åndelig og hellig elite av apostler, men Jesu tilbud til alle som ønsker å leve i et nært, overgitt og fornyet frelsende forhold til ham. Ikke et forhold til Jesus som er resultatet av slit og strev, men resultatet av overgivelse.

Hvis vi mennesker velger å være herrer i våre egne liv, slik at vi må ha kontroll over og styring på alt som skjer, for å kunne ha det bra inni oss, da skal det bli ganske strevsomt å være kristen. Jeg tror mye av den uro og bekymring selv kristne opplever i denne verden, skyldes at vi ikke er overgitte til Kristus, og ikke er fornyet dag for dag og ikke lar Guds Ånd lede oss, slik han vil.

Jeg har også en sterk følelse av uttrykkene overgivelse, frelse og fornyelse, eller det å bli født på ny, gradvis er blitt omdefinert i kristen forkynnelse, og ikke lenger framstilles som en erfaring lik den Guds Ord beskriver. Og det ville innebære at forventningene mange har til hva Gud kan og vil gjøre i deres liv, er redusert til langt mindre enn innholdet i Guds løfter.

Når jeg samtaler med kristne om det nye livet, er det mange som nevner sine egne svakheter og begrensninger som en av årsakene til at de sliter. De bruker ord som; jeg er for svak. Jeg er ikke sterk nok. Jeg får ikke til, og bekrefter ved sine egne ord, at de ikke har forstått selve dynamikken og oppskriften på et overgitt og fornyet liv. De tror det er noe de skal få til ved å slite og være sterke!

Når jeg er svak, er jeg sterk, hevder Paulus i 2. Kor. 2:10, for da slipper Jesus til. Det betyr at hans svakhet i seg selv, gjorde ham avhengig av Kristi styrke, slik at både styrken og seieren tilhørte Kristus, men ble uttrykt i apostelens eget og personlige liv.

Guds fred kan bli alle kristnes erfaring, men veien dit er smal og tillater ikke alle slags menneskelige sprell og avvik. Når vi overgir oss til Kristus, er det alt i oss som motsetter seg Guds plan, vilje og hensikt vi må overgi. Denne erfaringen, og dette forholdet, begynner nok en gang, men varer ikke automatisk livet ut bare fordi det begynte. Du når ikke målet ved kun å ta ett trinn. Du må fortsette å gå mot din destinasjon. Overgivelsen må gjentas og forholdet må leves i og vedlikeholdes hver dag. 

Tenk deg et tog som står på skinnene. Alt er klart og sporet fører til målet, men det er først når strømmen koples til og nyttiggjøres at det blir bevegelse. Min overgivelse til Gud i dag tid.... 
 
 

Kirkeklokkene ringte og innbød byens borgere til å finne veien til Guds hus. Det var allerede godt annonsert hva som skulle finne sted, og folk lot ingen anledning gå fra seg til å oppleve dramatikk. Presten og reformatoren Johan Hus ble geiledet inn i kirken, og plassert på en plattform synlig for alle. Biskopen av London holdt en malplassert, trettende og lang tale over et par vers i romerbrevet, og avsluttet med å anbefale at Hus burde myrdes ved å brennes på bålet. En feit munk reiste seg og leste anklagene mot ham. Deretter ble fangen, av en utsendig for kardinalen, bedt om å trekke tilbake de bibelske sannhetene han hadde forkynt, og erklære at han for framtiden skulle være lojal mot paven og romerkirken.

Hus så på sine anklagere med ro og verdighet. Hans ansikt strålte av fred og visshet. Det var ingen frykt eller nervøsitet å spore i verken hans kroppsholdning eller stemme. ”Her står jeg,” sa han med rolig og trygg stemme, ”framfor Guds ansikt, og jeg verken kan eller vil gjøre det dere ber meg om, for det ville være blasfemisk og syndig, og det ville gå på akkord med min kunnskap og samvittighet.”

De førte ham ut av kirken, og folk hånet ham, og kastet jordklumper i hans ansikt. Hus betraktet i taushet dem som plaget ham, og det var verken hat eller motvilje i hans blikk. Biskopen plasserte en papirhatt på hans hode, og alle kunne se de tre djevlene som var malt foran på hatten. De som sto nær den fordømte mannen, kunne høre hans bønner der de drev ham gjennom gatene. ”Herre Jesus Kristus, i dine hender overgir jeg mitt liv, du som har forløst meg med ditt blod. Far i himmelen, ikke tilregn dem denne synd. Send din Hellige Ånd over alle som enda forkynner det rene evangelium, og virk på de bedrattes hjerter, slik at deres øyne kan bli åpnet.”

De førte Hus til en torg, og i løpet av flere timer måtte han være vitne til at bøkene han hadde skrevet, og som hadde ledet mange til en forståelse av Bibelens sanne budskap, ble brent. Soldater dannet en ring rundt bålet, og i det solen begynte å steke, ble det delt ut billig vin til alle som sto omkring. Utover ettermiddagen ble de fleste av dem drukkne, og vulgære sanger og hånsord blandet seg med røyken fra bålet. Gjennom det hele sto Hus der, med et ansikt preget av fred, visshet og kjærlighet.

En soldat ga Hus et krus med vin, men han avviste høflig tilbudet og sa; Vennligst gi meg heller vann å drikke, så jeg ikke dør av tørst, for det ville bli en skuffelse for de mange som har brukt penger på å reise hit for å se meg ende mitt liv i flammene.

Da alle hans bøker var brent, førte de ham til bålet, hvor en stige var satt opp mot toppen av konstruksjonen. Hus ba sine fangevoktere om å slippe taket i ham, og han klatret selv spenstig opp stigen. Bøddelen rev av han klærne og tredde på ham en kjortel som var gjennomdynket av tjære. Deretter bant de ham fast og tømte så mye olje over hans hode at det dryppet av sjegget. De tente på bålet og alle kunne høre hans klare stemme, da han ba; ”Herre, tilregn dem ikke denne synd.” Seks forskjellige steder forsøkte de å tenne på bålet, men det ville ikke brenne. Det tok over en halv time før ilden tok tak. Vinden snudde med ett, slik at Hus igjen ble synlig for de mange som sto omkring, og alle kunne se at den tykke røyken allerede hadde gjort sitt. Hus hang livløs i tauet som bant ham. Overgitt til Kristus og med fred i sinnet, ble han kvalt av røyken lenge før ilden nådde hans legeme.

Tilskuerne dro tilbake til sine respektive hjem, for å fortsette sine syndige liv, mens presteskapet gratulerte hverandre med at enda en kjetter var ekspedert, i Guds navn. Han de hadde myrdet denne dagen, sto oppført i livets bok, og vil bli reist opp på den store dag. Kirkens bødler hadde kun sine navn i kirkens bøker, og hadde lite å glede seg til når Jesus kommer igjen for å hente sine trofaste tjenere.

(Denne beretningen ble skrevet av øyenvitnet Poggius the Papist, oktober månede 1415, i et brev til sin venn Nikolai. Materialet er hentet fra boken Hus The Heretic, Shiloh Publications, 226 Schellinger Road, Polan, Maine 04274, USA.)